Klimarettferdighet er vår tids feministiske kamp

Samskrevet av Sonia Muñoz Llort og Sigrid Steen Haugen

COP flop

Klimatoppmøtet i Glasgow, COP26, kommer i kjølvannet av flere sterke rapporter i senere tid om klimaets og naturens tilstand og hvilke konsekvenser det har for menneskeheten. FNs IPCC rapport som kom i august varslet kode rød for menneskeheten og planeten. Det medisinske tidsskriftet The Lancet varslet kode rød for menneskehetens helse.

Men kode rød må i første omgang være for systemet vi lever i, noe det virker som at verdenslederne og de økonomisk rikeste virker som at synes er svært vanskelig å ta inn over seg.

Som den jamaicansk-britiske klimaaktivisten Mikaela Loach sa under COP26: “vi blir fortalt at det er vi, menneskeheten, som er skyld i klimakrisa, men “vi” er ikke skyld i klimakrisa, det er det faktisk systemene, kapitalismen, hvitt mindreverdighetskompleks (white supremacy), og de få rikeste prosentene i verden som er skyld i.” Norges politiske og økonomiske systemer er med i den bolken. Selv om det ikke var dem som er skyld i klimakrisa, er det likevel de som bor i det globale sør, de som bor i fattigere land og melaninrike og urfolk rundt om i verden som alt lever med konsekvensene. Og det er kun ved å lytte til dem og å gi dem roret at vi kan finne en levbar vei videre.

COP26 ble en flopp i følge både Greta Thunberg, Mikaela Loach og andre unge klimaaktivister, samt en rekke urfolksrepresentanter, blant dem Mujeres Amazonicas-kollektivet. Det ble mer “bla bla bla” fra statsledere i land som har bygget rikdommen på urettferdighet, og det ble mye av den typen prat flere har innlemmet i komfortsonen: grønnvasking og vage løfter uten store endringer. Det er ikke nok. Vi går fortsatt mot klimakatastrofer, humanitære kriser og masseutryddelser. Det var kanskje som forventet.

Mangfoldet krever radikal endring – urfolk og mennesker fra det globale sør sier det sånn som det er: det globale nords kolonialistisk levesett i “normalen” er drepen for andre. Så hva blir veien videre etter klimatoppmøtet?

For norske feminister må det bety å innlemme interseksjonell klimarettferdighet som grunnlag for all aktivisme. Dette kan vi ikke sno oss unna. Det må skje nå.
 
 

Klimarettferdighet må informere den interseksjonelle feministiske linsa

Under COP26 talte Palaus president, Surangel Whipps Jr.:”Vi drukner og vårt eneste håp er livbøya dere holder i”. Palau er en øystat i Stillehavet, og ett av de områdene i verden som daglig lever med klimakrisas konsekvenser. “Det er ingen verdighet i en langsom og forferdelig død”, fortsatte Palaus president, “dere kan like gjerne bombe øyene våre nå”.

Den kenyanske klimaaktivisten Elizabeth Wathuti sa i en lignende tråd: “Det dere bestemmer her vil være med på å avgjøre om hvorvidt regnet kommer tilbake til landet vårt. Det dere bestemmer her vil være med på å avgjøre om frukttrærne vi planter vil gro eller visne. Det dere bestemmer her vil være med på å avgjøre om våre barn får nok mat og drikke.” Dette er sterke appeller, som verken handler om at vi skal komme å redde dem ved å bygge infrastruktur og skoler, eller komme med tomme løfter om små endringer i vestlig vekstpolitikk.

Nei, det handler om at kun ved radikale politiske endringer, enorme utslippsreduksjoner og store omveltninger av globale samfunnssystemer som starter nå, vil steder som Palau ha en sjans til å fortsette sitt levesett på stedet de kaller hjemme. Det handler om liv og død for barn, voksne og økosystemer i mange deler av verden. Det handler om at konsekvensene av klima- og naturkrisa rammer ulikt og urettferdig: de som har stått for minst av utslippene og opplevd minst profitt og fordeler av ressursutnyttelsene i kapitalismen, merker det mest på kroppen og livet.

