Aksel, også

Aksel, Bent og Maiken skal egentlig bare drikke litt i parken i romanen Sangria i parken av Nils-Øivind Haagensen. Det er en nydelig dag i Oslo, og det er samme stemning som i begynnelsen av skrekkfilmer: Hva er det som kan gå galt på en slik dag? Han skal drikke vin med en god kamerat og en kvinne han synes er veldig pen, som han håper kan bli mer enn en god venn, for det er slik dag der alt føles mulig.

Han føler seg litt som en Kopernikus som endelig har oppdaget at nabolaget ikke sirkler rundt leiligheten eller butikken, men parken.

#MeToo i parken

Parken blir episenteret for romanen i det Bent legger hånden sin i Maikens skritt, rett foran Aksel. Hva skal Aksel gjøre etter å ha sett noe sånt? Det som følger er historien om Aksel og Bent fra parken til en podkast, og det som blir et offentlig oppgjør med Bents overgrep. Aksel blir varsleren i vennegjengen. Det er en #metoo-roman, sett fra menns perspektiv, men der kvinner legger til rette for at det perspektivet kommer frem.

For det er journalisten Albertine som oppsøker Aksel for å lage en podkast-episode om hva han så i parken og hvordan han reagerte. Det er Albertine som vil at han skal fortsette å snakke om det offentlig i ulike kanaler, og legger til rette for hans engasjement. Kan ikke menn gjøre disse tunge løftene selv? Ta litt ansvar selv for å skyve debatten fremover? Det minte meg om alle debattene vi har om det tredje skiftet i hjemmet, nemlig at kvinner tar for mye ansvar når det gjelder å tilrettelegge for at hverdagen flyter. I romanen kommer det tredje skiftet til samfunnsdebatten, der Albertine tar jobben for å tilrettelegge for at Aksel skal skinne på NRK. Bak enhver samfunnsdebattant som får skryt fordi han er modig står en kvinne som ikke synes. Det kan leses som en kommentar til hvordan #metoo-debatten har utspilt seg, men romanen går glipp av muligheten til å ta debatten et steg videre. En roman trenger ikke å være en kopi av virkeligheten. Den kan drømme om noe mer.

Holding Out for a Hero

Jeg har etterlyst menn i debatten, og vil at de skal engasjere seg. Vi har snakket om mye hva som gjør at at kvinner ikke varsler om det de blir utsatt for, men hva med de andre mennene som også så hva som skjedde? De som også visste, men som ikke sa noe fordi de også var redde for å miste status og muligheter. Endelig, tenkte jeg, så skulle menn ha noen ærlige samtaler om hvorfor de ikke griper inn. En hær av varslere i vennegjenger som skulle redde oss.

Denne rollen er ikke Aksel klar for å ta på seg. Haagensen har gitt Aksel rollen som den naive astronauten i parken. Alt dette med #metoo virker nytt for Aksel, han har ikke tenkt igjennom dette før, og nå skjer alt så fort. Han har bare vært en vanlig fyr, som plutselig og ufrivillig ble sendt på et oppdrag for å ordne opp med seksuell trakassering i parken. Det naive, nesten barnlige, blikket kan åpne landskap, men i Sangria i parken er det et provoserende grep. Hvor har Aksel vært? Og hvorfor får vi nesten bare historier om menn som griper inn når kvinnen er noen de er tiltrukket av?

