Kropper som skjold for å beskytte naturen

Teksten inneholder triggere for overgrepsofre. Vil du ha hjelp eller kjenner du noen som trenger det etter en lignende hendelse kan du ringe landsdekkene telefon for incest og seksuelt misbrukte og deres pårørende: 800 57 000.

I disse dagene går valgkampen varm, med mange som har skjønt at klimakampen er det viktigste temaet å kjempe for. I tillegg foregår aksjoner flere steder i landet for å stoppe utvinningen av olje, gass eller mineraler vi vet har en del av skylda for klimaendringene.

I Riehppovuotna (Repparfjorden) har samiske aktivister og mange støttespillere kjempet for å stoppe Nussirs ødeleggelser, mens andre aktivister i flere byer har organisert aksjoner for å synliggjøre det ekstreme behovet vi har for å endre grunnlaget til vårt økonomiske system.

Disse er noe av eksemplene fra nære motstandsaksjoner for å stoppe denne negative spiralen som er langt ifra unike. I andre deler av verden har vanlige folk i årevis kjempet mot såkalte grønne prosjekter, internasjonale «utviklingsprosjekter» eller bistand tilknyttet utvinning. Disse kampene er en del av deres hverdag for å forsvare deres land, vann og luft, men dessverre har norske medier gitt lite plass til disse virkelighetene.

Les mer: Motstand mot internasjonale investeringer i Latin-Amerika, en feministisk kamp

Sannheten er at mange mennesker hvert år blir drept for å ha forsvart naturen. Mens vi snakket om klimakrisen og enkelte tror at vi kan stemme den vekk, blir en god del folk utsatt for tortur, forsvinninger og til og med drap utført av paramilitære styrker ansatt av internasjonale bedrifter eller egne myndighetene som har solgt seg til kapitalens krefter. Money talks, som de sier, men færre er klare over at money kills.

Når kampen for å forsvare naturen er en del av hverdagen, er den også en ekstrem og farlig kroppslig erfaring. Mennesker av alle kjønn risikerer livene sine, og noen av dem må flykte fra hjemmene sine for å kunne fortsette kampen.

I dag vil jeg gjerne gi plass til en person som har overlevd gjentatte forsøk på å få henne til å forsvinne. Alle som bidrar til motstand mot kapitalen og staten i forskjellige land, står i fare. Mens vi demonstrerer forstår heldigvis flere hvor prekær vår situasjon er, men det er fortsatt altfor mange som ønsker å fortsette med dette systemet som har gitt oss europeere behagelig liv i moderne tid. Her kan dere lese en aktivists egne ord om hvordan denne situasjonen rundt forsvar for land og vann er for noen grupper mennesker, i dette tilfelle situasjonen for Yaqui-folket i nordøst-Mexico.

“Mitt navn er Solveig Normann.

Jeg er mexicansk.

Gjennom historien har mitt Yaqui-folk, bosatt i delstaten Sonora (nordøst i Mexico), overlevd eksil, slaveri og militære angrep. Nå står vi overfor det mange tror kan være den endelige kampen for vår overlevelse: Vi, Yaquiene, kjemper for å bevare vannreservene våre, i fare på grunn av driften av en akvedukt som siden 2010 har båret 75 millioner kubikkmeter vann og hvor en del av “Sonora SI” -programmet. Sonora SI programmet er en forkledning siden vannet faktisk går til ranchen til tidligere guvernør Guillermo Padres, som stjeler vannet fra Yaqui-folket for å spekulere i det og gi det til vennene sine og til fordel for industriene i ølbryggeri, brusfabrikker og bilindustrien.

Det burde være tydelig at dette ville være en klar trussel om eksil eller folkemord for folket mitt, for hvis vi, Yaqui-urfolket, mister vanntilgang, må vi forlate landene våre og det vil være et ørkenområde nord i staten. “Å ta av vannet ville true vår eksistens på kort sikt og mellomlang sikt”. Det er i denne situasjonen jeg kommer på scenen, siden da jeg var 8 år gammel ble jeg aktivist og forsvarte saken til min venninne Silvia Basurto, som ble utsatt for seksuelle overgrep akkurat som meg. Da begynte jeg å forsvare sakene til urfolk som ble utsatt for seksuelle overgrep, og da jeg fylte 16 år begynte jeg å kjempe kampen min for retten til å studere på videregående for våre urfolk og at undervisningen skulle gis tospråklig, på kahita og spansk.