Den nye norske regjeringen har allerede fått vist seg som en som ikke kommer til å føre Norge inn i fremtiden som trengs. Under COP26 fikk Norge utdelt den skamfulle prisen “dagens fossil” for promoteringen av egen gassproduksjon og at man ikke vil stoppe å lete etter olje. Det er på tide at vi avlærer troa på at vi i Norge er “the good guys” her vi håver inn til oljefondet vårt. Norge har aldri tjent mer penger på olje, gass, oppdrett og metaller enn nå.

Både Equinor og Hydro mangedoblet overskuddet i andre kvartal i år, samtidig som konsekvensene av industriene rammer som aldri før. Mens Norsk Hydro jubler, lider fortsatt urbefolkningen i Brasil under forurensningen påført av utvinningen av aluminium og deponeringen av miljøskadelige reststoffer. Mens Equinor jubler over profitten får det globale samfunnet villere ekstremvær, oversvømmelser, tørke, matmangel og krig. Mens lakseindustrien fortsetter uregulert med mye inntekt til de få på bekostning av felles goder i flere land i det globale sør, lider økosystemer, folk og fisk. Mens industriselskaper har statlig støtte til å gjennomføre naturødeleggelser for profitt, står den afrikanske dispora og urfolksaktivister på barrikadene for å verne naturen, miljøet, og fremtiden.

Mens mange av oss fortsetter hverdagen så og si som før, kjemper andre for selve livet og vårt felles livsgrunnlag: Jorda.

Mange lengter til normalen, med litt mindre styr og bry og mest mulig komfort og lettvinthet, men det er både usolidarisk, urealistisk og usunt om vi forveksler normaliteten som handler om kontinuitet i våre relasjoner med den nyliberale “normalen” med overforbruk og fossilavhenighet. Om vi har kapasitet til aktivisme og aktivitet må den gå til det interseksjonelle feministiske klimarettferdighetsarbeidet. Klimakrisa er et spørsmål om rettigheter og overlevelse for mennesker, for dyr og insekter, for plantelivet, for soppvekster, for bakterier. Vi må ta på feministbrillene som ser både kjønnsmangfold, funksjonsvariasjoner, alder, sosial klasse, religion, hudfarge og etnisitet og klimakonsekvenser for både mennesker og det mer-enn-menneskelige. Alt annet kommer til kort nå.

Det kan virke som at det er vanskelig for de nåværende verdenslederne å se muligheter for samfunn utenfor kapitalismen og kolonialismen. Det vil si at nå trenger vi grasrota som aldri før, og det er nødvendig at vi drar i samme retning.

Veien framover kan vi skape sammen med gjensidig kollektiv støtte

Hør, det er mye å ta inn, med jobb, familieliv og statusjag og alt under kapitalismen, i en pandemi, i klimakollaps og naturtap. Ihvertfall hvis vi skal opprettholde den individualistiske og konkurransedrevne modusen vår. Men endringer må til. Så hvordan vi kan komme oss igjennom så store endringer sammen? Det finnes ingen eksakte fasitsvar, for det har vi ikke gjort før, men vi lufter likevel noen ideer her.

Vi kan skape og opprettholde ansvarlighetspraksiser i fellesskap som bryter med vår individualistiske kultur. Dette krever omveltninger i måten vi organiserer oss og samhandler på, basert på gjensidig støtte og omsorg, og med felles ansvar for gjennomføring og oppfølging. Solidaritet er en følelse som kan skape endringer, og gjensidig støtte setter endringene i gang.

