“Outsider within” og marginalitetens konstruktive sprengkraft

Tenk om det å tilhøre en marginalisert gruppe ikke bare var en utfordring å vokse på, men en styrke i seg selv. Konseptet outsider within gir oss et verktøy for å forstå marginalitet på en mer nyansert og konstruktiv måte enn det som har vært vanlig i forskning og politikk.

Faye V. Harrison er professor i afroamerikanske studier og antropologi ved University of Illinois Urbana-Champaign. Hennes forskningsinteresser omfatter temaer som sosial ulikhet, menneskerettigheter, samt interseksjonene mellom rase, kjønn, klasse og (trans-)nasjonal tilhørighet. Harrison er blant annet kjent for sitt arbeid for dekolonisering av akademia, med fokus på sin egen fagdisiplin, antropologien. I senere år har hun blant annet undervist i et emne om Black Lives Matter-bevegelsen, og i emnet Africana Feminism.

En av Harrisons mest kjente bøker heter Outsider Within: Reworking Anthropology in the Global Age (2008). Her videreutvikler hun et konsept som opprinnelig ble formulert av sosiologiprofessor Patricia Hill Collins, og argumenterer for at akademikere fra marginaliserte grupper er såkalte outsiders within, outsidere på innsiden, folk som tilsynelatende befinner seg på innsiden av en institusjon men samtidig ikke helt anses å høre til. Et godt eksempel på dette (som både Collins og Harrison fokuserer på) er melaninrike kvinnelige akademikere som jobber i institusjoner dominert av hvite menn.

Som Harrison selv har formulert det i et intervju:

Using the domestic analogy is perfect, because you have help that’s really not part of the family, but you sort of mask the relationship of exploitation by saying: she’s like part of the family, auntie Josephine. And so they’re outsiders but they are within, which means they are privy to things that happen that are usually hidden, or hidden to people who are not part of that club, that family, that discipline, or whatever. That you belong, but you really don’t belong[.]

Outsiders within i akademia opplever naturligvis mange utfordringer i sin arbeidshverdag, men Harrison mener at de samtidig har et stort potensiale for å kunne avdekke, avmystifisere og kjempe imot problematiske maktstrukturer i eget fagmiljø. Outsiders within i antropologifaget er for eksempel godt posisjonerte til å løfte fram stemmene og perspektivene til antropologiens såkalte Others – “de Andre”, mennesker som ofte har blitt sett på som forskningsobjekter som snakkes om og ikke med – slik at de blir hørt og tatt på alvor. I siste instans har outsiders within reell makt til å bidra til å omforme antropologien til et politisk frigjøringsprosjekt.

Erfaringer fra mitt eget forskningsarbeid

Harrison tar utgangspunkt i egne erfaringer som kvinnelig afroamerikansk antropolog. Begrepet outsider within kan imidlertid omfatte imidlertid alle akademikere fra marginaliserte bakgrunner. Jeg har selv funnet mye inspirasjon i Harrisons arbeid. I doktoravhandlingen min (som kan lastes ned gratis her) brukte jeg outsider within-konseptet for å belyse min egen posisjonalitet som hvit, kvinnelig, åpent transkjønnet sosialantropolog fra Norge, og konsekvensene denne posisjonaliteten hadde for forskningsarbeidet mitt i Cape Town i 2018-2020, som handlet om hvite engelskspråklige sørafrikanere.

Mine perspektiver som transkvinne – og dermed medlem av en gruppe som ofte har blitt regnet til antropologiens Others, “de Andre” – kan i mange sammenhenger oppfattes som “motstrøms” og ukonvensjonelle (og vil forhåpentligvis kunne bidra, i det små, til en konstruktiv utvikling av fagdisiplinen nettopp slik Harrison skisserer). Posisjonaliteten min hadde også konkrete metodologiske konsekvenser for mitt eget forskningsprosjekt, i og med at min hvite hud, kombinert med det at jeg er trans (og fra et annet land enn jeg gjorde forskningen min i), plasserte meg i en interessant mellomposisjon.

Jeg var, slik jeg formulerte det i avhandlingen, en outsider-looking-like-an-insider, med en interseksjonelt betinget kombinasjon av nærhet og avstand til mitt eget antropologiske felt som jeg opplevde som svært konstruktivt i forskningsarbeidet. Jeg fant at jeg hadde mulighet til å få tilgang til, og samtidig legge godt merke til, interessante særegenheter ved gruppen jeg studerte.

