Vi må gjere meir for å beskytte Ukrainske familier, kvinner og barn

Russlands invasjon av Ukraina har ført til at millionar av menneske er på flukt internt og inn i Europa, og vi står ovanfor den største europeiske flyktningkrisa sidan andre verdskrig. I kontrast med behandlinga Europeiske land har gitt til melaninrike muslimske flyktningar, blir Ukrainske flyktningar i stor grad møtt med opne armar, sjenerøsitet, givarvilje og stort privat initiativ. Om vi studerer denne flyktningkrisa gjennom eit kjønnsperspektiv ser vi ein klar kjønna ulikheit der Ukrainske menn i stor grad blir separert frå familien sin og blir igjen i landet for å kjempe mot dei russiske styrkane, enten av eiga vilje, press eller tvang. Dette fører til at mange kvinner og barn flyktar aleine inn i Europa. Desse kvinnene og borna løyper ein stor risiko for å bli utnytta, misbrukt og utsett for vald.

Sjølvsagt betyr ikkje dette at alle Ukrainske menn er sterke slosskjemper medan kvinnene er hjelpelause offer. Mange kvinner har blitt igjen i krigssoner anten for å halde familien samla eller for å slåst, og det å legge på flukt anten aleine eller med barn utan partner er heller ikkje lett på nokon måte. Vi veit at når samfunn går i oppløysing og det bryter ut krig og konflikt, blir kvinnene ekstra hardt ramma. Dei siste vekene har vi fått rapportar frå Ukraina om kvinner som har gått glipp av essensielle helsetenester, blitt skada medan dei beskytt små barn, og gravide som har mista svangerskapshjelp, og har måtte føde i bomberom utan medisinsk hjelp. Det å være gravid eller føde er i seg sjølv ein sårbar og potensielt risikofylt situasjon å være i, og Rescue.org estimerer at rundt 80.000 kvinner vil føde i Ukraina dei neste tre månadane. Dette betyr svært sårbare kvinner og nyfødde born, midt i kaoset av bomber, evakuering og aktive kamphandlingar, utan sikker tilgang til profesjonell hjelp eller medisinsk assistanse. Ein ekstra dimensjon av urettferdighet er at folk frå afrikanske land og melaninrik hud har opplevd rasisme når dei flyktar og blitt nekta å krysse grensa inn til Polen, noko som plasserer afrikanske kvinner i ein særleg innskrenka posisjon. Ein av dei største truslane mot unge kvinner, kvinner som flyktar aleine med små barn og mindreårige er ikkje berre mangelen på essensielle tenester, men trusselen frå skruppellause individ og organisasjonar som utnyttar kaoset til eiga vinning. Fleire av dei som flyktar er pene, lyshuda, unge og blonde kvinner og jenter, i ein desperat situasjon, skilt frå familien og heile sitt nettverk, men ein usikker framtid framfør seg: «Perfekte» mål for trafficking og utnytting.

Desse kvinnene og borna er sårbare både for individ som vil utnytte kaoset og står på togstasjonar med tilbod om «husly til unge kvinner under 25 år», og organiserte kriminelle nettverk som opererer i menneskekaoset. Slike nettverk av menneskehandel frå Aust til Vest i Europa er allereie etablerte, velfungerande og effektive, og for dei er denne flyktningkrisa ein sjanse til å rekruttere lett tilgjengeleg arbeidskraft. Allereie har kvinner og barn blitt borte på den Ukrainske grensa. Dei som no er på flukt kan ha vært lærere, leger eller heimeværande for nokon veker sidan, der heimen no ligg i grus, familien er splitta og eigendeler i ein koffert. Når dei kryssar grensa til Polen eller Romania har dei ofte ikkje noko anna val enn å stole på at personen i den gule vesten eller med bilen er den han seier at han er, og at han faktisk vil bringe dei til sikkerheit i Norge eller Tyskland slik at dei kan prøve å gjenoppta liva sine. I ein slik uoversiktleg situasjon og med rask transport mellom EU-land kan ein 15åring som er midlertidig skilt frå familien eller ei ung mor på 24 med eit småborn bli snappa opp frå ein togstasjon i Polen, og være i Tyskland i løpet av eit par timer. Her kan ho enkelt bli fråtatt pass og mobiltelefon, sperra inne i ein privat leilegheit, fullstendig isolert i eit land der ho ikkje har noko nettverk eller lokal kunnskap. Utan identifikasjonspapir eller bankkort, kjennskap til språket eller til næraste politistasjon eller sjukehus vil det være svært vanskeleg å rømme eller i det heile tatt vite kor ho kan vende seg til for å få hjelp. Ho vil då være prisgitt den eller dei som held ho fange. Heime i Ukraina er det ingen som veit at ho er sakna enno, eller familien såg ho sist på grensa til Romania men aner ikkje kor ho er no. Om unge jenter og guter først forsvinner i dette kaoset vil det være svært vanskeleg å finne dei igjen. Vi kan bruke fleire år på å nøste opp i slike sakar, og kven veit kor mykje skade som kan bli gjort i mellomtida?

