#girlboss #jentesjef #jentersomheierpåjenter #kvinnersomheierpåkvinner #bossbitches #girlpower #karrierekvinner #bossbabe #bossmom #empowerment #influencer #huninvesterer #businesswoman #kvinneligegrundere #womenontop

Av en eller annen grunn har mainstream-feminismen og likestillingen ført oss hit til girlboss-kapitalismen. En girlboss beskrives som en “kvinne på toppen” som bestemmer – på jobben og i eget liv. Men mest av alt handler det kanskje om kapitalisme forkledd som feminisme. 

Det er egentlig ikke så rart at dette konseptet har blitt omfavnet, sett i lys av at mange tolker suksess, makt og likestilling som det å erstatte en mann på toppen med en kvinne. I stedet for å rive ned systemene under patriarkatet som opprettholder undertrykkelse, søker man selv etter å få innpass og makt i dem. Man snakker mest om å få en plass ved bordet i styrerommene, ikke om å avskaffe den måten å styre på. 

Jeg sier ikke at mennene skal få sitte på toppen og styre alene. Jeg sier at ingen skal få sitte på toppen og styre alene. Eller håve inn penger på bekostning av andre. Vi er på feil spor når vi løfter fram kvinnelig gründervirksomhet og kvinnelige sjefer som peak feminisme i Norge i 2021. Det er ikke det at ikke kvinner kan være sjefer eller gründere, for all del, men om det er i feminismens navn må det noe mer til.

Vi er på feil spor når vi løfter fram kvinnelig gründervirksomhet og kvinnelige sjefer som peak feminisme i Norge i 2021. 

Kall meg gjerne naiv. Men i denne ambisiøse kulturen vi har vil jeg kalle de som kun sikter etter vekst og å klatre til toppen i #girlpower-ens navn for ganske uambisiøse. Og ikke minst: usolidariske*. Tenk hva vi kunne fått til for kvinner på global skala om vi ikke danset etter kapitalismens pipe. (Mer om det til slutt).

*Feministisk solidaritet handler om en form for samhold, engasjement og organisering, som ser for seg et delt ansvar og omsorg for (hver)andres liv, og som jobber tett på med å gjennomføre sosiale endringer til det bedre for alle.

Girlboss-kapitalismen

Begrepet girlboss ble popularisert i 2014, da Sophia Amoruso ga ut memoiren #Girlboss, om hennes vei fra en ebay-konto til et moteimperium på kort tid. Boka ble siden til Netflix-serien Girlboss – den ble forøvrig kansellert etter kun én sesong i 2017. 

Girlboss-kapitalismen vokste fram på 2010 tallet med lovnader om å endre kapitalismen. “Det var meningen at alle skulle vinne når girlbossene vant” (Alex Abad-Santos, 2021).  Girlboss-idealet ble løftet fram som en måte å omtale mektige kvinner på i de fleste bransjer. Det som skulle skille girlbossene fra andre sjefer var nettopp innsprøytningen av feminisme: med sin suksess skulle hun løfte andre kvinner opp under seg.

Å selge seg selv for å selge noe

I følge Alex Abad-Santos (2021) er girlboss-konseptet et sammensurium av profesjonell og personlig identitet, kapitalistiske ambisjoner og en utvannet form for feminisme knyttet til begrensede ideer om empowerment. Jepp, sounds about right.

Her er vi inne på noe viktig: Det profesjonelle og det personlige, eller til og med private, blandes på en usunn måte under denne formen for nyliberal kapitalisme. Ikke bare viskes grensene mellom arbeidstid og privat tid ut, men det kan også være vanskelig å se hvor grensene for bedrift og person går. 

Dette kan vi se et tydelig eksempel på hos dagens influencere, wellness-folk og mlm**-selgere: de må så absolutt selge seg selv for å selge noe.

Hele markedsføringsmodellen i disse bransjene er bygd opp rundt person, personlige kontakter og deling av det nære og intime til sine “følgere”. Dette kan kalles for såkalte parasosiale relasjoner, det vil si ikke-gjensidige forhold der konsumeren eller “følgeren” føler empati for og at de kjenner dem de følger, noe som gjør dem mer tilbøyelige til å ta influenserens ord på alvor og å kjøpe ting fra dem. 

Store deler av de kvinnedominerte og selvutviklingsorienterte bransjene baserer seg nettopp på performativ sårbarhet og spiritualisert kapitalisme som markedsføringsmodell. Det kan handle om alt fra “dette funker for meg, derfor må du kjøpe det”, til “se så bra jeg ser ut, og forresten, kjøp dette produktet”, til “vil du deg selv så vondt at du ikke kjøper det jeg tilbyr?”, til lengre personlige historier om helse og forhold og slit som bakgrunnsteppe for salg av produkt eller tjeneste. Dette gjør samtidig at kritikk av forretningsmodell, markedsføringsmetoder eller produkt ofte forveksles med kritikk av person.

