Opp gjennom livet har jeg ofte følt meg som en outsider. Som barn flyttet jeg mye og var ofte den nye i barnehagen, i klassa, i gata, i bygda. Jeg opplevde det ofte som vanskelig å bli akseptert og inkludert som meg selv, og oppfattet at mange av jevnaldringene mine så på meg som merkelig, rar, litt feil.

Å være en transkvinne, både i skapet og senere åpen, har bidratt sterkt til følelsen min av å være annerledes og utenfor. Har man ikke selv opplevd kjønnsinkongruens er det vanskelig å vite hva kjønnsinkongruens er, og jeg har ofte opplevd at opplevelsen av å være trans er nesten umulig å forklare godt med ord. I tillegg til dette lever jeg med angst og OCD, psykiske tilstander som kan være vanskelige å forstå for andre.

Alt dette har bidratt til å skape misforhold mellom hvem jeg er og hvordan jeg blir sett eller lest, misforhold som til tider kan være svært frustrerende. Det føles noen ganger som jeg, den ekte Miriam bak alle masker, er usynlig.

Jeg tenker ofte på de mange transpersonene rundt omkring i verden som blir feilkjønnet i døden – gravlagt, sørget over og husket under et navn og en identitet de selv tok avstand fra. Jeg tenker på bygdeoriginalene, vandrerne, som ingen visste hvor kom fra. Jeg tenker på romanifolket, et folk jeg selv har røtter i, som i Sverige ble forsøkt fratatt retten til sitt eget etniske og kulturelle opphav (se f.eks. Arvid Bergmans artikkel Att radera historien, i Drabbrikan juni 2021). Jeg tenker på gamle dagers mentalpasienter, som ble fratatt all råderett over egen skjebne og eget ettermæle og i mange tilfeller ble forsøkt utvisket fra historien helt og holdent.

Gjennom mange års refleksjon har jeg kommet fram til at dersom du ikke forteller din egen historie, så vil noen andre fortelle sin versjon av den i stedet. Da kan din sannhet og levde virkelighet fort forsvinne, særlig hvis du har hatt et liv som har gitt deg et perspektiv på verden som avviker fra flertallets eller de herskende klassers verdensbilde.

Dette mener jeg er et tap, ikke bare for det enkelte menneske, men for samfunnet som helhet. I denne teksten vil jeg snakke om viktigheten av at vi, som tilhører en minoritetsgruppe eller på annet vis lever på marginene av samfunnet, forteller våre historier selv og på våre egne premisser.

Hvorfor fortelle?

Det er mange grunner til å eie og videreformidle sin egen historie som minoritetsperson. Én grunn er å bli husket som den personen man faktisk var. Om vi er tause, forsvinner vi. Drukner i det normative, som om vi aldri fantes. Alle mennesker dør, men vi som lever på marginene dør to ganger – først når hjertet stopper, og så en gang til, når vi viskes ut av historien. Ingen vold er mer subtilt ødeleggende enn å bli nektet retten til å ha eksistert.

Det å forevige og dele egne livserfaringer og refleksjoner kan ha terapeutisk effekt her og nå, kanskje spesielt for oss som er minoritetspersoner. Det kan hjelpe oss med å takle traumer og bygge indre styrke empati og engasjement med verden omkring. Som Dawn Garisch, en sørafrikansk kursholder i livshistorieskriving, sier det:

Finding out more about the story you are living allows you to engage with it, and to live it with curiosity and attention, rather than living as the victim of your story. Sharing that story with others promotes empathy and tolerance, and can activate engagement, change attitudes and even overcome apathy where the issues explored by the writer affect a community.

På et mer overordnet plan er minoritetshistorier viktige fordi våre perspektiver gir nyanse til majoritetens syn på samfunnet, og fungerer som et viktig korrektiv til de store mainstream-narrativene om hva det vil si å være menneske. Transpersoners perspektiver utfordrer cisnormative oppfatninger av hva kjønn er og hvordan kjønn kan leves. Funksjonshemmedes og nevrodivergente folks perspektiver utfordrer inngrodde antagelser om hva som er en «sunn og riktig» kropp og et «sunt og riktig» sinn. Urfolks, etniske minoriteters og rasifiserte folks perspektiver utfordrer nasjonalisme, kultursjåvinisme og trange definisjoner av hva det vil si å høre til.

Menn er i mindretall (sett i forhold til andelen kvinner og ikkebinære folk i verden), men sitter likevel på uforholdsmessig stor makt i de fleste samfunn i verden i dag. Perspektivene til kvinner og ikkebinære folk kan derfor også kalles en form for minoritetsperspektiv. Det samme gjelder for arbeiderklassen, som er i flertall, men likevel marginalisert som gruppe i det kapitalistiske systemet vi lever i.

