Husker du da småbarnsforeldre fikk utdelt ekstra omsorgsdager for å ta vare på de syke barna sine under pandemien? Bra for dem, men jeg tror at vi alle trenger noen omsorgsdager nå. 

Det er mye nå

Jeg har begynt å skjønne at jeg ikke er den eneste som synes at det å ture på som før under en pandemi, klimakrise og den kolonialistiske nyliberale kapitalismen er for mye. 

Jeg hører det på de rundt meg: “Skjønner ikke hvorfor jeg har følelsen av å henge sånn etter” / “Synes jeg er sliten hele tiden” / “Det er bare litt mye om dagen” / “Hvem er jeg egentlig uten arbeidet mitt?” (Okei den siste la jeg til, men jeg synes jeg hører det mellom linjene). Jeg hører det på dem jeg rådgir også, og sukkene av noe som minner om lettelse når et annet voksent menneske bare bekrefter: men herlighet ja, det er mye nå. 

Jeg ser det på alle sykemeldingene rundt omkring. (Kom i nærheten av meg så kan jeg omtrent sniffe meg fram til om du er på vei til å bli utbrent.) Og ikke minst ser jeg det på nett, der andre Millennials (f. mellom 1981 og 1996) og Gen Z-ere (f. mellom 1997 og 2012) har funnet samhold i at dette jaget finner vi oss ikke i. Og såklart er det ekstra mye for de i frontlinjene, men det er lov for andre å kjenne på det også – vi er alle menneskedyr fanget i et kjipt system. Lange arbeidsdager i gursjen belysning kan ikke være grunnen til at vi mennesker blir født, verken i det globale nord eller i det globale sør.

r/antiwork

Det blir vanskeligere og vanskeligere å “tumble out of bed and stumble to the kitchen and pour myself a cup of ambition” ala Dolly Parton. En annen verden er mulig. “Abolish the five day work week please, I need to do my laundry”. Kritikerne sier “Ingen vil jobbe noe mer!” eller “Dagens unge er late og må ta seg sammen!”. Men Milennials og Gen Z-ere gidder ikke det der mer. 

På nettsamfunnet Reddit er det en subkanal som heter antiwork, anti-arbeid, og den har grodd massivt i popularitet den siste tiden. Noen omtalte anti-work kanalen og memene som kommer ut av den for milennials sin nye porno, og det kan virke som at det stemmer godt. Folk inspireres til å ikke finne seg i alt mulig, stille spørsmål ved tingenes tilstand, og dele at: ja, vi er alle slitne nå. 

På tide å normalisere å si “wow, det virker som om du trenger å jobbe med tidsdisponeringen din” til folk som faktisk skryter av hvor mye de jobber (@lizardschwartz). På tide å stille spørsmål ved hvorfor vi trenger så mye kaffe, altså en nervesystemstimuli, for å opprettholde arbeidsmengden og forsøke å innfri urealistiske kapitalistiske arbeidskrav (@pneumajustice).

Overspenningskapasiteten vår er utarma

Men altså, det å leve i konstant disassosiering der arbeid og virke skal fortsette som før, samtidig som vi lever gjennom en pandemi, humanitære kriser og klima- og naturkriser er slitsomt. 

Tiden vi er inne i er uforutsigbar og krisene er langvarige, noe hjernene våre ikke er vante med og ikke liker heller. Mange har utarmet “overspenningskapasiteten” sin, som får oss til å handle og overleve i kortsiktige kriser. Akutt psykososialt stress fører til økt empati og pro-sosial atferd, men langvarig, mer individuelt stress tilsynelatende fører til mindre medfølelse overfor andre. Det er ikke det vi trenger nå, men vi er oss selv like. Kapitalismen legger opp til den typen individuelt stress som opprettholder følelsen av adskilthet. Og følelsen av atskilthet fra andre og naturen gjør at vi lettere kan opprettholde de skadelige praksisene under kapitalismen. Den kolonialistiske nyliberale kapitalismen krever at vi forblir disassosierte og i fornektelse. Vi er litt føkka kan vi vel si.

Kapitalismen trives og vokser på et samfunn med usikre strebere og flinke piker, og det er nettopp det vi bygger opp under med systemene våre – fra og med barnehagen og opp. Vi jobber hardt med å opprettholde systemene som krever at vi jobber hardt. Men du får ikke særlig mye belønning av å selge kroppen din og helsa di til arbeid, og det er fort gjort å bli fanget i en syklus av “dønn sliten” og “aldri god nok”. Vi legger til rette for negativt stress og utbrenthet, og har ikke nok rom eller kapasitet som samfunn og system til å hente folk tilbake på en god måte etterpå så de slipper å gå i samme fella på nytt. 

