Feminisme i 2022: Klassereisen på skjermen

Leo Tolstoy skal ha sagt at all stor litteratur er en av to historier: En fremmed kommer til byen, og en mann legger ut på en reise. Netflix’ serie Maid er et eksempel på det siste, og følger et kjent mønster i fortellinger om arbeiderklassen, nemlig historien om den store klassereisen. I 2022 bør feminister snakke om ideen om at dette alltid skal være målet for kvinner.

Når arbeiderklassens fortellinger skal vises, følger de stort sett samme oppskrift. Først får vi vite hvor forferdelig de har det. Livet til hovedpersonen er preget fattigdom, rus og omsorgssvikt, men så viser det seg at hen har et skjult talent. Så følger en reise fra et Dickens-hjem til middelklassens trygge hus.

I seriens første episode rømmer Alex fra sin voldelige og rusavhengige kjæreste sammen med datteren Maddy. Hun blir tipset av en sosionom om å jobbe som renholder for Value Maids, og i et av husene besvimer hun av sult etter å ha kastet mat fordi huseieren skal reise vekk. Alex har ingenting bortsett fra en drøm om å skrive og studere, og står lavest på den sosiale rangstigen. Av og til hjemløs, alltid fattig og med en usikker tilknytting til arbeidslivet. Sakte glir hun tilbake til kjæresten.

Hvordan skal Alex få hjelp? I serien er det bare en mulighet, og det er å klassereise. Historiene vi forteller om kvinner som Alex handler ikke om å løse problemene, men å klassereise bort fra dem. Alex kommer seg videre og vekk fra sin voldelige ekskjæreste takket være en plass på universitetet, ikke fordi hun har en sterk fagforening å gå til når hun blir utnyttet på jobb slik at hun kan bli økonomisk uavhengig en partner. Det passer godt i fortellingen om utdannelse som middel for et samfunn med mindre forskjeller, men det er ikke særlig rettferdig for alle som Alex som trenger hjelp fra velferdsstaten og fagbevegelsen her og nå.

Resultatet av serier som Maid er at ideen om at arbeiderklassen er et sted man skal forlate blir forsterket. Klassereisen blir en måte å løse problemene deres på, men det er fortellinger som ekskluderer mange. Alex’ historie handler om kampen for å kunne begynne å studere. Ambisjoner og utdannelse skal redde henne.

Debatten er ikke ny. I forbindelse med utgivelsen av boken Det trengs en landsby i 2019 kritiserte Magnus Marsdal venstresiden for å være opptatt av utdanning som grunnlag for sosial mobilitet, og ikke å styrke fagbevegelsen. Det er også en retorikk han mener fører til en splittelse mellom venstresiden og arbeiderklassen. I kommentaren fortalte Marsdal om en biloppretter fra Kløfta som mente at Ap hadde blitt for opptatt av utdannelse, og ikke fagforeningene, som middel for å sikre arbeiderklassen verdige liv. Han skrev: «Hvorfor skaper en venstreside der alt handler om «barnehage, utdanning, skole» avstand til arbeidsfolk som den Frp-stemmende biloppretteren fra Kløfta jeg nevnte ovenfor? Blant annet fordi han, som manuell fagarbeider, ikke hadde sin status og verdighet knyttet til prestasjoner i utdanningssystemet. Skolebenken, for ham, representerte det omvendte av verkstedet. Det var i verkstedet, i arbeidslivet, han hadde lært ferdighetene som ga fagbrev, inntekt og verdighet». Hva om Alex ikke hadde vært spesielt flink til å skrive? Hva om hun ikke var skoleflink nok til å komme inn på universitetet? Hva om hun bare hadde vært en renholder? Om hun hadde hatt en sterk fagforening å gå til, kunne hun ha fått bedre jobbforhold og økonomisk selvstendighet. Det er også en vei bort fra en voldelig partner, sammen med en sterkere velferdsstat. Det er flott at Alex kommer inn på universitetet, men hun reiser fra andre renholdere som ikke får en god og stabil inntekt for hardt arbeid. Løsningen er ikke at alle skal ta en bachelorgrad, men at alle skal ha gode og verdige arbeidsforhold. Samfunnet må gi alle flere måter å lykkes på, for det er ikke slik at en grad er nøkkelen til alles drømmer. At Alex besvimer på jobb fordi hun ikke har råd til frokost når kjøleskapet til arbeidsgiveren flommer over er et problem som kan løses, med sterke fagforeninger og kollektiv forhandling.


Feminisme i 2022 er en serie som ser på debatter om likestilling og feminisme vi ønsker oss i 2022. Hva mener du er den viktigste debatten vi bør ha i 2022 om likestilling og feminisme? Send en e-post til hei@maddam.no eller kontakt oss på sosiale medier.

Photo by Matt Duncan on Unsplash

Om forfatteren

Rose Teigen-Fagerheim

Jeg er 31 år og utdannet statsviter fra Universitetet i Bergen. I tillegg har jeg en mastergrad i Gender Studies fra Universitetet i Oslo, og har også studert litteratur, sosiologi og filosofi. Jeg er opptatt av politikk og kultur. Du kan også følge meg på Twitter (@Rose_Fagerheim), der jeg skriver om feminisme, kultur og det jeg leser.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published.

*