Å se og anerkjenne hele det mangfoldet av perspektiver som finnes er helt nødvendig for å muliggjøre en åpen og ærlig samtale om verden slik den faktisk er. Når vi utfordrer hevdvunne normer bidrar vi direkte og konkret til å skape rom for flere måter å være menneske på. Våre marginaliserte historier viser at menneskelivet ikke består av fasit og avvik, men av et mangfold av synsvinkler, væremåter, tankeganger og livsvalg – et mangfold som har verdi i seg selv, fordi det gjør tilværelsen til noe større, noe mer.

Det er subversivt. Det har sprengkraft.

Men det skjer ikke av seg selv. Den eneste måten vi som lever på marginene kan få fram våre perspektiver på, er ved å sørge for at våre stemmer blir hørt og få andre til å lytte til det vi har å si. Kreve den plassen som er rettmessig vår. Rope høyt når andre aller helst hadde foretrukket at vi tiet stille.

Rebeller

Ordet “rebell” er en latinsk sammensetning; det kommer av re-, som betyr “igjen” eller “tilbake”, og bellāre, som betyr “å føre krig”. En rebell er med andre ord en som har blitt angrepet, men som slår tilbake. Marginaliserte mennesker som deler sine egne historier med andre, er rebeller i ordets rette forstand. De krever plass ikke bare på vegne av seg selv, men på vegne av alle som opplever undertrykkelse fordi de ses på som annerledes. De gjør opprør mot idéhegemoniene som ligger til grunn for de skjeve og urettferdige maktstrukturene som samfunnet vårt i århundrer har vært tuftet på. De viser oss de sidene ved samfunnet vårt som ikke fungerer – ting som må endres, forkastes, rives opp og bygges på nytt i en annen form. Og viktigst av alt: De viser oss alternative og bedre måter å gjøre ting på, alternative og bedre måter å leve sammen på.

Slike rebeller er store forbilder for meg. Maria Puenchir som snakker åpent og direkte om livet med funksjonsvariasjoner i et samfunn bygd rundt den funksjonsfriske kroppen (og som ikkebinær urfolksperson i et samfunn hvor også disse identitetene er sterkt marginaliserte). Philip Rynning Coker som i podcasten Svart og hvitt deler sine opplevelser av å være melaninrik i et land hvor hvit hud ses på som standarden og det normale. Guro Sibeko som uredd deler sine perspektiver som melaninrik lesbisk kvinne i Norge. Grace Tabea Tenga som forfekter interseksjonalitet og dekolonialisering innen kunstfeltet, med solid basis i egne perspektiver som melaninrik kvinne. Ingeborg Senneset som snakker åpent om spiseforstyrrelser. Kroppspositivisten Carina Elisabeth Carlsen som deler sine tanker om å ha en kropp som avviker fra normen på en måte som gjør at den ofte ikke bare anses som normbrytende, men som umoralsk og mindreverdig. Transpersoner som Luca Dalen Espseth, Christine Marie Jentoft og den anonyme bloggeren Sangfugl som skriver om livet som trans i et samfunn hvor transfolk i årevis har vært utestengt og foraktet.

Disse personene – og mange andre – er med på å gjøre Norge og verden til et bedre sted å bo, ikke bare for dem selv og andre i samme situasjon som dem, men for alle. De gjør annerledeshet til en styrke. De bidrar til å gi oss alle pusterom; de er med på å redde oss alle fra en dobbel død. Og de gjør det gjennom å omfavne sine egne historier og dele dem åpent.

Ingen skal kunne si at vi aldri fantes

I bunn og grunn er vi alle avvikere på den ene eller den andre måten. Ingen av oss er bare én ting; ingen av oss er fullstendige, enhetlige vesener. Selv den mest normative av oss, den som på overflaten framstår som mest konform, flat og fargeløs, har noe ved seg som er annerledes og fargerikt, noe som ikke nødvendigvis passer inn i samfunnets mal for hvordan et menneske bør være og hvordan livet bør arte seg.

Men hvis vi alle er avvikere, hvor blir det da av normen? Kan vi i det hele tatt snakke om avvik mer? Kanskje ikke, og det er nettopp dit jeg vil – til en verden som aksepterer alternative måter å leve på, uten å dømme, uten å stemple, uten å trampe ned. En verden hvor vi kan leve og la leve; hvor mennesker har frihet til å leve livene sine mest mulig slik de vil, så lenge det ikke går ut over andre.

Mangfoldet og fargene finnes allerede. Vi er mangfoldet. Folk kan si mye om oss, men ingen skal kunne si at vi aldri fantes, og ingen skal kunne påstå at vi aldri hadde noe å si.

Krev din plass. Vær en rebell du også. Fortell din egen historie!

Foto: Patrick Fore / Unsplash