Å tilhøre en marginalisert minoritetsgruppe er utfordrende nok i seg selv, om man ikke i tillegg skal måtte forholde seg til anklager om at gruppen man tilhører er ute etter å marginalisere alle andre.

For en liten stund siden fikk jeg publisert en kronikk i Blikk hvor jeg oppfordret cisfolk til å omfavne begrepet cis og bruke det om seg selv, for å anerkjenne at både cis- og transfolk er del av det samme kjønnsmangfoldet, i stedet for å fokusere på transfolk som avvikere.

Kronikken falt ikke i god jord hos alle. I Blikks offentlige kommentarfelt på Facebook ble jeg fortalt at jeg var en heterofil mann, og at teksten min var “en håpløs nedvurdering av kvinner og kvinners opplevelser og virkelighet som kvinner” i tillegg til en “total avvisning av forskning og biologi”. Ordet cis, mente kommentarforfatteren, er “et forferdelig begrep – en del av oppstykkingen av kvinner til deler og biter og ikke hele mennesker”.

I en tråd på Twitter leste jeg følgende kommentar:

“Er denne teksten skrevet for å provosere eller er det seriøst? Hvordan kan man forsvare at man krever at andre skal ‘identifisere’ seg som noe eller kalle seg noe nytt? Eksisterer ikke personlig frihet lenger?”

Hvorpå en annen svarte:

“Godt spørsmål. Nå har man i årevis trua og mobba folk til å lyve om noe kalt ‘kjønnsidentitet’ som skulle eksistere løsrevet fra både kroppen og det sosiale. Så kommer denne spirrevippen og belærer folk om at ingen er ‘bare menneske’. Lært det på PHD-skolen vøtt!”

Det var forunderlig hvordan det jeg trodde var en relativt harmløs kronikk som handlet om å sette ord på majoritetsbefolkningen og anerkjenne at mennesker ser verden gjennom ulike “briller”, i enkeltes øyne ble til et autoritært kampskrift mot kvinners rettigheter.

Farlig hersketeknikk

Reaksjonene jeg fikk på kronikken føyer seg inn i et mønster hvor det males skremmebilder av transfolk, og særlig transkvinner, basert på uvitenhet, frykt og fantasier. Disse skremmebildene bidrar til å feilfremstille hvem vi er og hva vi vil.

Dette er ikke første gang vi transfolk blir anklaget for å være mobbere, overgripere og intolerante mennesker som krever at alle skal tenke og handle akkurat som oss. Slike anklager er en farlig hersketeknikk som snur opp ned på de faktiske realitetene og, gjennom å gjøre transfolk til skurkene i historien, ender opp med å gjøre oss som gruppe mer sårbare og utsatte. Derfor kan de ikke få stå uimotsagt.

Til deg som leste kronikken min og ble sint

Jeg er trans. Hva vil jeg egentlig? Naturligvis vil jeg anerkjennes og inkluderes på mine egne premisser, men det kan ikke skje med tvang. Jeg ønsker at du som er cis skal anerkjenne at vi transfolk eksisterer og er gyldige i vår kjønnsidentitet på lik linje med alle andre – og jeg vil derfor gjerne at du bruker ordet cis om deg selv. Men har jeg makt til å tvinge noen (om jeg i det hele tatt hadde villet det)? Nei. Jeg kan bare forsøke å skape dialog og håpe at du er i stand til å forstå mitt perspektiv best mulig – noe jeg også har invitert til allerede, mange ganger, blant annet gjennom en lang rekke kronikker (se særlig denne, denne og denne).

Hvorfor provoserer det deg at jeg er meg, når vi ikke engang har møtt hverandre før?

Jeg er trans, og jeg er også kvinne og lesbisk. Dette er min indre oppfatning av meg selv. Det er også slik jeg lever i verden, og det er slik samfunnet møter meg. Dersom du tror at det å anerkjenne min levde virkelighet som lesbisk kvinne (begreper jeg definerer på bakgrunn av kjønnsidentitet, ikke kromosomsammensetning) gjør at du ikke lenger kan kalle deg disse tingene, eller leve som deg selv fullt ut, så ligger det på dine skuldre, ikke mine. Det er ikke opp til meg å bedømme eller bestemme hva kjønn og seksualitet betyr for deg.

Hva er det som er så vanskelig med å utvise den samme godviljen overfor meg, og sånne som meg? Hva vet du om mine intensjoner? Hvorfor ikke anta at de er gode, eller i det minste nøytrale? Hvorfor sitter det så langt inne å la andre mennesker leve sine liv på sin måte? Hvorfor provoserer det deg at jeg er meg, når vi ikke engang har møtt hverandre før?

