Nå er det framtidskroppen som gjelder

Foto: Sergiu Vălenas / Unsplash – En bestemor viser fram et skjell hun har plukket til barnebarnet. De er ute i skogen.

Utviklingen av pandemikroppen

Jeg elsket friheten jeg fikk i nedstengningen våren 2020, jeg må bare innrømme det. Når så mange andre også ble arbeidsledige klarte jeg endelig å lene meg litt tilbake og tillate meg å ha fritid. Tempoet tok meg til natur-tid.

Og jeg begynte å gå ut i hagen med vilt, flokete hår og store skjorter for å vanne squashen og plukke peppermynte til kveldsteen. Jeg kødda halvveis med noen venner om at jeg var på vei inn i full-on-heksemodus der jeg og den svarte katten min vandret rundt og strøk på rylliken og prikkperikumen.

Men altså, det stemmer jo. Finn meg syngende over pinner og bein ved et tjern.

Jeg lot alt det hvite håret mitt få komme fram i lyset, jeg lot puppene henge og håret på kroppen gro i takt med løpstikken og dillen. “Slaske-klærne” er nå bare “klær”. Alt viser seg å være utrolig tidsbesparende, pengebesparende, bærekraftig, og ikke minst svært godt for kropp og topp.

Jeg lot puppene henge og håret på kroppen gro i takt med løpstikken og dillen

Denne pandemien har eldet meg. Men jeg liker det. Jeg har ikke tenkt å gå tilbake til sånn som det var.

Jeg jobber med forforelderkroppen

I fjor fikk jeg skikkelige Hau’en-hender for første gang. Hendene til mine formødre som jobba på gård i Budala, Soknedala og uti Heim.

Sette potet, grave i jorda, plukke ut stein, så gulrot, nappe ugras, sanke løkurt, tørke tepperot. Lempe tunge lass med kvist og greiner og dra bort svette som renner ned langs nakken.

Hau’en-hender er rillet med lort og grønske som ikke lar seg skrubbe bort, særlig ikke langsmed pekefingrene. De kom i vår også etter de regelmessige rundene med hendene i jorda.

Jeg liker det. Hendene mine er lagd for dette.

Foto: Privat / Sigrid i en bynær eng i ferd med å sanke mjødurt og geitrams.

Jeg jobber med å bygge forforelder*kroppen som en forlengelse av pandemikroppen. Ikke for å herme etter de som var før, men for å være forberedt på å støtte de som kommer etter. Føkk sommerkroppen, nå er det forforelderkroppen som gjelder.

Føkk sommerkroppen, nå er det forforelderkroppen som gjelder

Forforelderkroppen bærer vann fra bekken, sitter på huk i et kratt og plukker bær (eller spør om hjelp til sånt). Forforelderkroppen vet hvordan man lager mat av rester, hvordan man bygger gode relasjoner, den observerer og lytter og tilpasser seg endring.

Forforelderkroppen vet hvordan man kan dyrke, sanke og lagre mat i trange tider, hvordan man lagrer vann, hvordan man slukker branner og hvordan man støtter lungene gjennom perioder med maskepusting. Forforelderkroppen kan livredning og vet hvordan man regulerer nervesystemet. Forforelderkroppen migrerer, vandrer, er queer og mangfoldig.

Men forforelderkroppen er også en medsammensvoren alliert som bidrar til å knuse patriarkatet, rasismen, sexismen, kapitalismen og binær tenkning (uomtvistelige elementer bak klima-og naturkrisa). Den er kroppen som aktivt jobber med å avkolonisere samfunnet og regenerere naturen.

Tenker du: “well that escalated quickly”, så skjønner jeg det. Men jeg tror ikke det er noen vei utenom å jobbe for å bygge denne typen forforelderkropp som framtidskropp med tanke på framtiden vi har i vente med klimakatastrofer og naturtap.

Små, men gode nok liv

Under kapitalismen er vi blitt vant til å fremføre en temmet kropp, som Silvia Federici sier. Men jeg kan ikke være den eneste som leser rapporter og nyheter om klima- og naturkrisa og hva vi har i vente, og tenker “Hvordan the fuck kan vi bare leve som før når vi vet det vi vet nå?”. Framtiden trenger ikke – kan ikke – gå på akkord med kapitalismen. Vi kan finne små og gode nok liv som ikke går på bekostning av planeten og dens beboere, men det krever at vi er villige til å ikke bare fortsette som før.

Jeg tenker som så at det like gjerne kan starte nå, forberedelsen og gjennomføringen av det enklere (og hardere) livet som trengs av oss alle i møte med klima- og naturkrisa. Eller for å si det på en annen måte: enten så gjør vi endringene selv nå, eller så blir det ikke et valg siden.

.

Jeg er ikke interessert i det CEO-er og aksjeeiere og girl boss-er har å si, jeg vil høre hva humlene og mycelet og oldertreet og røsslyngen har å si. Som Mariame Kaba sier, jeg håper dette radikaliser oss, heller enn å føre til fortvilelse og apati. Revolusjonen vil ikke skje ved møtebordet eller under glasstaket (verken knust eller helt), den vil skje utendørs, ved råtnende trestokker, i gammelskoger og i gatene.

Jeg håper dette radikaliserer oss

Og jeg håper vi spør oss selv igjen og igjen: Hva slags forforeldre ønsker vi egentlig å være?

.

.

(*jeg bruker forforeldre som et kjønnsnøytralt alternativ til forfedre, alt. formødre, fra eng. ancestors).

.

.

.

Takk til gode Mari og Torgeir for gjennomlesning og tilbakemeldinger på denne teksten.

Om forfatteren

Sigrid Steen Haugen

Sigrid Steen Haugen

Jeg er en 32 årig trønder, opptatt av rhizomatiske prosesser, resiliens i klimakrisa, og sosial- og økologisk rettferdighet. Liker bøker, katter og kompost. Master i religionsvitenskap (2016), bachelor i rådgivning og voksnes læring (2019). Jobber på NTNU.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*