Aftenposten på onsdag. Dagsnytt 18 på fredag. Klassekampen på lørdag. Nettavisen på søndag. Uka som gikk ga oss en veritabel liten adventskalender med medieangrep rettet mot transpersoner.

Jeg prøvde å holde meg unna disse sakene så mye som mulig, noe som gikk så som så. Jeg skal ikke gå gjennom sakene i detalj, og de fortjener ikke å bli lenket til, men jeg kan anbefale å lese Christine Marie Jentofts mye delte Facebook-gjennomgang av usannheter i søndagens leserinnlegg i Nettavisen. Gjennomgangen gir et inntrykk av hva slags nivå redaksjonene har valgt å legge seg på når det gjelder transfolk.

For å si det kort og enkelt: Det kreves ingen erfaring eller ekspertise for å mene noe om oss i mainstream-media. Har du en sterk mening om transpersoner kan du få meningene dine på trykk, og hvis du mener noe surt og negativt, desto bedre, for konflikt skaper klikk.

Det er mye rart jeg leser om hva det visstnok er sånne som meg egentlig pønsker på. Noe av det aller rareste er de stadige anklagene om at vår eksistens truer ciskvinners rettigheter, eller at vi faktisk ønsker å gjøre ciskvinner vondt og begrense deres frihet. Dette strider mot alt norske transpersoner noensinne har ytret og argumentert for, og det får meg til å føle at transfolks feminisme blir bevisst usynliggjort.

Når skal vi faktisk bli hørt?

Jeg er en transkvinne og mangeårig feminist* som gjentatte ganger har tatt aktivt til orde for feministisk solidaritet mellom trans- og ciskvinner. Se for eksempel her, og her, og her. Spesialpedagog Sonia Muñoz Llort – en agender transperson – skrev sammen med meg i februar i år et helt manifest med konkrete saker der trans- og ciskvinner har reell interesse av samarbeid og felles kamp.

Slike perspektiver blir imidlertid som regel utelatt fra de store mediedebattene om transtematikk.

Feministiske argumenter som kommer fra transfolk, blir i all hovedsak glatt oversett. I stedet har marginale “transkritiske” stemmer fått lov til å ta patent på feminist-begrepet, mens transfolk – og særlig transkvinner – blir stilt opp på den andre siden av sjakkbrettet som representanter for patriarkatet. Dette opplever jeg som svært merkelig, all den tid stort sett hver eneste transkvinne jeg kjenner anser seg som feminist, ikke bare på vegne av sin egen lille gruppe, men på vegne av alle kvinner.

De fleste har nå fått med seg hva de transekskluderende feministene mener, men hva med vår feminisme? Er vi automatisk diskvalifisert som feminister bare fordi vi er trans?

Hvor kommer den fra, denne vedtatte sannheten, denne kullsviertroen, denne insisteringen på at transpersoners – og særlig transkvinners – rettighetskamp går på bekostning av andre? Og hvor har folk det fra at vi ikke bryr oss om, eller til og med aktivt ønsker å motarbeide ciskvinner? Ikke bare er det ingen transpersoner i Norge som noensinne har tatt til orde for noe slikt (og jeg understreker: Ikke én, noen gang), men mange av oss forfekter stikk motsatte holdninger jevnlig i både ord og handling. Betyr det ingenting?

Hvis man skal kritisere noen, er det vel god skikk å kritisere dem for det de faktisk sier og gjør?

Kom ikke og påstå at vi ikke har poengtert disse tingene tidligere, for det har vi. Adskillige ganger.

Uredelighet

Hvorfor får all verdens synsere lov til å servere blank løgn om transfolk i beste sendetid, mens transfolks egne faktiske handlinger og uttalelser så sjelden tas på alvor? Hva skjedde med presseetiske prinsipper? Hvor ble det av Vær Varsom-plakatens punkt 2.3 og 3.2? Hva er det egentlig som gjør at de store mediehusene – og folk flest – aksepterer det nivået av uredelighet vi ser i den såkalte transdebatten i dag? For uredelig er det, enten det handler om bevisst utelatelse av fakta eller god gammeldags dårlig research.

Hva er i det hele tatt formålet med å stadig blåse opp moralsk panikk rundt en gruppe som utgjør mellom 0,1% og 2,7% av befolkningen, og late som vi er en skummel og mektig trussel mot kvinnekamp og det frie ord? Hvorfor ikke fokusere på faktiske problemer som burde være viktige for feminister av alle slag, for eksempel lønnsgapet, kjønnsbasert vold, skjønnhetstyranniet eller det manglende fokuset på kvinnehelse? Hvorfor er det så vanskelig å la oss transfolk få være i fred? Hva har dere egentlig imot oss?

Vi transpersoner ønsker oss et juridisk rammeverk og et helsetilbud som tillater oss å leve gode liv som oss selv. Hadde dere hørt på det vi faktisk sier, og lest det vi faktisk skriver, så hadde dere visst at dette er hele vår agenda som gruppe. Vi vil ha en verden som har plass til oss, et samfunn hvor det ikke lenger er slik at en av tre transpersoner forsøker å ta sitt eget liv. Er det for mye forlangt?

Når vi transfolk våger å vise følelser i samfunnsdebatten (for hvordan våger vi!), blir vi gjerne anklaget for å være irrasjonelle eller bøllete. Følelsesuttrykkene våre brukes mot oss for å frata oss troverdighet, slik det også gjøres mot andre minoritetsgrupper og ikke minst ciskvinner. Vi er imidlertid mennesker, vi òg, og det gjør vondt å aldri få en pust i bakken. Det tærer på kropp og sjel når man er fritt vilt i det offentlige ordskiftet. Anti-trans-kjøret i norske medier har pågått i flere år, i det siste også på toppen av Covid-pandemien som er krevende nok i seg selv. Nå er jeg bare lei meg. Jeg er ikke den eneste. Vi er slitne. Vi er veldig slitne.

Men dette skal dere vite:

Vi gir aldri opp.

Fotnote:

* Aktivt involvert i feministisk arbeid på ulike måter siden 2007, gjennom SU, SV og magasinet Fett, gjennom women’s empowerment-arbeid i Kenya, gjennom grasrotaktivisme i Norge og Sør-Afrika, og som fast skribent og periodevis redaktør her på Maddam.

Foto: Patrick Fore / Unsplash