Derfor vil vi i Maddam understreke behovet for at både EU, private donorar og organisasjonar som jobbar med flyktningane, gir særleg beskyttelse til familiar, born og unge kvinner som flyktar i eller ut frå Ukraina. Det må jobbast for at familiar kan få holde saman så langt det lar seg gjere gjennom heile fluktruta. EU må legge press på Polen for at rasisme på grenseovergangane ikkje skal tolererast. Det bør opprettast eigne krisesenter som kan ta imot unge som er på flukt både internt i Ukraina og nært grensene. Det må innførast tydelege regelverk og regelmessige identifikasjonskontrollar på frivillige som arbeider med flyktningane for å hindre at menneskehandlarar og andre kriminelle kan operere under dekke av å være frivillig. Det må øyremerkast nødhjelp til gravide kvinner og småbarnsfamiliar som er på flukt inn i EU, og i Ukraina må det prioriterast ressursar for å sette opp midlertidige barnesjukehus og fødselsavdelingar. Vi må også tenke på korleis EU kan handtere mindreårige og unge menn som blir sendt inn i krigssoner og skilt frå familien sin mot sin vilje på grunn av utdaterte militære haldningar til kjøn.

Slava Ukraini!

Illustrasjonsbilete: Kevin Bückert / Unsplash

Biletebeskrivelse: Ein bilveg med eit EU-skilt i bakgrunnen. I forgrunnen står det ein mann som holder eit lite barn i armene. Ved sidan av han står ei kvinne bøyd over ein koffert. I bakgrunnen står det to biler parkert i vegkanten med personer som setter bagasje i baksetet. Biletet er tatt i Ukraina for ca. 2 veker sidan.

Kjelder: Euractiv.com, VG.no, NRK.no, Theguardian.com, Rescue.org, BBC.com, Euronews.com

Om forfatteren

Julie Flikke

Julie Flikke

Eg er ein samfunnsengasjert feminist og stipendiat innanfor kjønnsstudiar ved NTNU. Brenn for interseksjonalitet og likebehandling av alle kjøn, og for å bekjempe backlashet mot feminisme i alle formar, enten det handlar om skjønnheitspress eller diskriminering i arbeidslivet. Bur for tida i Trondheim med forloveden og eit par potteplanter.

Visit Website

One Comment

  1. Andreas 07/05/2022

    ALL refugees matter.
    Med det sagt, her er erfaringene til en venninne av meg (hun kom hit med barn); ja, hun er ukrainsk og ja, hun kan norsk.
    “Jeg veldig håper at vil kunne flytte snart , og bo separat
    Må være takknemlig at vi har plass å sove og mat . Men , komplikated
    selv om jeg jobber rundt huset som tjener, er det konstant kritikk om at det ikke er gjort bra. ikke muligheten til å gå i butikken eller bare ta en tur. det er rett og slett ingen steder å gå og jeg kjenner ikke veiene her i fjellet.

    Jeg bare mener at må flytte snart ut , vi trives her ikke
    De reiser på påskeferie . Det er ok . Men vi får ikke mulighet å kjøpe det vi trenger til helger
    Vi har noe mat selvsagt , men ingen brød , egg …etc. så det er .. sånn vi ikke helt menneske til dem , det føles sånn
    De sagt : ikke fyr våres hus 🥴
    Toalett leket ut. De mente at selvsagt det er på grunn av oss . Uansett hva skjer , det er våres skyld
    fryktelig pinlig.
    og verst av alt fra hjelpeløshet. Selvfølgelig kan vi ikke bare flytte . På en hånd må være takknemlig , på andre hånd , kan ikke mer
    Jeg så i Bergen det er “hoteller” for ukrainere som ikke har noe sted å bo.
    og jeg er allerede registrert på adressen deres og de mottar leiepenger for vi bo her.
    Fryser kylling og får skandale , da de mener jeg skulle ikke fryse . Herre gud
    et hull i brystet fra krigen, jeg vil gjemme meg og gråte. i stedet, husarbeid, som om det var i rute og ingen mulighet til å bli distrahert, snakk med noen som kan forstå eller kun høre på . Må flytte . Etter påske vil jeg ringe til nav og si at vil flytte , og vil ordne med plass hvor kan flytte til”
    ——–
    Hun er tilbake i Ukraina nå. Hun vil ikke til Norge igjen.
    Dette er hvordan kapitalisme er.
    Dette er ikke et unikt problem; jeg har opplevd slike mennesker selv.
    Dere som ikke har vært svake, utsatte, fattige, aner ingenting om dette.
    Det hjelper ikke med ord. Dette er innarbeidet i selve kulturen som rår i landet nå. Borte er, “det er typisk norsk å være god”. Nå er det, “det er typisk norsk å sette seg selv først”.
    Når det gjelder pratet om å være god så handler det ikke om å faktisk være god. Det handler om å gjøre ting som får en til å føle at en er god. Det er det min venninne har vært utsatt for. Jeg kjenner ikke de hun leide av, men jeg kan love at de hun leide av mente at de var gode, snille.
    Med en enorm økonomisk forskjell på fattig og rik her i landet, med større og større avstander (ikke fysisk – sosialt) mellom fattig og rik, så er det mindre og mindre forståelse for de utsatte, de svake, de som trenger hjelp.
    Det gjelder flyktninger, det gjelder de som fått seg en støkk i livet og endt som uteliggere, det gjelder alle som trenger hjelpen som mest.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*