Oslo Pride er nettopp over, og Pride-måneden juni er på hell. Pride er en markering av skeive folk og vår rettighetskamp. Jeg elsker Pride, for da føler jeg meg virkelig som en del av noe større. Jeg er omringet av folk som meg selv – andre skeive folk, andre transfolk, folk som har opplevd lignende ting som meg selv, folk man kan dele ting med som ciskjønnede og heterofile folk kanskje ikke ville skjønt like godt. Det er frihet. Det er pusterom. Det er fellesskap.

Jeg har imidlertid en liten tilståelse å komme med. Iblant føler jeg et aldri så lite snev av imposter-syndrom.

Jeg var 26 år gammel da jeg første gang fikk en klar, bevisst forståelse av at jeg ikke var cis, og jeg kom ut som kvinne noen få måneder senere, i en alder av 27. I enkelte trans-kretser kalles dette “later in life”.

I dag er jeg snart 31, og lever et svært harmonisk liv som åpen og uttalt lesbisk transkvinne. Jeg vet hvem og hva jeg er, og jeg har aldri hatt det så bra som jeg har det i dag, nå som jeg endelig lever som hele meg. Jeg trenger ikke lenger bevise noe, fordi folk i all hovedsak leser meg og behandler meg som det jeg er.

Likevel hender det at den lille tanken, eller skyggen av en tanke, dukker opp: Er jeg egentlig trans nok, skeiv nok?

Har jeg for eksempel nok “ansiennitet” til å gjøre krav på å være en virkelig del av det skeive miljøet og den skeive bevegelsen? Er jeg like god som Emma Ellingsen, som kom ut som trans da hun var ni? Det at det tok tid før jeg klarte å innse at jeg var trans og kvinne – betyr det at kjønnsidentiteten min på en eller annen måte er mindre autentisk, mindre reell, enn kjønnsidentiteten til Ellingsen og andre som kommer ut som barn eller tenåringer?

Selvfølgelig ikke. Men slike tanker kommer fra et sted, og de er verdt å snakke om, for det er mange av oss skeive som av og til kan kjenne på dem.

2006: Et tilbakeblikk

Det var sommeren 2006, sommeren før jeg fylte seksten, at jeg først virkelig begynte føle på kjønnsinkongruens – at det var noe grunnleggende i meg som ikke stemte med det kjønnet jeg var blitt tildelt ved fødselen. Det var ikke noe klart bevisst, ikke noe jeg hadde ord for; det var bare en udefinert følelse. Det hadde vært lignende følelser tidligere også, men eget kjønn var ikke noe jeg egentlig hadde noe særlig aktivt forhold til før i femten-sekstenårsalderen. Jeg var nok litt treg i utviklingen på akkurat det området.

Det tidlige 2000-tallet var en ørkenvandringstid for transfolk. Vi var knapt synlige i samfunnet i det hele tatt. Det å være trans var definert som en psykiatrisk lidelse. Vi ble avkrevd å gjennomgå irreversibel sterilisering for å kunne endre juridisk kjønn. Det fantes organisasjoner for transfolk, men de var få og små, og transmiljøet var i stor grad et undergrunnsmiljø.

Diskursen om transfolk, i den grad det fantes noen offentlig diskurs om transfolk i 2006 i det hele tatt, var avfeiende, negativ og seksualisert, og i populærkulturen var vi enten punchlines eller seriemordere. Vi lærte ingenting om kjønns- og seksualitetsmangfold på skolen. Rosa kompetanse hadde såvidt startet opp som et pilotprosjekt for helsesektoren, men skulle ikke få et eget skoletiltak før fem år senere. Når jeg kjente på mine første følelser om egen kjønnsidentitet og prøvde å finne ut av hva det egentlig var jeg følte, tolket jeg det i lys av Ray Blanchards teorier og konkluderte med at jeg var pervers, at det var noe galt med meg.

Det handlet om at jeg ikke skjønte at det jeg var, var noe å komme ut som.