Om Aksel er mannen jeg ventet på, er han ikke helten jeg så for meg. Er han likere Bent enn Aksel liker å tro? Aksel tenker mye på at verden skylder han noe. Maiken, for eksempel. Verden kunne vel ha gitt ham Maiken, som om kvinner er en ressurs menn står fritt til å dele mellom seg. Vi får god innsikt i Aksels indre liv, men romanen stiller spørsmålet: Gjør Aksel noe som er galt? Er han samme ulla, bare med litt mer flaks og færre vitner enn Bent? I romanen trekkes det frem flere episoder som befinner seg i gråsonen, men med Aksel i hovedrollen. I parken er Aksel helt sikker på at det er Bent som er skurken i filmen, men i historien blir denne ideen utfordret. Er det bare Bent som er den slemme, den grenseoverskridende, han som tar seg til rette, presser damene på fest, for presser ikke også Aksel? Føler ikke han like sterkt som Bent at kvinner skylder ham noe, når han tross alt har vært hyggelig mot dem en hel kveld? Jeg ser for meg Aksel og Bent i parken, to menn som har sett forbi alt det kjipe og slemme den andre har gjort, men som tvinges til å se hverandre når Bent gjør Maiken usynlig. Selv om det åpenbart var på tide at Aksel så hvem Bent egentlig var, er det skuffende at det er dette som er nivået på refleksjonene rundt maktdynamikken mellom menn. Om jeg ventet på en helt, må jeg vente litt lengre.

Astronauten i parken

Etter at jeg leste Sangria i parken, gikk jeg ikke så mye i parken, men jeg gikk turer i skogen og tenkte på hva jeg skulle skrive. Her er boka jeg har ventet på, tenkte jeg da jeg gikk inn et spindelvev, den handler om det jeg skulle ønske menn snakket om offentlig. Da jeg skrev debattinnlegget i Morgenbladet, var det varslere i vennegjengene jeg ønsket meg. Etter at jeg hadde lest den, følte jeg meg urettferdig behandlet på ny. På veien hjem tenkte jeg på hvordan vi kom dit at vi leser historier hele tiden om menn som kun sier ifra når kvinnen er tiltrekkende nok, og at det er et dårlig grunnlag for en bevegelse mot uønsket seksuell oppmerksomhet.

Det er litt av et press jeg har lagt på ei bok, tenkte jeg da jeg gikk forbi nabohusene og var nesten hjemme; jeg er ikke sikker på om det er rettferdig. Boka fikk frem den sure feministen i meg det er lett å le av, hun som aldri blir fornøyd og alltid skal klage. Det er et av patriarkatets beste triks: Når feministen reagerer, får hun dårlig samvittighet for å være vanskelig når det er strukturene som er vanskelige. Jeg har brukt mye tid på å rette skuffelsen over boka innover. Kanskje det bare er jeg som teit som ikke forstår hvor viktig boken er. Det har med andre ord vært en leseopplevelse med mange lag for ei med mastergrad i likestilling. Det sier kanskje noe om at boka ikke traff målet den siktet på.

Jeg er ikke sikker på hva det skulle ha stått på trykk for å gi meg en følelse av at varslerne i vennegjengene hadde fått et kart. Jeg ønsker meg en mer ambisiøs måte å nærme seg denne debatten. Jeg ønsker meg en roman som utfordrer, en der kvinner ikke tar det tredje skiftet i #metoo-debatten og en der løsningen ikke er at kvinner må lage podkaster for å forklare hva som er innafor og utenfor. En roman der menn ikke oppfører seg som det er deres første dag på jorden når de ser et overgrep. Jeg håper at neste #metoo-roman starter et annet sted enn med en naiv mann først våkner når han ser en annen mann forsyne seg av noen han ønsket var kjæresten hans. Om alle kvinnefiendtlige handlinger er et resultat av å se på kvinner som ting menn har rett på, trenger vi et sterkere oppgjør med den ideen enn en astronaut i parken kan gi.

Illustrasjonsfoto: Parken av Rose Teigen-Fagerheim

Rose mottok et leseeksemplar av Sangria i parken fra Oktober forlag.

Om forfatteren

Rose Teigen-Fagerheim

Jeg er 31 år og utdannet statsviter fra Universitetet i Bergen. I tillegg har jeg en mastergrad i Gender Studies fra Universitetet i Oslo, og har også studert litteratur, sosiologi og filosofi. Jeg er opptatt av politikk og kultur. Du kan også følge meg på Twitter (@Rose_Fagerheim), der jeg skriver om feminisme, kultur og det jeg leser.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*