Er det korona eller er det kapitalismen?

Den sør-afrikanske legen Angelique Coetzee som varslet om Omikron, kalte et av de distinkte symptomene ved varianten for “intens utmattelse”, men ikke så mye av det andre vi kjenner til – hoste og å miste smaks- og luktesansen. En av ettervirkningene av korona er også utmattelse, eller fatigue. I tillegg til fatigue kommer ofte symptomer som hjernetåke, hukommelsestap, konsentrasjonsvansker og kortpustethet. Symptomene minner mye om det man får ved stress og utbrenthet, og det må være betimelig å lure på om samfunnet kommer til å ta all slags utslitthet og utmattelse på alvor nå.

Pandemien har lagt opp til at vi må kjenne mer etter, men mange vet ikke nødvendigvis hvordan man kjenner etter eller hva man kjenner etter om. 

Semi-daglige spørsmål gjennom de siste årene:

• Er dette vanlig-hodepine fordi jeg bruker nesten all tid av dagen foran en skjerm inne, eller er det korona-hodepine? 

• Er dette korona-nakkesmerter eller bare vanlig nå fordi jeg er anspent og angstete for en verden i kollaps?

• Er dette koronaryggsmerter eller bare sånn ryggen er nå fordi jeg sitter inne hele dagen og begynner å bli gammel? 

• På do: Var det noe jeg spiste, er det stress, eller er det korona? 

• Er dette korona-halsgrums eller forurensa luft-halsgrums? 

• Føler jeg meg apatisk og deprimert fordi jeg bare er en sånn person nå, eller er det fordi vi er i en pandemi som bare varer og varer og alle prøver å pushe på som vanlig og det kjennes feil? 

• Føler jeg meg crap nå fordi jeg har korona eller er det på grunn av kapitalismen?

Omsorgsdager til alle, takk

Du vet når man har stått på i en lang periode at når det først blir ferie og man kan slappe av litt så blir man sånn utslitt-syk og supermottakelig for all slags sykdommer? Det tror jeg venter oss “etter” pandemien, og jeg tror vi så litt av det i høst også. De som har tatt og fortsatt tar de tyngste løftene under pandemien, som helsepersonell og renholdere, varsler at de er så slitne at de gråter av utmattelse. Sykefraværet i Norge i høst er det høyeste på over ti år. Ja, folk er syke med alt mulig av basselusker etter gjenåpningen, men folk er også slitne. 

Allerede før pandemien hadde Norge verdens høyeste registrerte sykefravær og sykemeldinger, og det spekuleres i om folk bruker sykefravær og sykemeldinger som “timeouts” når det blir for mye. Bra for dem – gjør det mer, og ikke bare når det brenner, tenker jeg – men jeg synes også det er på tide å finne ut hvordan vi kan gjøre noe med at ting blir for mye. For eksempel, skulle vi kanskje hatt kortere arbeidsdager? 5 timers dager og 4 dagers arbeidsuke? Lengre ferier på bestemte tider av året? Tatt mer hensyn til formen under været og årstidene? Hatt bedre belysning og mer menneskevennlige arbeidslokaler? Flere utendørsaktiviteter som en del av alt arbeid? Begrenset antall timer på data? Borgerlønn og tid og overskudd til frivillighet og reelle dugnader? Et samfunn styrt mindre mot prestasjon, produksjon og status, mer mot omsorg, hvile og fritid? Du veit – fordi vi er mennesker med mjuke dyrekropper som lever på jorda?

Det finnes svært få eksempler på godtgjørelser som har monnet under pandemien. Problemene knyttet til slitenhet under pandemien og kapitalismen er uten tvil systematiske, men jeg tenker likevel det er på sin plass med plaster på såret:  jeg synes at alle kunne fått noen omsorgsdager nå. Og jeg synes ikke det er naivt å foreslå. (Særlig ikke nå med en ikke-eksisterende juleferie på kalenderen. Føkk.) Jeg snakker lønnede egenomsorgsdager som ikke spiser opp feriedager eller egenmeldinger. Dager der man følger opp på det man har kjent etter på, og tar det med ro, er litt avkobla og driver med hobbyen sin. Helg er ikke nok. 

Og det er ikke det at vi skal hvile for å bli mer produktive, det er det at å få nok hvile er et grunnleggende menneskelig behov, en rett, en nødvendighet. Vi er ikke skapt for kapitalistisk produksjon. Et samfunn som ikke har skjønt det er rett og slett ikke så velutviklet som det ønsker å tro.

På tide med opprør i form av å gjøre mindre, hvile og ta en lur – og bry oss om hverandre. Som Grace Lee Boggs sa – “Another world is necessary. Another world is possible. Another world is already happening, and the only way for us to survive is by taking care of one another.”