Da jeg reiste fra Sør-Afrika i desember i fjor, måtte jeg si farvel til tretten år gamle Simba, min gode kattevenn gjennom nesten to år i det lille, gule huset i Liesbeek Road, Rosebank, Cape Town. Jeg har skrevet om Simba i en tidligere Maddam-tekst. Hun var og er en god pus med en sterk personlighet, og jeg savner henne fremdeles. Å bo med Simba – som tilhørte huseieren min – fikk meg til å forstå hvor hyggelig det kan være å ha en katt i huset. Jeg har alltid vært klar over at det er mange puser der ute som trenger et hjem, og særlig i kjølvannet av Covid-pandemien. Etter å ha bodd noen måneder i Oslo begynte jeg å se meg om etter en katt jeg kunne ta over på omplassering.

Jeg besøkte Gilia første gang i månedsskiftet juli-august, og hentet henne den 28. august. Gilia er en oransjefarget pelsdott med ravfargede øyne og lys stemme, født i Tsjekkia, men oppvokst hos en oppdretter i Drammen. Gilia og jeg kjente ikke hverandre, men hun ga meg en sjanse, og etter en natt med hjemlengsel slo hun seg til ro overraskende fort. Siden den første natten har hun gradvis blitt mer og mer rolig, mer og mer komfortabel, i det nye hjemmet sitt.

Hjemmet vårt.

Gilia chiller som en potet mesteparten av dagen. Noen ganger spurter hun fra den ene enden av stua til den andre. Noen ganger sitter hun og holder utkikk fra utkikkspunktet sitt på toppen av en hylle. Når hun setter seg på rumpa og kikker ut av vinduet, ser hun ut som en avokado med to ører på toppen. Når hun får kattemynte, ruller hun seg over på ryggen, kikker opp med bollefjes og venter på magekos.

Gilia kan snakke – når hun har bæsjet, sier hun “mjau, Miriam, du må huske å ta ut bæsjen fra kattedoen!” Jeg forstår ikke alltid alt hun sier på mjauespråket, men jeg prøver, og vi har hatt flere gode samtaler mjau for mjau. Hun trives, hun maler (ikke akvareller), og hun gnir seg mot møblementet for å si “dette er MITT sted!”

Jeg gikk nylig igjennom et samlivsbrudd, og slet jeg mer i etterkant enn jeg ga uttrykk for utad – mer enn jeg ville innrømme for meg selv. Og vi lever alle i en vanskelig tid med store omskiftninger og mye usikkerhet. Men angst og stress forsvinner når Gilia er i nærheten! Smerten blir mindre. Hun er en pusefrøken med sterke meninger om visse ting (særlig regnvær og støvsugere), men i all hovedsak er hun en avslappet søtpotet med en egen evne til å ta bort det vonde.

Noen ganger er søtpotetstemning og kos viktigere enn alt annet.

Noen ganger er det viktig å bli minnet på å ikke ta livet så alvorlig hele tiden.

Noen ganger fins det ingen bedre medisin enn en dose mjau-mjau – enten det kommer fra en kattepus, eller fra noen andre, eller bare fra en selv.

Gilia og jeg er blitt gode venner nå. Vi chiller sammen, vi filosoferer sammen, vi mjauer sammen. En gang iblant får hun kokt skinke, som er det hun elsker aller mest. Vi har det fint sammen. Og det skal vi fortsette med i mange år framover.

Det ble ingen lang og komplisert tekst denne gangen – ingen politiske formaninger, ingen dyp selvransakelse eller gjennomgang av feministisk eller antropologisk teori. Denne gangen ble det en liten tekst om en liten katt, og et liv som noen ganger kan kjennes tungt og vanskelig å navigere, men som kanskje ikke egentlig er så ille når alt kommer til alt.

Foto: Miriam A. H. Pedersen