Et nytt år, en ny morgen

Til tross for mange utfordringer mener jeg det er grunn til optimisme rundt transfolks situasjon i Norge. La oss starte det nye året med kampvilje, selvtillit og fremtidstro.

En historisk dom

Tirsdag 21. desember 2021 skjedde det. En 52 år gammel mann ble dømt til betinget fengsel og bot i Hordaland tingrett etter å ha hetset en transkvinne i sosiale medier. Dommen – som er den første av sitt slag i Norge – viste oss at det nylig vedtatte diskrimineringsvernet for folk som er trans eller har et normbrytende kjønnsuttrykk er reelt, og at det også omfatter hatefulle ytringer på internett. Dette er noe svært mange transpersoner regelmessig opplever, og som har stor negativ påvirkning på den mentale helsen hos mange av oss.

Retten skriver ifølge NRK at dette “fører til at dei som blir utsett for det avgrensar si deltaking i offentlege debattar”.

Retten gjentar dermed nøyaktig det samme som vi transfolk har sagt i en årrekke, noe som viser at de iallefall til en viss grad forstår alvoret i situasjonen vi har måttet stå i fram til nå.

Diskrimineringsvernets konsekvenser

Samme dag fikk vi også nyheten om at Datatilsynet har varslet forbud mot nettlesertillegget Shinigami Eyes, noe som ikke var helt uventet. Nettlesertillegget, som er svært lite brukt i Norge, fungerer som en rødmerking av personer som har markert seg med transfobiske holdninger. Jeg har selv uttalt meg til forsvar for Shinigami Eyes på bakgrunn av at transfolk har et reelt behov for å skjermes mot hets og gjentatt negativ omtale. Dette poenget står jeg ved. Jeg anerkjenner imidlertid at et slikt nettlesertillegg potensielt vil kunne misbrukes på skadelige måter.

Det kan uansett hende at skjermingsaspektet ved Shinigami Eyes ikke lenger er like relevant i Norge. Jeg håper iallefall det. Dersom Hordaland-dommen opprettholdes, og den verste retorikken mot transfolk faktisk anses som ulovlig, vil redaktørene for aviser og nettplattformer bli nødt til å ta et helt annet ansvar for hva de lar komme på trykk (og skjerm) enn de hittil har gjort.

Dommen vil potensielt kunne ha store og vidtrekkende konsekvenser for det norske offentlige ordskiftet om transpersoner, som både jeg selv og andre har kritisert i lang tid. Et styrket juridisk vern mot hatefulle ytringer vil skape et større rom for transpersoner til å delta trygt i samfunnsdebatten, både direkte, gjennom å gi transfolk en beskyttelsesmekanisme å falle tilbake på hvis hets skulle forekomme, og indirekte, gjennom den holdningsskapende effekten dette ganske sikkert vil ha på den ciskjønnede befolkningen. Det vil også kunne oppfattes av transfolk som et lenge etterlengtet og sårt tiltrengt symbol på støtte og sympati fra storsamfunnets og statens side. I en tid hvor én av tre transpersoner i Norge har forsøkt å begå selvmord, kan det å føle seg sett og støttet utgjøre forskjellen mellom liv og død.

Milepæler

Til tross for vonde perioder i året som gikk, og til tross for at dystre levekårstall ble lagt fram i 2021, ser det altså ut til at vi transfolk kan gå inn i 2022 med velbegrunnet håp for fremtiden. Med dette mener jeg ikke at vi ikke kommer til å oppleve skittkasting og angrep – for det kommer, i år som alltid før. Jeg mener heller ikke at det betyr at vi ikke kommer til å måtte fortsette å kjempe politisk for å få lov til å leve gode liv som oss selv, for den kampen er ikke på langt nær over.