Når vi blir gjort oppmerksomme på våre privilegerte hverdager, kan være lurt å kjenne på at å kunne ha tak over hodet, mat på bordet og folk rundt oss, er noe alle fortjener uansett hvor de befinner seg i livet. Det er sunt å jobbe oss gjennom ubehaget som kommer ved å innse konsekvensene av egne privilegier. Ubehaget er ikke farlig, men et tegn på at vi trenger å vurdere noen av våre verdensbilder. Disse samtalene må tas i fellesskap, og så bør man handle basert på hva som ligger og vaker: vi kan ikke fortsette som før. Det finnes faktisk alternativer til dagens system.

En annen ting vi kan gjøre er å klare å motta kritikk om våre demokratiske, økonomiske systemer og ukulturen som følger uten å ta det personlig og gå i forsvarsmodus. Vi må kjenne til vår kolonialistiske historie og anerkjenne at vi i det globale nord har bygget opp vår rikdom på bekostning av land og folk i det globale sør. Vi må jobbe med å avlære systemene som en del av vår identitet, og innse at demokratiske og økonomiske systemer er sosiale organisatoriske redskaper. Det finnes mange systemer, og ingen er perfekte, heller ikke våre. Ut fra det må vi kunne delta aktivt i systemendringer som er bygget på global solidaritet. Vi må kunne visjonere en annerledes framtid i fellesskap og være åpne for å lære andre måter å leve på.

Aktivistene under COP26 krevde en antirasistisk og avkolonisert klimarettferdighetsprosess, noe som slett ikke ble adressert tilstrekkelig under toppmøtet. Vi bør jobbe med å konfrontere den nykolonialistiske hvithetsstrukturen som vi er en del av. Det er mange måter å ta tak i dette på i fellesskap. Vi kan gjennomføre antirasismestudier i grupper og støtte sakene som er viktige for undertrykkede og tilsidesatte grupper fra den globale majoriteten – uten å overta prosessene. Det viktigste likevel er å forstå at når vi står imot diskriminerende strukturer, når vi krever endringer som kan gagne alle, er vi med på å dekonstruere hvitheten som et hierarkisk misbruksgrunnlag. Tendensen i de vestlige og norske klimakampene handler om at vi skal “redde” planeten og folk i det globale sør, men i mange tilfeller er dette standpunkt som opprettholder de diskriminerende strukturene. Vi redder ingen ved å ture fram med “løsninger” som vi tenker er for det beste, men vi tråkker ofte på andres rett til å bestemme over eget liv, uten en villighet til å endre oss selv. Å konfrontere hvithetsstrukturen betyr også å lære oss å ikke komme med råd eller synspunkter om situasjoner vi ikke kjenner til eller ikke har blitt invitert til, men å heller lytte, og rydde plass. Antirasisme og avkolonisering må informere alle våre valg framover. Og alle våre valg må være klimavalg.

Det bør være innlysende nå at antikapitalisme, klimarettferdighet og solidaritet er vår tids feministiske kamp. La oss fortsette.

Samskrevet av Sonia Muñoz Llort og Sigrid Steen Haugen

Hva vi leser om dagen:

Linn Stalsbergs nye bok: Etter pandemien. Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag

The best-case climate scenario is going to be extremely hard https://grist.org/extreme-weather/a-1-5-degree-world-is-going-to-be-catastrophic/

Forgive Humans, Not Oil Companies: https://www.thenation.com/article/environment/fossil-fuel-prison-abolition/

What Indigenous Land Defenders at COP26 Want: https://www.vogue.com/favicon.ico

Hospicing Modernity: Facing Humanity’s Wrongs and the Implications for Social Activism, av Vanessa Machado de Oliveira

Compost the Colony: Exploring Anarchist Decolonization, av Alexander Dunlop https://theanarchistlibrary.org/library/alexander-dunlap-compost-the-colony-exploring-anarchist-decolonization

Paths towards utopia: Graphic Explorations of Everyday Anarchism ac Cindy Milstein og Erik Ruin

Sentipensant (sensing/thinking) pedagogy. Educating for wholesness, social justice and liberation, av Laura I. Rendón

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*