For meg handlet det ikke om å tørre eller ikke tørre å komme ut. Det handlet om at jeg ikke visste hva det var som skjedde. Det handlet om at jeg ikke skjønte at det jeg var, var noe å komme ut som. Det handlet om kunnskapsmangelen som gjennomsyret hele samfunnet den gangen. Det handlet om at jeg var overbevist om at det var noe fundamentalt feil med meg, som måtte trampes ihjel eller i det minste skjules fra omverdenen. Familien min ville ha godtatt det hvis de hadde visst at jeg trans, slik de også gjorde da jeg omsider kom ut mange år senere, men som tenåring var jeg ikke på det refleksjonsnivået i det hele tatt.

Jeg hadde venner på videregående som var aktive i Skeiv Ungdom, og jeg hadde full sympati for skeives sak, men tenkte aldri på muligheten av at det jeg selv følte på, var skeivhet. I 2009 møtte jeg for første gang en åpen transperson, Aase Schibsted Knudsen, og jeg følte kun beundring for henne, men det falt meg aldri inn at jeg var som henne. Trans var noe ekte, noe fint. Jeg var bare en avviker.

Det var enkelte uttrykk som fikk komme ut, noen ganger. Det var perioder i ungdomstiden min, og i tjueårene, hvor jeg følte meg trygg nok til å gå inn for et mer normbrytende kjønnsuttrykk. Dette med kjønnsidentitet var imidlertid vanskeligere å komme til bunns i. Mainstream-samfunnet hadde rett og slett ikke noe særlig plass for transfolk tidlig på 2000-tallet, og for en sekstenåring å skulle navigere seg fram til riktig informasjon på egen hånd var et rent sjansespill.

Det er en grunn til at ting har tatt tid.

Transfobiens makt

I dag er det lett for meg å se at de samfunnstendensene som gjorde at jeg ikke kunne komme ut og leve åpent som tenåring er de samme samfunnstendensene som gjør at jeg i dag, femten år senere, noen ganger lurer på om jeg har “rett” til å ta min plass som trans og skeiv. Jeg vil kalle det strukturell og kulturell transfobi.

Det var samfunnets transfobi som gjorde at det tok tid for meg å leve som meg selv. Det er den samme transfobien som nå bruker denne “forsinkelsen” mot meg for å få meg til å føle meg liten og usikker.

Transfobi har naturligvis ingen egen intensjon; det er et tankegods og en holdning som er avhengig av å bli videreført av mennesker. Likevel kan man på sett og vis si at transfobien lever sitt eget liv, og jeg syns det er lettere å snakke om effektene av transfobi om vi ser det på denne måten – for argumentets skyld. Det var samfunnets transfobi som gjorde at det tok tid for meg å leve som meg selv. Det er den samme transfobien som nå bruker denne “forsinkelsen” mot meg for å få meg til å føle meg liten og usikker. Den strukturelle og kulturelle transfobiens eneste mål er å hindre oss transfolk i å leve åpent og synlig som oss selv, og den skyr ingen midler for å nå dette målet.

Aller verst er det når transfobien blir internalisert – når ting man som transperson har lært gjennom å leve i et samfunn der normen er å være cis, fester seg og blir en del av ens eget tankemønster. Det gjelder for eksempel idéen om at det bare er visse typer transfolk som er “trans nok”. Slikt kan avlæres, men det krever tid, fokus, innsats og støtte.

Kraftige stormer

Jo mer jeg reflekterer over disse tingene, jo mer innser jeg hvor viktig det er å formidle god og riktig informasjon, både om hva kjønnsinkongruens er, og om hvem transfolk – og skeive generelt – er. Å sørge for at alle har et språk, et ordforråd, til å snakke om transhet og skeivhet allerede fra barndommen av, og å få fram at det å være trans – eller skeiv forøvrig – ikke er noe å skjemmes over. At det er en grunn til at du føler det du føler, enten det er snakk om at du er forelsket i en person av samme kjønn som deg selv, eller at du føler deg fanget i feil kjønnskategori. At du er autentisk, uansett.

Noen av de tøffeste skeive folkene jeg vet om har vært tvunget til å leve helt eller delvis i skapet i mange år.