Noen av oss er i fare

Jeg vil ikke at min eksistens skal gå på bekostning av din, eller noen andres. Det trenger den heller ikke gjøre. Likevel insisteres det på at det er nettopp dette jeg ønsker meg, i kraft av å være transperson og transkvinne. At jeg ønsker å viske ut, skvise ut, skade.

Men hvem er det egentlig som blir visket ut, skviset ut, skadet?

Desentraliserings- og tilgjengeliggjøringsprosessen for kjønnsbekreftende behandling står fortsatt på stedet hvil (slik den har gjort siden arbeidet begynte i fjor), og ikkebinære folk (som tidligere i år nok en gang ble nektet juridisk anerkjennelse av Stortinget) utestenges fortsatt kategorisk fra kjønnsbekreftende behandling i statlig regi. Dette er noe av det som er med på å bidra til at transfolk opplever betydelig dårligere livskvalitet enn resten av befolkningen. Ny forskning publisert i 2021 viser at en tredjedel av alle transpersoner i Norge har forsøkt å ta sitt eget liv. Ute i verden er tilstanden enda mer prekær: Minst 350 transpersoner ble myrdet på verdensbasis i 2020, mange på svært brutalt vis.

Tidligere denne måneden sendte en relativt profilert amerikansk kvinne ut en oppfordring til å lynsje – altså drepe – transkvinner, en så alvorlig oppfordring at en sentral person i transmiljøet så seg nødt til å gå ut i sosiale medier og advare transfolk mot å lese de groteske innleggene det var snakk om (jeg har lest dem, og kan skrive under på at innholdet er svært grovt).

Samtidig løper en nordnorsk politiker rundt og sprer feilinformasjon om kjønnsidentitet, kjønnsbekreftende behandling og andre ting knyttet til transtematikk. Og når transfolk selv våger å heve stemmen og hevde våre meninger i den norske offentligheten blir vi ofte, fra visse hold, møtt med latterliggjøring, anklager og til tider regelrett hets. Ekstremt grove personangrep er ikke uhørt.

Og likevel finnes det folk der ute som i full alvor påstår at det er vi, transfolk, som er overgripere og undertrykkere.

I stedet for at det fokuseres på at vi transfolk må få den hjelpen vi trenger, for eksempel i form av bedre tilgang til livreddende medisinsk behandling, får vi et falskt narrativ hvor cisfolk må beskyttes fra oss fordi vi er farlige.

Denne retorikken har reelle konsekvenser for oss. I stedet for at det fokuseres på at vi transfolk må få den hjelpen vi trenger, for eksempel i form av bedre tilgang til livreddende medisinsk behandling, får vi et falskt narrativ hvor cisfolk må beskyttes fra oss fordi vi er farlige. Og det blir raskt farlig for oss, for når politikere lytter til denne typen retorikk (og det gjør de) blir transfolks behov fort skjøvet til siden, og kanskje til og med motarbeidet, i et forsøk på å begrense den innbilte trusselen vi visstnok utgjør for resten av samfunnet.

Lev og la leve

Jeg begynner å bli lei av å gjenta det, men jeg skal gjenta det så lenge det er nødvendig:

Transfolks eksistens er er et faktum. Ikke et politisk spørsmål. Ikke aktivisme. Ikke en konspirasjon, eller et skalkeskjul for noe annet, eller et resultat av skummel ideologi eller sosiale trender. Men et faktum.

Transfolks annerledeshet er ikke et overgrep mot cisfolk, like lite som melaninrike folks annerledeshet er et overgrep mot hvite.

Transfolk er en politisk avmektig og sosialt stigmatisert minoritetsgruppe som kun utgjør mellom 0,1 og 2,7 prosent av befolkningen.

Vi trenger ikke mer kjeft. Vi trenger forståelse, inkludering og hjelp.

Fordi vi transfolk har like mye rett som andre til å leve gode liv, i fred, som oss selv.

Jeg gjentar disse tingene gang på gang fordi vi ikke har råd til å miste flere gode mennesker til utstøtelse, isolasjon, arbeidsledighet og fysisk og psykisk uhelse. Jeg gjentar dette fordi det i siste instans handler om liv og død for sånne som oss. Jeg gjentar dette fordi jeg aldri kommer til å godta at vi er mindre verdt.

Lev og la leve, sies det. Tilsynelatende et enkelt prinsipp å følge. Hvorfor er det da så vanskelig å få det til i praksis? Hva er det som ligger bak uvilligheten til å akseptere at det finnes folk som lever, eller ser verden, på en annen måte enn en selv? Hva ligger bak trangen til å angripe? Er det frykten for å miste egen posisjon og egne privilegier? Frykten for ikke lenger å få være det umarkerte utgangspunktet, arketypen, den platoniske idéen om selve Mennesket?

Eller kan det være frykten for det ukjente – i andre, men også i en selv?

Foto: Miriam A. H. Pedersen