En utstilling med Julie Ebbing, Matilda Höög, Grete Neseblod og True Solvang Vevatne. Gamle No Place, Oslogate 2b, 4.2.2022 – 6.2.2022.

«Povera Vagina Dentata» er italiensk og kan direkte oversettes til “fattig vagina tannhjul». “Vagina dentata” er imidlertid et folkeeventyr der en kvinnes vagina sies å inneholde tenner, med den tilhørende implikasjonen at samleie kan føre til skade for mannen. I novellen «Snow Crash» av Neal Stephenson er en kvinnelig karakter utstyrt med en vagina dentata for å forhindre voldtekt. I den amerikanske skrekkomediefilmen «Teeth» fra 2007, skrevet og regissert av Mitchell Lichtenstein, spiller Jess Weixler tenåringsjenten Dawn O`Keefe som er talsperson for en kristen avholdsgruppe. O`Keefe er utstyrt med en vagina dentata, for å kjempe mot seksuelle overgrep og voldtekt.

Verket «Privilegert fitte» av Julie Ebbing og Grete Neseblod innholder et kolorert tresnitt med teksten «Free Market» og «Human Condition» på, med rosa og oransje tekstil på. Motivet, der to eldre menn ovenifra nærmer seg en naken jente som prøver å beskytte seg, fører tankene til Artemisia Gentileshis oljemaleri fra 1610 «Susanna and the Elders». Bak tresnittet er det malt en hvit davidsstjerne på sort tekstil. Davidsstjernen, sekskantstjernen ble i Europa brukt i både oldtidens- og imiddelalderens magi og mystikk. Teksten “Free Market” i sammenheng med det utskjærte motivet får undertegnede å tenke på et fritt market for seksuelle overgrep, tatt i betraktning at kun 1 av 10 voldtektssaker ender med fellende dom i Norge. 80% av anmeldelsene av voldtekt blir henlagt, selv om voldtekt sees på som et alvorlig lovbrudd. 

Ved siden av nevnte tresnitt henger et annet tresnitt med tekstil – en del av det samme verket « Privilegert fitte». Det er lagd de samme kunstnerne. På treplaten er teksten «The birth of an artist» skjært ut, og gule gummihansker som vanligvis brukes til å vaske med, henger på rekke og rad under teksten. Det hele får tankene til å vandre til en kvinne som fått nok av, eller ikke er i stand til å gjøre mer av husets sysler så som vasking. Hun legger det bak seg på en måte, for å gjøre noe annet, for å bli et friere menneske. 

Mathilda Höögs realistiske utsnitt av mørke og folketomme stadsmotiver, er poetiske. De oppfattes ved første øyekast som malerier. Det er imidlertider tovet ull på isopor. Håndfarget. Motivene er laget etter fotografier. Bildene er objektaktige i det at de ikke er tradisjonelt firkantete, men avkuttet. Motivene gir en følelse av ensom- og utsatthet. 

True Solvang Vevatnes «Birdie Birds: Feel good Story/Feel Bad Story» består av malt MDF, forborret, slådd inn dykkert og koblingsledninger rundt. Figurer som forestiller små dyr som tusenbein og mark. Mange av dyrene har tungene ute. De fremstår som søte i deres fargegladhet, men småkryp kan også føre til ubehag.

Solvang Vevatne refererer til antikkens arkitektur med sine pappmasjeer forestillende pilarer. En kvinnebyste står øverst på en pilar. Kvinnebysten er plassert øverst på pilaren, oppå en sirkel og et stort kjede – noe som kan tolkes dit at kvinnen på en måte har frigjort seg. 

Grete Neseblod stiller også ut en sort tekstil med med rød gotisk skrift på. “Boundless” står det, og det fører undertegnedes tanker til et barn som ikke har fått den oppmerksomheten det hadde hatt godt av. Jeg opplever flere av verkene som symboltunge, også dette, i form av fargesymbolikk. Rødt er blodets farge, og symboliserer også kjærlighet, lidenskap og revolusjon. Svart er sorgen og dødens farge, men symboliserer også eleganse. 

Julie Ebbings «Cerberus» gjenspeiler direkte til Kerberos; i gresk og romersk mytologi en hund med flere hoder. Det er en helveteshund som vokter porten til dødsriket for å forhindre de som har krysset elven Styx fra å rømme. Det er et tresnitt i svarthvitt med tekst. Ordet «Holy» gjentas mange ganger, og tekst som “Pray for the paintress”, “Faith” og “Forgiveness” – store menneskelige temaer som er med på å gjøre at bildet oppleves som veldig dramatisk for undertegnede – som et desperat skrik om å bli benådet, eller å få oppreisning.

I Will pray for the paintress, og utstillingen kan leses som en åndelig kamp for eksistensen. Noe sier meg at vi har mye å kjempe mot, og mitt neste spørsmål blir om det til enhver tid er verdt å forholde seg til tradisjonell kristen kvinnesyn? Jeg tror ikke det, da det finns viktigere ting å utrede – hva gjelder objektet i seg selv. Jeg leser også utstillingen som en interseksjonell feministisk kamp for tilværelsen, da den viser både menneskelig utsatthet og styrke.

 Av gjesteblogger Maja Lagerdahl, kunstner og personlig assistent

(Alle bilder er tatt av skribenten selv og er fra utstillingen som anmeldes.)