Fra en side kan man se på det sånn: at girlbossene tar kritikken av forretning eller merkevare som en personlig kritikk, og dermed også som noe antifeministisk og usolidarisk (spesielt om kritikken kommer fra andre kvinner). En støtte til girlbossene er en støtte til alle kvinner, i følge denne mentaliteten. På det viset skjermer man seg for kritikk bak floskler (#jentersomheierpåjenter), og bygger et tett nettverk av andre entusiastiske girlbosser som heller ikke vil slippe til kritikk og mer nyanserte konsepter inn i forretningshverdagen sin. I det øyeblikket man våger seg frampå med kritikk av enten merkevare eller innhold er man plutselig ikke lengre en #jentesomheierpåjenter. Man er ikke med på å empowere sine medsøstre heter det, om man våger å pirke: – Men hvordan er arbeidsforholdene til de som produserer disse varene? Eller – hva er den lokale påvirkningen fra de selskapene du investerer i? Eller – men vi er vel ikke frie under det kapitalistiske systemet?

I det øyeblikket man våger seg frampå med kritikk av enten merkevare eller innhold er man plutselig ikke lengre en #jentesomheierpåjenter

På en annen side kan man se sånn på det: at mainstreamingen av forretningsmodellen som vektlegger blandingen av det profesjonelle og personlige/private (hos kvinner særlig), gjør at mange kritikere (og troll) ikke evner å se forskjellen i andre kontekster. Noe som igjen vil føre til kortere vei til angrep av person, selv om det er i hovedsak er “saken” man er uenig med. Dette kan vi finne igjen i kommentarfeltene, for eksempel hetsen mot MdGs kvinnelige politikere og andre kvinner som ikke har særlig mye med girlbossingen å gjøre.

(**Mlm = multilevel marketing, en kontroversiell nettverksbasert forretningsmodell som selger f.eks essensielle oljer, sminke, klær, husholdningsartikler. Det er oftest de på toppen som tjener noe på salgene, resten taper gjerne penger på å være involverte som selgere på lavere nivå .)

Avskaff girlbossingen

Det er få som er tjent med girlboss-kapitalismen, slik som det også er med resten av kapitalismen. Som regel er det hvite kvinner som allerede ligger  ganske godt an til å hevde seg i makthierarkiet i dagens system som sitter igjen med profitten av girlbossingen. Kvinner er ikke særlig mye bedre enn menn under kapitalismen, selv om girlboss-trenden vil ha oss til å tro det. Girlbossfeminismen er kort sagt en variant av hvit feminisme***, og det er på overtid å avskaffe den.

Det nytter ikke med kosmetiske forandringer – som i: å bytte ut noen mannskropper med kvinnekropper i ledelsen, når det er systemet som er problemet.

Lønnsgapet dekkes ikke av at noen få albuer seg fram og opp. Makt og penger gir ikke “likestilling” for noen flere enn de få. Å tenke at alle skal “løftes” til et høyere økonomisk nivå (som i Norge) er fullstendig absurd og henger ikke på greip med planetens kapasitet (vi må ned i levestandard for at dette skal nærme seg “rett”).

Økonomiske transaksjoner danner ikke reelle eller bærekraftige søsterskap eller relasjoner. (Nei, de du selger mlm-produktene dine til er ikke din “tribe”. Nei, de som kjøper coaching av deg er ikke i et jevnbyrdig søsterskap med deg).

Hardt arbeid og travelhet er fortsatt ikke veien til frihet, enn så mye vi ønsker å tro det. Mye avler mer under kapitalismen, gründerkvinne eller ei. Vi har blitt lurt til å tro at rovdrift av oss selv og andre er lik suksess. (Jobb ræva av deg til du er 72+, og dø kort tid etter av hjertesvikt fra et liv med stress, sucker.) 

Vi har blitt lurt til å tro at rovdrift av oss selv og andre er lik suksess.

Å få bedre og stødigere inntekt kan være løsningen på mye for mange, men å bli rik kan ikke løse særlig mye. Den falske ideologien bidrar til at vi opprettholder systemene vi og andre lider under. Akkumulert rikdom er alltid på bekostning av noen: billig og/eller tidspresset og overbelastet (aka utnyttet) arbeidskraft i andre sektorer, natur/ dyreutnyttelser eller utnyttelse av en selv og de nærmeste.

(Jeg er overbevist om at det vil være en uendelig mye bedre måte å få mer tid til seg selv og sine gjennom å nedskalere boligen, boikotte statussymboler som oppussing, teknologiske oppdateringer, daglige kjøttmåltider og hurtigmote, og å gå ned i stillingsprosent, og å stemme for kortere arbeidsdager, borgerlønn og gratis helsetjenester – heller enn å bli girlboss. Jeg snakker av erfaring).

