Fjelltur, cellulitter og primer

Hva har du gjort denne sommeren? Jeg har som sikkert 3 millioner andre nordmenn gått på fjelltur, eller rettere sagt på topptur (fjelltur er liksom ikke helt in å si). Om jeg har tatt selfies på turene? Ja seff, hvis ikke har vi ikke gått på tur. Fjellturene er ikke det teksten skal handle om, nei den skal handle om selfies, cellulitter og primer.
Datoen er 24.juli. Jeg og en gjeng skal opp på Ekkertind, en tur som tar 2,5 time og over 900 høydemeter. Enhver, hvis du ikke er i Olympiatoppen, kommer til å bli rimelig svett av turen, likevel skulle jeg bruke over 30 minutter på badet for å sminke meg. Så der står jeg, smører på meg primer, et produkt jeg dagen før ikke visste hva var før hun på parfymeriet sa at dette var noe en absolutt måtte ha. Så da var jeg solgt. Deretter følger concealer, pudder, farge på bryna og til slutt mascara. Ja, alt en trenger for tur. Før turen fikk jeg påpekt av en i turfølget at dette ikke var nødvendig; en kom til å bli svett og jævlig uansett. Dette nektet jeg hardnakket på, for en måtte jo se bra ut til bilde på toppen.
Dessverre mister vi ikke samfunnets normer om det «perfekte» 500 høydemeter over havet.
På tur oppover fjellsiden steiker sola, og valget faller på shorts. I skifteprosessen sier hun ene i følget at hun ikke har barbert leggene. Hvis ikke hun hadde sagt det først hadde jeg nok sagt det samme om meg selv. Det mannlige kjønn i følget uttaler: «Som om noen ser på det da». Han har selvfølgelig helt rett.
Da han sier dette, kom jeg på en tidligere tur. Da spurte en venninne om hun hadde cellulitter. Jeg fnøs av spørsmålet, for det var da ikke noe en tenkte på når en gikk tur? Men akkurat som henne, tenkte jeg akkurat her på mine ubarberte legger og om jeg hadde nok pudder på. For dessverre mister vi ikke samfunnets normer om det «perfekte» 500 høydemeter over havet.
Det kunne nesten virke som at fjellvettreglene hadde blitt utvidet til å omhandle «Hvordan ta det perfekte bilde på toppen». For her sto nesten alle å poserte i alle slags stillinger for å få et fint bilde til sosiale medier. Vi var intet unntak.
2,5 time og 900 høydemeter senere: Jeg er svett, mascaraen er over alt, pudderet er sikker svettet av etter 300 høydemeter og jeg er relativt solbrent. Og jeg har gnagsår, for å plastre hælene var ikke like viktig som den primeren.
Ubarberte legger, sminke til alle kanter og solbrenthet til tross, nå var det dags for det «perfekte» bilde. Hvis noen hadde observert personene på toppen utenfra hadde det sett fryktelig rart ut. Det kunne nesten virke som at fjellvettreglene hadde blitt utvidet til å omhandle «Hvordan ta det perfekte bilde på toppen». For her sto nesten alle å poserte i alle slags stillinger for å få et fint bilde til sosiale medier. Vi var intet unntak.
Men hva har skjedd med oss? Er vi virkelig så opptatt av å se perfekt ut av vi skal barbere leggene, sjekke om vi har cellulitter og sminke oss før vi går ut døra på tur?
Samtidig kan jeg ikke si at jeg klandrer oss. Vi får hele tiden påminnelser om hva et «perfekt» utseende er. Gjennom influncere, gjennom reklame, gjennom tv og gjennom folk sine holdninger. For selv om vi skriver 2021 og kroppspress har blitt et hverdagslig ord, er ikke holdningene om hva som er det «perfekte» visket ut.
Er vi virkelig så opptatt av å se perfekt ut av vi skal barbere leggene, sjekke om vi har cellulitter og sminke oss før vi går ut døra på tur?
Dette er noe som må jobbes med politisk, gjennom blant annet målrettede tiltak som bidrar til å redusere kroppspress. Samtidig må vi alle sette en fot ned i bakken og si: Vi er bra nok som vi er! Ja det er vanskelig. Men hvis vi alle roper det høyt ofte nok har jeg tro på at litt av sannheten går inn.
