22. desember 2010 hadde jeg en dårlig dag. Jeg hadde slept kofferten min til et eksamenslokale på campus, tatt eksamen i Canadian Studies og satt meg i en taxi til Montreal-Trudeau International Airport. Da jeg skulle sjekke inn var alle lukene til British Airways stengt, og en illevarslende plakat hengt opp med beskjed om å ta kontakt med en annen skranke. Køen var lang, og da jeg fikk et gavekort på ti dollar og et telefonkort skjønte jeg at jeg kom til å stå der en stund. Jeg og de andre i køen prøvde å komme oss til Europa, der det hadde snødd så mye at ingen greide å måke rullebanene i London eller Paris. Flyselskapet hadde sagt at det var usannsynlig, men ikke umulig, at jeg at jeg kom meg til Oslo via London, men da en herre foran meg fikk et raserianfall forsto jeg at den sjansen hadde sunket fra fem prosent til null. Kom jeg meg hjem til jul? Da jeg endelig fikk snakket med en ansatt i flyselskapet var jeg ikke sikker. Til slutt tok jeg flybussen tilbake til Montreal sentrum med en ny billett. Den 24. desember, om de fikk måkt rullebanen i Paris, skulle jeg fly hjem.

Jeg tenker på timene på flyplassen hvert år i desember fordi det minner meg på hva jeg var skuffet over da jeg spiste flyplassmat for ti dollar (som holder til et smørbrød, brus og en kake med pynt på Subway; en Holiday Special). Det var ikke å gå glipp av gaver og ribbe, men å gå glipp av å være sammen med familien min.

Likevel kjenner jeg også stresset skylle over meg i desember, jeg håper at jula skal være magisk og jeg tenker på alt som må gjøres. Alt jeg må gjøre. Det er dette som kalles det tredje skiftet: Å føle at det er mitt ansvar å legge til rette for at andre har det magisk. Mange kvinner har det sånn, og dette er et førjulsbrev til dere, sendt gjennom snøvær i Europa til dørstokken din.

Likestilling handler om de store, seige strukturene i samfunnet, men det handler også om hva vi skal gjøre med vår egen dårlig samvittighet for pepperkaker som ikke blir laget i tide og presset vi føler for å grave frem julenisser fra boden. Min radikale løsning er å sette ord på hva jeg føler av stress og press, og så legge lista litt lavere for meg selv. Jeg har ikke lyst til å kjempe for en verden der menn også løper med hjertet i halsen i hele desember og så kollapser i romjula fordi de er. Så. Slitne, men for en verden der pynten henger på snei og vi har det hyggelig uten å tenke på alt vi ikke fikk tid til. Jeg vil ikke ha noe «Ikke i år heller, unnskyld, unnskyld, jeg skal starte litt tidligere neste år?» fra noen, uansett kjønn. Jeg har enda ikke dødd av å spise ferdiglagde kaker, men å sitte på Subway under et svært Happy Holdidays!-skilt etter å ha ringt hjem for å si at jeg var snøfast i Canada? Jeg er overrasket over at jeg greide å komme meg opp fra stolen.

På onsdag begynner desember, og det kan føles ut som et startskudd for fire uker med stress, press og umulige forventninger. Kvinner over hele landet kommer til å fikse og ordne uten at det synes, bortsett fra når vi ikke får til et punkt på den lange to do-lista. Da kommer den dårlige samvittigheten med juleekspressen.

Da gir jeg deg herved lov til å spørre deg selv om det er så farlig. Er det den tingen du ikke får tid til som kommer til å velte hele julestemningen? Er det bare ditt ansvar? Det viktigste i dette julebrevet er en ordre om å delegere, helst til en mann (i likestillingens navn!) og en lapp som gir deg gyldig fravær fra punktet på listen som suger energi. Du får lov til å kjøpe sju slag i butikken og risengrynsgrøt fra Fjordland. Om noen blir skuffet, så si at de kan skylde på meg! Si at de kan lange ut i kommentarfeltet vårt om de blir triste av pepperkakehuset fra Kiwi! La oss bruke desember til å senke lista så lavt at det går an å kose seg skikkelig i jula.

24. desember 2010 lettet et fly fra Montreal med meg trygt ombord. Jeg så ut av vinduet og så en storby krympe før den forsvant. I Paris gikk jeg på et nytt fly og alle snakket fransk, bortsett fra to nordmenn snakket høyt sammen. «Hvorfor er det ikke flere nordmenn på flyet?», spurte hun. «Det er fordi de er hjemme med familiene sine», svarte han. I år skal jeg være hjemme med familien min. Og det er all julemagien jeg trenger.

Bilde av Sincerely Media on Unsplash