***Hvit feminisme: den dominerende mainstream-feminismen bygger på hvite middelklasse-kvinners kjernesaker: likelønn, kjønnsbalanse i maktposisjoner, reproduktive rettigheter og barnepass/utdanning for barn. Den etablerer hvite kvinners interesser som norm for feminismen. Den har vanskeligheter med å forholde seg til privilegier og sosiale kategorier som etnisitet, seksualitet, kjønnsmangfold, funksjonalitet, religion, sosial klasse og globale forskjeller.

Veien etter avskaffelsen

Girlbossfeminismen bygger på ideen om at kvinner på et vis er moralsk overlegne menn, og at vi får til å endre systemet innenfra. Hvite feminister har hatt sjansen til å prøve, men ikke innfridd, kanskje ikke uventet ettersom systemet tross alt tjener dem godt. 

Så hva kommer etter girlbossingen? Vel, hva med interseksjonell feministisk etikk**** i praksis?

En som får veldig lyst til å girlbosse kan spørre seg selv sånt som: 

• Hvordan praktiserer jeg sann solidaritet gjennom arbeidet mitt med noen som opplever mer undertrykkelse i dette systemet enn meg?
• Hvordan tar jeg ansvar for påvirkningen (direkte eller indirekte) mine ord, handlinger, forbruk og arbeid har?
• Hvordan sikrer jeg at jeg praktiserer sosial ansvarlighet i – og parallelt med – arbeidet jeg gjør? (Kjenner jeg noen som kan hjelpe meg / få betalt for å hjelpe meg med prosessen?)
• Hva skjer med det økonomiske overskuddet – det som er til overs etter jeg har fått behovene mine dekket? (Hva er de reelle behovene mine som menneske på en planet i krise?)
• Hvilket lokalt og globalt avtrykk etterlater jeg med arbeidet jeg gjør? 
• Hvorfor trenger suksess å se ut som selvrealisering og “større oppnåelse” i maktsystemer? 
• Hvordan etablerer man ekte gode relasjoner i arbeidssammenheng? 
• Hvem blokkerer jeg veien for med mine privilegier ved å ta plass den delen av markedet jeg vil inn i? Hvordan løfter jeg andre fram (ikke som tokens men som flinke folk)? 
• Reflekterer markedsføringsstrategiene mine det jeg egentlig ønsker å formidle av verdier?
• Har lokalsamfunnet behov for det jeg vil tilby, eller vil jeg helst tjene masse penger? 
• Hvorfor vil jeg bli økonomisk rik? Hva ligger bak?
• Når lærte jeg at jeg kun er så mye verdt som arbeidsinnsatsen min? (Og tenker jeg det samme om andre?)

Så la oss strekke oss mot solidariske mål og være hakket mer ambisiøse om framtida vi drømme-skaper sammen.

****Interseksjonalitet eller interseksjonell feminisme: er et flerdimensjonalt perspektiv som sier at det finnes flere forskjellsskapende og samvirkende diskriminerende kategorier enn kjønn som preger individer. Perspektivet erkjenner og integrerer det at kjønn ikke er en binær sak (mann/kvinne), og at sosiale kategorier (se ***), både historiske og nåtidige, preger ulike menneskers levde opplevelser og livsvilkår. Kimberlé Crenshaw er opphavskvinnen til teorien, som hun først benyttet til å beskrive svarte kvinners situasjon i USA i 1989. Interseksjonell feministisk etikk blir da en overgang fra teori til metode eller praxis; å benytte kunnskapen man har om samvirkende diskriminering til å bry seg og å handle for feministisk og sosial rettferdighet med det som utgangspunkt. 

Takk til alle mine folk som har lest igjennom teksten og kommet med tilbakemeldinger. Jeg er selv en hvit, cis kvinne og erkjenner at jeg kan ha bias som gjør at teksten er som den er. Jeg tar gjerne imot tilbakemeldinger. 

Takk til mine inspirasjoner på temaet: Andréa Ranae Johnson, adrienne maree brown, Carmen Spagnola, Anjali Lynn Nath Upadhyay, Ann Russo, Rachel Rice, James-Olivia Chu Hillman, med fler.

Shout out til girlbossene og bossbabene som var i tankene da jeg skrev: de som selger essensielle oljer fra DoTerra og lager awkward reels på ig, de tre rikeste kvinnene som alltid blir intervjuet i DN, #huninvesterer-folka, alle som har gått fra å ta en masse selfies når de trener til å selge bøker og brød med fjeset sitt på. 

Kilder:

https://www.vox.com/22466574/gaslight-gatekeep-girlboss-meaning

https://www.theatlantic.com/health/archive/2020/06/girlbosses-what-comes-next/613519/

https://www.adelaidenow.com.au/rendezview/lets-dump-girlboss-and-sheeo-and-mumpreneur-while-were-at-it/news-story/f0c5050623e1f9717b829b22c2130334

https://snl.no/interseksjonalitet