Vil noen være med meg til Repparfjorden?

En person står ved en strand i gul kjole og allværsjakke med en hvit stokk. Skogen og husene i bakgrunnen ligger i et tynt lag tåke, og bølger slår inn mot sandstranda.

Når Repparfjordens voktere er klare for kamp ønsker jeg å være der. Men lar det seg gjennomføre?

Jeg ser for ørtende gang på påmeldingsskjemaet. Sukker dypt, ser på kalenderen, regner på assistansetimene jeg har til rådighet. Tenker på friluftslivferdigheter jeg ikke har, og hvilke som kan læres. Tenker på ferdighetene jeg har som er uvurderlige i en miljøkamp på frontlinja.

At jeg i det hele tatt tviler på om at turen til Repparfjorden lar seg gjennomføre av en «som meg» er et demokratisk problem.             

Solidaritet på tvers gjøres usynlig

I fjor ble jeg fortalt en historie. Jeg husker dessverre ikke hvem som fortalte, bare at jeg hørte den under ULOBAs arrangement «åpent møte med de største likestillingsaktivistene» den 7 april 2020.

Webinaret satte søkelys på norske foregangsfunkiser sin historie: om fellesskapet, om kampen, om solidariteten, om ideologien. 

Jeg satt og lytta. Jeg kjente meg ikke igjen i historiene deres. Identifiserte ingen melaninrike, tvilte på om flerminoriteter var representert. Fant ingen inspirasjon i blendahvit funkisaktivisme.

 Så jeg spurte, for variasjonen sin del:

«Samarbeida funkisaktivister med samiske aktivister under Alta-aksjonen?»

Svaret jeg fikk husker jeg sånn:

Det var vanlig å kjempe hverandres kamper. Vi støttet samisk miljøkamp, vi støttet kvinnekamp, og de støttet oss. Men så splitta miljøene som førte like likestillingskampene seg, og solidariteten forsvant. Funkiser står aleine i nåtiden og holdes utenfor. Vi støtter andre, færre støtter oss. Samarbeid på tvers er ikke vanlig lengre.

Jeg takka høflig for svaret.

Et ubeskrivelig sinne kveila seg rundt hjertet, og ble der.

Avstanden mellom meg og panelet økte: svaret ga inntrykk av at vi funkiser står helt alene i likestillingskampene våre, og at funkiser er helt alene om kampen for vår frigjøring. Noe vi ikke er.

Som eksempel kan jeg nevne Trondheim Pride 2020, hvor Fatuma Abdi, Begard Reza, Elisabeth Stubberud, Amir Hashani og jeg diskuterte alliansebygging mellom minoriteter.

Minoritetsgrupper finner styrke i hverandre. Vi løfter hverandre opp. Vi er langt fra feilfrie, som eksemplet med det blendahvite likestillingsaktivistpanelet.

Jeg sitter likevel igjen med at historiene om solidaritet på tvers av minoriteter usynliggjøres. Historiene våre fortelles ikke, som gir et inntrykk av en stor ensomhet og manglende støtte, uansett hvilken minoritetstilhørighet man har.

Å kjempe flerminoriteters sak i praksis

Ingen sin eksistens er endimensjonal. Fasettene av et liv er mange.

Jeg befinner meg i skjæringspunktet mellom flere grunnlag for undertrykkelse.

Jeg er adoptert, og brun i huden.

Jeg tilhører et urfolk.

Jeg er funkis, med synlige og usynlige tilstander.

Jeg er skeiv og ikkebinær.

Summen av undertrykkingen har vært et liv i lenker, hvor hvert minste aspekt av min væren i verden har vært gjenstand for andres kontroll.

Hver gang har kjempet for min og andres frihet er det med livet som innsats.

Å kjempe for min og andres frihet er ikke glamorøst. Det er samtaler, det er fysisk arbeid, det er søknader, det er opplysningsarbeid, det er demonstrasjoner, det er kommentarer på nett.

