Sommeren er straks over for i år. Det betyr at vi får noen måneders pustepause før aviser og ukeblader på nytt begynner å gi oss råd om hva vi må gjøre for å få den såkalt perfekte sommerkroppen.

Fokuset på sommerkroppen er en opphøyelse av det normative – den unge, slanke, veltrente, funksjonsfriske og gjerne også hvite kroppen. Alt som ikke passer inn i denne malen blir direkte eller indirekte stemplet som mindreverdig, og om sommeren, når været er varmt og klesbutikkenes utvalg deretter, kommer forskjellene mellom det normative og det normbrytende spesielt tydelig fram. Særlig for oss kvinner. Samfunnets krav om at kvinner skal vise hud fører til at vi alle ender opp med å stå på utstilling, en utstilling hvor vi blir veid, målt og vurdert.

En ting som ikke blir snakket om så ofte, er at sommerkroppen også i alle høyeste grad er en ciskjønnet kvinnekropp, eller i alle fall en kvinnekropp – trans eller cis – som har vært gjennom en østrogendominert pubertet.

For meg, en transkvinne som begynte min kjønnstransisjon etter å ha gjennomgått en testosterondominert pubertet, føles det ofte ubehagelig å skulle vise fram kroppen min. Nei, jeg mener ikke å si at transkvinner ser ut som menn under klærne våre, for det gjør vi ikke – men det er trekk ved kroppen min som ofte stikker seg ut. Jeg har for eksempel ganske store ribbein, relativt brede skuldre, og smale hofter. Jeg har også noe mer hårvekst på kroppen enn flertallet av ciskvinner, noe som gjør at jeg ofte ikke har tid til å barbere meg fullstendig. Det skal med andre ord ikke mye kroppseksponering til før trans-statusen min blir, om ikke skjærende åpenbar, så iallefall synlig for de aller fleste som ser meg.

Det er ikke så gøy når man konstant tvinges til å gå rundt i verden som et selvlysende skilt hvor det står “ANNERLEDES”.

Er dette et problem, da? I visse sammenhenger gjør det ingenting å være synlig, og jeg skammer meg på ingen måte over å være trans. Men jeg liker å kunne velge selv når jeg vil flagge det. Det er ikke så gøy når man konstant tvinges til å gå rundt i verden som et selvlysende skilt hvor det står “ANNERLEDES”. Noen ganger kan det være direkte farlig.

Det føles ofte for meg som om sommeren er en tid hvor det er om å gjøre å rope “Se hvor cis jeg er!”. Jeg tror ikke det er mange cisfolk som tenker over det (som normpersoner tar de aller fleste cispersoner stort sett sin egen identitet for gitt), men for oss transfolk kan det være temmelig slitsomt.

Nylig var jeg i en diskusjon i en kvinnegruppe på Facebook hvor en person uttrykte sin indignasjon over fenomenet badekjoler. Hun mente at det å skulle skjule kvinnekroppen er en uting, og anklaget dem som forsvarte bruken av badekjole – inkludert meg selv – for å promotere kvinneundertrykkelse og patriarkalske verdier. Jeg er enig i prinsippet om at nakenhet er naturlig og at kvinnekroppen ikke skal måtte tildekkes. Samtidig føler jeg at det er lett å si sånne ting når man selv har en kropp som er innenfor normen. La hver og en velge selv, tenker jeg. Forhåpentligvis kommer vi en dag til å bo i en perfekt verden hvor normer for utseende ikke lenger finnes, men vi er ikke der ennå. I mellomtiden prioriterer jeg å beskytte meg selv mot latterliggjøring, hets og vold.

Jeg ønsker høsten velkommen av mange grunner. Jeg elsker for eksempel de kalde, klare solskinnsdagene, og at luften føles ren og frisk. Men én av grunnene til at jeg liker høsten er nettopp det at jeg kan gå i de klærne jeg selv føler meg komfortabel i, uten å svette ihjel. At jeg kan finne klær på butikken som ikke retter fokus mot de delen av kroppen min jeg liker minst, og som ikke tvinger meg til å utbasunere min egen annerledeshet til hele verden hele tiden.

Så kan jeg glede meg over min egen kropp når jeg vil, på de måtene som passer meg.

Foto: Miriam A. H. Pedersen (Bloubergstrand nord for Cape Town, 6.12.2020)