One Comment

1. 

   Andreas 09/08/2021

   Der er to aspekter her.
   Det ene er frykten for hva andre krever av en (eller rettere, å ikke leve opp til det andre krever av en, og hva andre i så fall vil gjøre – baksnakking, utfrysing, og så videre).
   Det andre er det å gi blanke i sosiale normer og la ting bare flyte.

   Det betyr ikke nødvendigvis “urenslighet”, det betyr bare, “bryr meg ikke”.

   Men om en tar urenslighet, so what? Frykten her er ikke urensligheten i seg selv, men hva andre vil tenke, mene, normer, alt det der.
   Hva så om jeg, mann, lar skjegg og bart vokse, lar snørr fylle barten min, lar matrester henge i skjegget mitt? So what?

   Det du tar opp er dilemmaet, skal jeg eller du diktere hvilke følelser du har lov til å ha – når du ser meg med snørrete bart og skjegg fullt i matrester?
   Selvfølgelig er det opp til deg hvilke følelser du skal få lov til å ha. Er det du eller jeg som skal diktere om jeg skal ha (snørrete) bart eller skjegg (fullt i matrester)?
   Det er det jeg som skal bestemme. Det kan jo få konsekvenser for meg, om jeg eksempelvis jobber på et utested – så kan det være at sjefen sier til meg at, “nei, dette går ikke, enten drar du hjem og barberer og vasker deg nå, eller så må jeg faktisk si deg opp”.

   En annen konsekvens kan være at folk baksnakker meg.
   Det er et valg jeg tar i så fall.

   Der er de som blir kvalme av å se en kvinne med ubarberte legger. Det er de selv som skal få bestemme hva de føler. Det er faktisk deres rett. Men en kan stille spørsmål for å forandre den tankerekken hos andre, “hvorfor blir du kvalm av at jeg har hår på leggene? Hva er det ved det som er kvalmt, synes du? Hvorfor er det kvalmt?”.

   Det første aspektet er lettere å gjøre noe med, det å tenke at folk vil baksnakke en fordi de ser en i ett minutt med ubarberte legger, i løpet av hele sitt liv ser de en en kort tid med ubarberte legger, og vil derfor baksnakke en.
   Det er bare hvis en opplever det å gå tur med ubarberte legger og ingenting skjer at den frykten, den angsten, de tankene, gir seg, litt etter litt.

   Politisk er det vanskelig å gjøre noe med. For det er bygdedyret vi prater om her, som misvisende navn til trass, også lever i byene, selv om det er mindre synlig der.
   Men samtidig, det å si at noe må gjøres politisk er å si at det må gjøres noe med de som baksnakker (folk på grunn av deres utseende). Vi kan jo alltids lovpålegge butikker, trikker, busser, til å ha noen som står der og sier, “du er bra som du er”, når en går ombord/går inn. Men det blir fort tomme ord.

   Å vise omsorg, omtanke, å si varme ord med intensjon, med mening, fordi en faktisk legger noe i det, er noe som må læres. Faktisk. Barn er ekstremt egoistiske av seg. Det er derfor en må lære de å ikke slå hverandre, fordi det gjør vondt i den andre akkurat som tilsvarende gjør vondt når noen gjør mot en.
   Når det vi lærer, i samfunnet, er å tenke på seg selv, “for ellers gjør ingen det”, så fører det til et kaldt og kjølig samfunn – da er baksnakking og det å ta alt i verste mening bare for å kunne hakke på, ikke langt unna.

   Skal samfunnet forandres, som sådan, så må vi også få en annen samfunnsform enn den vi har i dag. I dag er det kapitalen som styr, alle drømmer om å bli kapitalister med millioner, om ikke milliarder, på bok.
   Skal vi skape rom for andre drømmer, for et annet syn, for et varmere samfunn der en er opptatt av å vise omtanke, empati, forståelse, for hverandre, så må vi også få en annen samfunnsform der en lærer dette fra barnsben av. Ikke bare at samfunnet er viktig, men både det at ens egen stemme er viktig, i tillegg til å oppleve at det er viktig å lytte til hva andre har å si.

   Den beste samfunnsformen, sånn sett, er arbeidereide og -styrte kooperativer.