Se på min ensomhet. Et personlig essay av noen som ikke lenger maktet å skjule sin ensomhet.

I starten av 2021 kjøpte jeg meg en bamse.

Mørket og kulden lå som et teppe over Oslo. Mesteparten av byen hadde vært nedstengt lenge. Nærkontakter skulle holdes til et minimum. Jeg var relativt nyinnflyttet i byen, hadde ingen familie her og bare et lite sosialt nettverk. Det hadde gått flere måneder siden jeg hadde gitt en klem til noen. En uhyggelig knute hadde snøret seg fast i brystet mitt og ga ikke slipp uansett hva jeg gjorde. Jeg trengte noe å holde rundt.

Dermed trasket jeg målbevisst nedover Karl Johan en lørdag formiddag, gikk inn døren på HM-butikken og ned trappene til kjelleretasjen. Til kosedyravdelingen. Jeg lot blikket gli over de mange forskjellige kosedyrene. Det var flere alternativer å velge mellom. En myk kanin med lange ører. En pute formet som en katt. Og hunde-og enhjørningshoder, uten kropp. Disse luket jeg umiddelbart ut fra alternativene. Hvem vil vel klemme på et hode uten kropp?

Til slutt stod valget mellom katteputen og en brun bamse med sort snute. Jeg hadde lyst til å plukke begge opp, holde dem. Teste hvilken som ville egne seg best som kosedyr. Men det var andre kunder i butikken. En dame i førtiårene med en barnevogn på slep stod like ved. Hvordan kunne jeg, en snart tjueåtte år gammel kvinne, med rette stå på et offentlig sted og klemme på et kosedyr egnet for en femåring?

Men en bamse måtte jeg ha.

Jeg måtte dermed bare ta en sjanse. Jeg valgte den brune bamsen. Idet jeg gikk tilbake opp trappene holdt jeg den diskré inn mot kroppen. Kjente at den stramme knuten i brystet så vidt løsnet litt. Ved skranken plukket jeg opp to kubbelys med duft. Fiken og sedertre.

Jenten bak skranken smilte mens hun skannet strekkoden på bamsen.

-Så søt den er, smilte hun.

Jeg nikket.

-Ja, det er den.

Jeg stod der og ønsket at salgsmedarbeideren skulle spørre meg om bamsen var en gave. Slik at jeg kunne riste på hodet og si, nei, den er til meg faktisk. Jeg trenger jo noe å klemme på.

Men hun spurte ikke. Rakk meg bare papirposen med lysene og bamsen og kvitteringen oppi, og ønsket meg en god dag videre. Så jeg tok imot posen og forlot butikken, unndratt muligheten til å dele med noen hvor ensom jeg følte meg.

Utover sommeren og høsten 2021 begynte det å gå bedre med meg. Samfunnet åpnet seg opp igjen. Det ble lettere å være sosial og utvide nettverket sitt. På sensommeren flyttet jeg fra min drittleilighet hvor jeg hadde bodd under tidligere nedstenginger, og inn i en mer romslig, trivelig og levbar leilighet. Ensomheten som rommet hele meg tidligere i år, krympet sakte til en liten skygge.

Men med ankomsten av omikron har samfunnet nylig begynt å stenge ned igjen. Jeg tenker tilbake på forrige vinter, da ensomheten og uroligheten tok opp så mye plass i meg. Under forrige nedstenging snakket vi mye i sosiale medier om at vi måtte bli flinkere til å ta vare på hverandre. Flinkere til å holde øye med dem som ikke hadde så mange nære og bekjente rundt seg. Flinkere til å snakke om ensomheten. Men har vi egentlig blitt så mye flinkere til å snakke om den? Har vi forbedret oss siden sist? Kanskje. Men jeg tror vi kunne vært enda bedre.

Ensomhet er fortsatt skambelagt. I et samfunn hvor vi alle er konstant tilkoblet og i kontakt med hverandre, føles det nærmest tabu å nevne at man føler seg ensom. Alene. Men for min del kom jeg til et punkt i løpet av forrige vinter da jeg ikke orket å skjule ensomheten min lengre. Jeg ville at alle skulle se den. Jeg ville stoppe fremmede på gaten, ta tak i dem og rope; hei, ser du ensomheten min? Ser du hvor mye plass den tar? Ser du den?

Jeg klarte heldigvis å la være å filleriste fremmede på gata, men jeg snakket om ensomheten likevel. På jobb. Til venner. Og noen ganger til folk jeg knapt kjente. Fordi begeret var fullt og det rant over. Ville ikke la seg stoppe.

En dag var jeg på XXL og handlet skismørning. Mens jeg stod og vurderte om jeg skulle velge rød eller blå voks, la jeg merke til noen bekjente som stod like ved, et vennepar av noen venner av meg. Vi hadde bare truffet hverandre en gang før, på en middag forrige sommer. Jeg gikk bort til dem. Sa hei. Vi småpratet i noen minutter, om skiføre og smørning og skiruter i marka. Så gikk samtalen til pandemien.

-Det var vært ensomt. Veldig ensomt, sa jeg da de spurte meg hvordan de siste månedene hadde vært.

Jeg kunne se de ble ubekvemme. Skulle ønske de ikke hadde spurt. Ville endre tema. Men jeg brukte øyeblikket for det det var verdt. En mulighet til å sette min ensomhet i rampelyset. For når man først begynner å snakke om sin ensomhet, kan det være vanskelig å stoppe. Det føles euforisk. Selv når man ikke får så mye respons tilbake.

Jeg vet ikke om jeg håndterte det å snakke om ensomheten min på riktig måte. Men kanskje hvis det hadde vært lavere terskel for å snakke om ensomhet til å begynne med, hadde jeg ikke kommet til det punktet hvor jeg ikke lenger kunne holde tilbake. 

Den dagen forrige vinter, etter at jeg hadde kjøpt bamsen, trasket jeg hjem til min lille drittleilighet på St.Hanshaugen. Gjennom Vår Frelsers, hvor blodbøken og hestekastanjene stod bladløse og ensomme de også. Gjennom mørket og sluddet og de hånlige lyktestolpene.

Jeg husker ikke helt hva jeg gjorde da jeg kom hjem. Men jeg kan skrive under på at jeg enten åpnet Spotify på PC-en, eller skrudde på TV-en. Et eller annet som fylte mine fjorten kvadrat med stemmene til andre mennesker.

Etter hvert ble jeg sliten og la meg ned på sengen. Jeg hadde pakket ut bamsen. Duftlysene lå igjen på bunnen av papirposen. Jeg trykket bamsen mot brystet. Klemte så hardt at det myke materialet klistret seg sammen og nesten ble borte i armene mine. Jeg kjente at knuten i brystet slapp litt tak. Og slik sovnet jeg.


Maia er halvt vestlending, halvt brite. Hun har en bachelor i sosialantropologi og en master i Creative Writing. I voksen alder har hun bodd i Italia, England og Irland, samt et år på et skip, men trives nok best med fast grunn under føttene. Hun skriver uregelmessig på https://scandiscribe.com/

Illustrasjonsbilde av Naveen ChandraUnsplash.

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*