Utseendemessig kunne jeg lett forsvinne i mengden blant hvite sørafrikanere og fikk lett innpass blant dem, men det at jeg var utlending og transkvinne gjorde at mange sider ved deres tenkesett og levemåte – ting de selv ofte tok for gitt, for eksempel ting relatert til sosiale normer, sosial ulikhet eller forholdet til andre etniske grupper – framstod i skarpere relieff enn de antagelig ville gjort for en antropolog som var ciskjønnet og/eller selv sørafrikaner.

Å være delvis på innsiden og delvis på utsiden ble dermed en viktig metodologisk styrke under feltarbeidet mitt. Det bidro til å løfte fram ting som kanskje ellers ville forblitt usynlige.

Et større perspektiv

Jeg synes at Harrisons outsider within-konsept er interessant ikke bare for å forstå maktdynamikker i akademia, men for å forstå en ofte bortglemt dimensjon ved marginaliserte gruppers posisjon i samfunnet generelt. Konseptet outsider within synliggjør at det å tilhøre en marginalisert gruppe (eller flere) ikke bare er en ulempe, men at det også gir noe, nemlig et kritisk blikk, i form av reell innsikt kombinert med et utenfra-perspektiv, som kan brukes til å skyve samfunnet i retning av større rettferd.

Dette er en av de viktigste grunnene til at jeg personlig er så opptatt av at marginaliserte gruppers stemmer må lyttes til i alle sammenhenger. Det er nemlig ikke bare for å få fram et større mangfold av perspektiver på en gitt sak (selv om dette også er viktig), men fordi det er de av oss som opplever marginalisering som i aller størst grad forstår hvilke problemer som til enhver tid er de mest alvorlige, og hvilke løsningsmuligheter som er de beste.

Når jeg for eksempel sier “Hør oss!” på vegne av transpersoner, slik jeg ofte gjør, så er det ikke bare for å fremme min egen gruppes særinteresser, men fordi jeg oppriktig mener at vi transfolk har perspektiver og innsikt som er verdifulle for alle mennesker, dersom målet er en verden som er mest mulig levelig og rettferdig for alle.

Tilværelsens ufullstendige natur

På et dypere plan kan man si at marginaliserte mennesker – nettopp fordi vi ikke passer sømløst inn i maktens status quo – har en klarere forståelse av tilværelsens sammensatthet og flytendehet, og det som antropologiprofessor og kommunikasjonsviter Francis B. Nyamnjoh kaller ufullstendighet (incompleteness). Ufullstendighet i denne sammenhengen betyr at alle identiteter, og alle aspekter ved livet, er sammensatte – at vår eksistens som mennesker (og andre vesener!) bygges kontinuerlig i samspill med andre, gjennom alt det vi hele tiden låner fra verden rundt oss, og alt det verden i sin tur låner fra oss. Det er et syn på livet som prosess, en prosess som nettopp outsiders within er særlig godt posisjonert til å få øye på.

Outsiders within er jokere i den menneskelige kortstokken, med makt til, om kanskje ikke i første omgang å skape (med begrensede materielle ressurser), så i alle fall forestille seg et rom for alle, uavhengig av gruppetilhørighet. Et rom der tilværelsens prosessuelle og ufullstendige natur anerkjennes i stedet for å dekkes til. Et rom der spørsmålet om hvem som er på utsiden og hvem som er på innsiden ikke betyr så mye.

En annen verden er mulig

Alle mennesker i marginaliserte posisjoner kan på en eller annen måte sies å være outsiders within i et samfunn basert på normer for hvordan mennesker skal leve og være. Vi finnes over alt, og kan være ulike personer avhengig av setting og sammenheng.

Hender det at du selv kjenner deg som en outsider within? Omfavn det! Bruk det konstruktivt på de måtene du kan. Nettopp fordi du er en outsider within, vet du at ingenting er evig gitt og uforanderlig, og du vet at en annen og bedre verden er mulig. For deg, og for alle andre.

Det ligger sprengkraft i den innsikten.


Foto: Miriam A. H. Pedersen

Om forfatteren

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam er stolt transkvinne og utdannet sosialantropolog med doktorgrad fra University of Cape Town, Sør-Afrika. Miriam har gjort etnografiske feltarbeid i Norge, Romania, Fiji og Sør-Afrika, og har også bodd i USA og Kenya.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*