Det jeg mener er at vi kanskje, kanskje er i ferd med å se begynnelsen på et større holdningsskifte i det norske samfunnet. Lovendringen i 2016 som ga transpersoner rett til å endre juridisk kjønn uten å måtte gjennomgå kastrering, var en historisk milepæl. WHOs friskmelding av transpersoner i 2018 var den neste. Dersom Hordaland-dommen opprettholdes og diskrimineringsvernet for transpersoner i Norge viser seg å være mer enn bare en papirtiger, har vi nådd en tredje milepæl.

Kjempe videre

Selvfølgelig er det mange ting som gjenstår, og mange milepæler vi ennå er langt fra å nå. De som måtte gjennomgå kastrering før 2016 har ennå ikke mottatt noen unnskyldning eller kompensasjon fra den norske stat. Arbeidet med desentralisering av kjønnsbekreftende behandlingstilbud har sittet fast i en politisk og byråkratisk hengemyr siden 2020. Ikkebinære folk mangler fortsatt juridisk anerkjennelse i Norge.

Støre-regjeringen har imidlertid nylig startet en større utredningsprosess om potensiell innføring av en tredje juridisk kjønnskategori. Og det at en unnskyldning til transfolk er på dagsordenen i det hele tatt, vitner om en vesentlig endring i det politiske klimaet. Selv har jeg tro på at unnskyldningen til slutt vil komme (slik vi nylig så i Nederland). Det at det er en desentraliseringsprosess på gang i helsesektoren er i seg selv et fremskritt fra situasjonen vi var i for bare et par år siden, og jeg tror at det som skjer nå kan bli spiren til noe større og bedre, ikke minst i lys av PKIs sterke medlemsvekst og stadig viktigere stilling på transhelsefeltet.

Det er mye på gang. Prosessene går ikke så raskt som vi skulle ønske, men ting som stod stille for ti år siden er i bevegelse i dag, og det viser oss at det vi gjør, hjelper. Vi trenger å bli minnet på at kampen ikke er håpløs.

Det vil kreve ytterligere kamp å komme dit vi faktisk vil, men den kampen skal vi kjempe. Det gjelder også dersom jeg tar fullstendig feil og 2022 ender opp med å bli et tilbakeslagenes år. Vi skal, som gruppe, stå oppreist samme hva. Vi skal ikke la “anti-gender”-bevegelsens utmattelsestaktikk ta motet fra oss, vi skal ikke la oss distrahere av retoriske ablegøyer i Stortingssalen, og vi skal ikke la oss kues til taushet gjennom fysisk vold. Vi skal finne styrke i vårt menneskeverd og i den reisen vi som transpersoner har vært igjennom, en reise som krever mer av et menneske enn de fleste cisfolk noen gang vil kunne ha begrep om. Vi skal la oss inspirere og følge i fotsporene til menneskerettighetsforkjemperne som har gått før oss. Og vi skal vinne. Ikke verdensherredømme, men friheten til å være oss selv, åpent og uten skam eller frykt.

Vi er så nær.

Hele mennesker

Men vi skal ikke bare kjempe. Vi skal også leve, som hele (og ufullstendige) mennesker. Vi skal la oss selv få være mer enn bare transpersoner. Vi skal gi oss selv lov til å hvile når det trengs, og ta oss tid til å ha det fint og gjøre ting vi liker. Gjøre ting vi har lyst til, ikke bare ting vi må. Ta den plassen vi skal ha, på våre egne premisser.

Vi går inn i 2022 med håp, og med stolthet, og med tro på oss selv, både som transfolk og som de flotte og mangfoldige individuelle menneskene vi faktisk er.

Jeg ønsker alle et godt nytt år.


Foto: Miriam A. H. Pedersen

Om forfatteren

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam er stolt transkvinne og utdannet sosialantropolog med doktorgrad fra University of Cape Town, Sør-Afrika. Miriam har gjort etnografiske feltarbeid i Norge, Romania, Fiji og Sør-Afrika, og har også bodd i USA og Kenya.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published.

*