Jeg begynte å studere ved universitetet i 2006, ble uteksaminert i 2010 og dro tilbake til landsbyen min. Da sto kampen for vannet sterk, i 2014 hadde vi vår Yaqui-talsmann og Fernando Jimenez blitt tatt som politiske fanger mens vi hadde blokkert motorveien som krysser til nord. Mange produkter gikk tapt og det forårsaket et økonomisk tap for landet, så både guvernør Guillermo Padres Elias og Enrique Peña Nieto bestemte seg for å ta affære i saken, og forsøkte å skremme oss til holde kjeft. De presset oss og truet oss på livet slik at vi skulle stoppe protestene for løslatelse av politiske fanger og demontering av akvedukten kalt «Selvstendighetsakvedukten». Som om dette ikke var nok, begynte mottakervennene til guvernøren og ølselskapet forfølgelsen mot aktivistene, og selv om jeg ikke var en synlig aktivist, fordi jeg ikke tilpasset meg så mye til sosiale nettverk, var jeg grasrotsaktivist. Men regjeringen identifiserte meg, siden jeg fungerte som Yaqui-sosialarbeider,og situasjonen ble fort verre. De begynte å ringe meg fordi de fant ut at jeg startet på et kurs om urfolksrett med ILO -konvensjon 169 og dette passet ikke dem. Regjeringene og selskaper synes det er praktisk at folk ikke blir informert og opplært om sine rettigheter til å forsvare seg på alle sine områder, spesielt på det juridiske feltet, siden regjeringer oppfinner lover som vil tjene som unnskyldninger, slik at ingen kan kreve den fremtredende skaden de gjør mot folket.

Så kom 2014. Da utførte de truslene sine, de kidnappet meg og tok meg med til et privat sted for å torturere meg, jeg gikk ikke i fengsel med mine medaktivister, de holdt meg på et skjult sted, hvor de brente meg med syre, de voldtok meg hver dag, de brente magen min med en sigarett mens de voldtok meg, de skar meg på siden med noe skarpt. De trodde at jeg hadde dødd, så de kastet meg på et fjellskråning, de forventet at dyrene skulle spise meg. Til deres uflaks ble jeg gjenfødt fra asken som føniks, jeg krysset hele Latin -Amerika, med krykker og i noen deler med stokk. Dette var en kampanje generert av regjeringen og gjentatt av noen organisasjoner som lukket døren for meg, men det var ikke slik med en organisasjon som forble i mitt hjerte for alltid, CONAVIGUA av Guatemala. Disse kvinner vet hva smerte og tortur er og til tross for alt det som ble sagt, ønsket de meg velkommen, de helbredet føttene og sårene mine.

Jeg krysset Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua, Costa Rica, Panamá hvor mine urfolkssøstre fra Cuna Ayala ønsket meg velkommen. Senere dro jeg til Colombia og Peru, Chile, Argentina og jeg ankom Uruguay, der jeg bodde i eksil i 4 år. I 2018 reiste jeg tilbake til Mexico fordi guvernøren hadde blitt fengslet for hvitvasking av penger. Dette føltes som rettferdighet fordi den mannen dreper oss, kidnapper og torturerer oss som en grådig tyv for å ha vann til vennene sine, ranchen sin og bryggeriet i samarbeid med brusfirmaet, alt på bekostning av våre liv.

Jeg kom tilbake til Mexico, jeg giftet meg og levde lykkelig i ett år. Jeg hjalp forskjellige forsvarsprosesser for folket mitt, til den tidligere guvernøren Guillermo Padres Elias ble løslatt mens jeg var gravid. Da han kom ut av fengselet truet han “nå må dere gjørde dere klar, jævler, jeg er fri nå”. Jeg visste at dette var ment for oss Yaqui-folket, så de begynte å angripe Yaqui-aktivistene, først sønnen til Mario Luna, som var en politisk fange; deretter Anabela Carlon, en Yaqui-advokat og forsvarer av territoriet mot passering av en gassrørledning; de angrep Loma de Bacum -sjefen for Yaqui-stammen som står overfor forsvaret av territoriet mot Aguaprieta-gassrørledningen til Lenova-selskapet; de beskyldte også Fidencio Aldama, en Yaqui-forsvarer, for å ha drept en annen Yaqui-aktivist.

Da jeg kom ut av en urfolksarrangement angrep de meg igjen. Fire menn slo meg og de drepte babyene mine, jeg var gravid i et 24-ukers svangerskap med tvillinger. Da jeg ankom sykehuset måtte de operere meg tre ganger. Mannen min, sammen med en kollega fra universitetet han jobbet ved, måtte hente meg ut uten autorisasjon fordi de planla en operasjon til. Jeg byttet bosted og de angrep meg der, så jeg forlot landet igjen fordi de sendte meg mange trusler og slo meg brutalt, helt til jeg nådde Norge.