Å kjempe flerminoriteters sak er vrient. Fordi fortellingene om samarbeid på tvers gjøres usynlige, får man heller ikke lært fra hverandres ideologier. Samisk og kvensk overlevelse og språkkamp, jødisk identitet, rom og romanis overlevelse og hverdagsliv, funkisers nybrottsarbeid, skeives overlevelse og brytning av kjønnsuttrykk- og seksualitet, og melaninrikes antirasisme får ikke påvirke hverandre fullt ut. Vi snakker mange om samme tema, men ikke nok med hverandre. 

Vi holdes atskilt.

Dette ser jeg veldig tydelig nettopp fordi jeg står i så mange skjæringspunkt samtidig. Diskrimineringa fra flere kanter virker sammen for å splitte og herske over enkeltindivid og større grupper, og fordi jeg ser så mange av dem utøvd mot meg samtidig, kjenner jeg enkelt igjen hva mekanismene har til felles, og hvilke svake punkter de har.

Tvilen holder meg fast

Gruvearbeidet er en krigshandling. Gruvearbeidet er så umiskjennelig inngripende at det ikke lar seg bortforklares.

På en måte føler jeg at om jeg ikke drar, har undertrykkerne tatt meg også. På den andre siden: fortellingen om funkiser som sikkerhetsfarer har fulgt meg hele livet.

Om jeg lar være å dra, beviser jeg på en måte at samhold på tvers ikke lar seg gjøre fordi den norske staten vil tvinge nok en gruppe til å leve på sine premisser.

Ordningen med assistanse, som er et likestillingsverktøy, er utforma på statlige premisser: solgt som et likestillingsverktøy, men behandla økonomisk som et helsetilbud. Fordi den er utforma på statlige premisser, tar ordninga ikke høyde for flerkulturelle virkeligheter.

Fordi man kan argumentere: er det så viktig for deg å dra til Repparfjorden? Du lever ikke av havet, du har leilighet i Tråante, du har helsetilbudene du trenger, du har tak over hodet, du har stabil (men ikke god) økonomi. Så hva skal du der oppe å gjøre?

Kroppen dirrer av uforløst sinne.

Jeg står på dørstokken hjemme og kikker ut. Minner meg sjøl på at måten jeg personlig har blitt undertrykt på har vært med velmenende beskjeder om å roe meg, å holde meg hjemme, å ikke «gjøre så mye».

Er tvilen er et ekko fra en tid hvor jeg mangla bevegelsesfrihet?

Jeg aner ikke. Alt jeg veit er at tvilen inntil videre binder meg på hender og føtter. Den sniker seg inn og prøver å overbevise meg sånn:

Innfinn deg

Innrett deg

Gjør deg selv mindre

Alltid mindre

Vingeklipp deg sjøl

Ti stille

Hold deg hjemme

Utad biter jeg meg sjøl i leppa. Følelsene tvilen skaper er iskald vemmelse over egen utilstrekkelighet. Skam over å ikke ta min rettmessige plass i et kollektiv som aldri har holdt meg utenfor.

Et valg må tas

Har jeg ferdighetene som kreves for å dra nordover, eller har undertrykkelsen av funkiser overbevist meg om at det umulig for meg å dra? Hva holder meg i Tråante, er det manglende transport, ferdigheter eller min egen tvil?

Å backe Sápmi krever handling. Det skal være krutt i orda mine. Vi trenger hverandre. Jeg trenger andre. Ved å være åpen om at å inkludere meg selv i miljøkamp handler like mye om å overkomme følelsen av utilstrekkelighet som det handler om praktiske handlinger, ønsker jeg å finne en løsning på det lille dilemmaet mitt. 

Klarer jeg en slik tur aleine?

 jeg være aleine?

Ville noen blitt med meg hvis jeg spurte dem?

Bilde: Privat.

Om forfatteren

Maria

Maria

Blind aktivist og kunstner. Hen bor i Tråante, og studerer koloniserende pedagogikk ved NTNU. Leder Steatornis, organisasjonen for økt tilgjengelighet i kulturlivet.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*