For hvem ser på om vi har barbert leggene, armhulene eller sminket oss før den turen? Det er faktisk bare oss selv, og hvis du er så heldig at du ser en sykt kjekk person opp gjennom fjellsiden er jeg rimelig sikker på at h*n synes du ser bra ut bare fordi du er på vei opp et fjell. Så neste tur skal jeg heller plastre hælene enn å bruke tid på primer.
Foto: Privat
Der er to aspekter her.
Det ene er frykten for hva andre krever av en (eller rettere, å ikke leve opp til det andre krever av en, og hva andre i så fall vil gjøre – baksnakking, utfrysing, og så videre).
Det andre er det å gi blanke i sosiale normer og la ting bare flyte.
Det betyr ikke nødvendigvis “urenslighet”, det betyr bare, “bryr meg ikke”.
Men om en tar urenslighet, so what? Frykten her er ikke urensligheten i seg selv, men hva andre vil tenke, mene, normer, alt det der.
Hva så om jeg, mann, lar skjegg og bart vokse, lar snørr fylle barten min, lar matrester henge i skjegget mitt? So what?
Det du tar opp er dilemmaet, skal jeg eller du diktere hvilke følelser du har lov til å ha – når du ser meg med snørrete bart og skjegg fullt i matrester?
Selvfølgelig er det opp til deg hvilke følelser du skal få lov til å ha. Er det du eller jeg som skal diktere om jeg skal ha (snørrete) bart eller skjegg (fullt i matrester)?
Det er det jeg som skal bestemme. Det kan jo få konsekvenser for meg, om jeg eksempelvis jobber på et utested – så kan det være at sjefen sier til meg at, “nei, dette går ikke, enten drar du hjem og barberer og vasker deg nå, eller så må jeg faktisk si deg opp”.
En annen konsekvens kan være at folk baksnakker meg.
Det er et valg jeg tar i så fall.
Der er de som blir kvalme av å se en kvinne med ubarberte legger. Det er de selv som skal få bestemme hva de føler. Det er faktisk deres rett. Men en kan stille spørsmål for å forandre den tankerekken hos andre, “hvorfor blir du kvalm av at jeg har hår på leggene? Hva er det ved det som er kvalmt, synes du? Hvorfor er det kvalmt?”.
Det første aspektet er lettere å gjøre noe med, det å tenke at folk vil baksnakke en fordi de ser en i ett minutt med ubarberte legger, i løpet av hele sitt liv ser de en en kort tid med ubarberte legger, og vil derfor baksnakke en.
Det er bare hvis en opplever det å gå tur med ubarberte legger og ingenting skjer at den frykten, den angsten, de tankene, gir seg, litt etter litt.
Politisk er det vanskelig å gjøre noe med. For det er bygdedyret vi prater om her, som misvisende navn til trass, også lever i byene, selv om det er mindre synlig der.
Men samtidig, det å si at noe må gjøres politisk er å si at det må gjøres noe med de som baksnakker (folk på grunn av deres utseende). Vi kan jo alltids lovpålegge butikker, trikker, busser, til å ha noen som står der og sier, “du er bra som du er”, når en går ombord/går inn. Men det blir fort tomme ord.
Å vise omsorg, omtanke, å si varme ord med intensjon, med mening, fordi en faktisk legger noe i det, er noe som må læres. Faktisk. Barn er ekstremt egoistiske av seg. Det er derfor en må lære de å ikke slå hverandre, fordi det gjør vondt i den andre akkurat som tilsvarende gjør vondt når noen gjør mot en.
Når det vi lærer, i samfunnet, er å tenke på seg selv, “for ellers gjør ingen det”, så fører det til et kaldt og kjølig samfunn – da er baksnakking og det å ta alt i verste mening bare for å kunne hakke på, ikke langt unna.
Skal samfunnet forandres, som sådan, så må vi også få en annen samfunnsform enn den vi har i dag. I dag er det kapitalen som styr, alle drømmer om å bli kapitalister med millioner, om ikke milliarder, på bok.
Skal vi skape rom for andre drømmer, for et annet syn, for et varmere samfunn der en er opptatt av å vise omtanke, empati, forståelse, for hverandre, så må vi også få en annen samfunnsform der en lærer dette fra barnsben av. Ikke bare at samfunnet er viktig, men både det at ens egen stemme er viktig, i tillegg til å oppleve at det er viktig å lytte til hva andre har å si.
Den beste samfunnsformen, sånn sett, er arbeidereide og -styrte kooperativer.