Siden 2019 har kidnappingene og forsvinninger av Yaqui-folket-fortsatte med full styrke; de fleste av dem studenter. Regjeringen sier at det er organiserte kriminelle som står bak, jeg sier at den organiserte kriminaliteten er dem, regjeringen og bedrifter som ønsker å utrydde oss. Jeg gjør dem ansvarlige for drapet til to aktivister, samt broren min, mens det fortsetter å dukke opp massgraver med døde Yaqui over hele territorium.

Den nåværende guvernøren i Sonora staten er Claudia Pavlovich, som er svigermor til Guillermo Padres Elias, noe som fortsatt setter livene våre i fare. Kampene våre er ikke over.”

Hvor blir det av ansvaret vårt?

Her hvor vi sitter, kjenner jeg på et felles hykleri når vi nekter å motsi og endre vårt kapitalistisk system. Enkelte forsvarer fortsettelsen av kapitalismen fordi de er avhengige av sine arbeidsplasser. Dette er et argument vi hører ofte når det gjelder å stoppe oljeindustrien, og det er mange som blir, forståelig nok, redde for å miste inntektene sine.

Samtidig er kampen forå redde planeten og naturen en kollektiv kamp. Vi kan ikke tillate at folk blir drept daglig for å forsvare land og vann, mens vi vil ikke miste vår falsk trygghet bak en jobb eller en velferdsstat.

Krisetider krever nye løsninger. Krisetider krever å ta risikoer, ved å planlegge og skissere nye hverdager sammen.

De som er redde for å miste jobbene sine, kan bidra med å se etter lignende arbeidsplasser som ikke ødelegger naturen. Det må komme noe fordeler med å ha formell utdanning, nemlig at vi må kunne omstille oss og kreve å være i jobber som er etiske og bærekraftige. Mange mennesker som jobber i olje- og gassindustrien kan omstille seg til solenergi. Kanskje er det noen få som egentlig kunne tenke seg i å jobbe i en helt annen bransje, og kanskje gjør automatisering at vi kan bruke mer tid med hverandre. Når jeg leser at det alltid er mangel på lærere eller sykepleiere, ser jeg for meg alle som egentlig kunne få støtte til å bli det.

I alle år har noen av oss tatt individuelle avgjørelser for å vise at vi tar ansvar for miljøet. Det kan være alt fra å boikotte enkelte produkter fra internasjonale selskaper, til å velge å kjøpe mat produsert lokalt. Disse er absolutt fine alternativer, men vi må huske at de som forurenser og brenner kloden er ikke vi vanlige mennesker. Det er flere stater og mange milliardærer som står bak enkelte produksjonsformer og ressursutvinning hvor de fleste av oss har ingenting vi skulle ha sagt. Dette gjør likevel at vi er i et klart flertall til å kunne få til kollektive løsninger. Vi har dessverre ikke tid til å vente på at enkelte jobber for å bli kvitt sin kapitalavhengighet.

Les mer: En feministisk verden- som rommer mange

Vi må kunne lære fra aktivister i andre land, uavhengig av språkene de snakker eller melanin i deres hud. Det er selvsagt viktig å finne løsninger som passer i våre områder, våre territorier, og for å greie det må alle involverte komme til ordet. Når det ble igangsatt skolestreik for klima, ga dette en økning i bevisstgjøring i befolkning. På tross av at mange er kritiske og nedlatende, er våre løsninger for å redde planeten må være mangfoldige og godt forankret i grasrota. Ved å vente på at politikere skal gidde å gjennomføre alle avtaler som signeres, er det å vente forgjeves. For omstilling av arbeidsplasser må fagforeningene ta tydeligere stilling for naturen, for å ta vare på landet må vi fremme stemmene til urfolk som tradisjonelt sett er en tettere del av det, for å kunne fokusere på å gjøre kapitalismen utdatert, må vi kunne finne sammen og handle selv.

Imens, husk at vi er en del av naturen. I solidaritet med våre medmennesker, som i Solveig sitt tilfelle, er nødt til å bruke kroppene sine som skjold, må vi også kunne ta et større ansvar til å skape nye samfunns- og økonomiske systemer utenom kapitalismen. Hver dag, ved å representere oss selv. Vi kan tillatte oss selv å drømme oss til nye virkeligheter med kollektiv skapning.

Forfatterens anmerkning: Solveig sin tekst er gjengitt med full tillatelse fra henne.

Hovedbilde: Markus Spiske i Unsplash

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*