Om du støter på noen skjær i sjøen som gjør at prosessen med å komme ut tar litt lengre tid – ja, om du kanskje ikke er kommet ut av skapet i det hele tatt – så gjør ikke det at du er mindre gyldig eller verdifull som det du er. Det betyr heller ikke at du er feig. Det viser bare at du har måttet stå i kraftige stormer, og at du kanskje har måttet holde ut mer enn mange andre.

Noen av de tøffeste skeive folkene jeg vet om har vært tvunget til å leve helt eller delvis i skapet i mange år, for eksempel Jeanette Solstad Remø, mitt store idol i den norske transbevegelsen. Jeanette er blant annet kjent for å ha vært frontfigur i Amnesty-kampanjen for å fjerne kravet om sterilisering for å endre juridisk kjønn. Ingen med litt kjennskap til transfolk i Norge ville drømme om å påstå at Jeanette er “mindre” trans fordi hun ikke kunne leve åpent som jente da hun var barn på 1950-tallet, eller fordi hun ikke kunne komme ut som trans på arbeidsplassen sin da hun jobbet som ubåtkaptein under den kalde krigen.

Den britiske transkvinnen Patricia Davies kom ut som trans da hun var 90 år. Patricia ble født i 1927. Hun var soldat under andre verdenskrig, og kjempet i frontlinjen mot et regime som ønsket død og lidelse over alle skeive. Slik var hennes ungdomstid. I 1987 fortalte Patricia sin kone at hun var trans, og levde deretter ut identiteten sin i skjul – men det var først i 2017 at hun begynte på hormonterapi, endret juridisk kjønn og navn, og kom ut offentlig. Det var samme år som jeg selv kom ut som trans.

Patricia Davies er ikke noe mindre trans, eller noe mindre skeiv, enn det jeg selv er. Kanskje hun kom ut sent, men Patricia eier Pride like mye som en hvilken som helst annen transperson, og hun har en like selvfølgelig plass i den skeive bevegelsen som alle oss andre. Det er aldri for sent å begynne å leve som seg selv.

Jeg skriver fra et transkvinneperspektiv, men det er slett ikke bare transkvinner og transmenn som har opplevd å bli usynliggjort og utestengt av deler av det skeive miljøet. Slik utestengning og usynliggjøring har særlig vært et problem for folk som er skeive på måter som vanligvis har vært snakket lite om, spesielt de av oss som er ikkebinære, og de av oss som er bifile, panfile eller har andre multiseksuelle orienteringer.

Alle disse er like skeive som alle oss andre, og ingen har rett til å stenge dem ute.

Bifile jenter som blir fortalt at de “egentlig” er heterofile, siden de er kjæreste med en gutt. Bifile menn som blir fortalt at de “egentlig” er homofile, siden de er kjæreste med en annen mann. Ikkebinære folk som blir fortalt at de ikke er “ordentlig” trans – kanskje til og med at de bare følger en “trend” – siden de ikke er enten bare kvinner eller bare menn, og ikke nødvendigvis ønsker kjønnsbekreftende behandling. Folk som er agender (uten kjønn), aseksuelle og/eller aromantiske og som blir oversett av både cis- og transfolk som ikke forstår, eller ikke vil forstå, at ikke alle mennesker er nødt til å ha et kjønn eller føle seksuell eller romantisk tiltrekning. Alle disse er like skeive som alle oss andre, og ingen har rett til å stenge dem ute.

I tillegg fins det binære transfolk som “passerer” (blir lest) som cispersoner, og som er heterofile. Disse transpersonene er like mye trans som alle andre, og skal være velkomne på Pride og i andre skeive sammenhenger dersom de ønsker det. Også sammen med sine partnere.

Samhold, ikke splittelse

Ingen av oss har en bedre eller dårligere skeiv identitet enn andre. De virkelige fiendene våre er transfobien, homofobien og all den generelle frykten og forakten for annerledeshet som dessverre fremdeles lever i beste velgående i samfunnet vårt. Disse tingene som skaper splittelser både mellom skeive og ikke-skeive, og internt i det skeive miljøet, både fordi noen av oss faktisk føler frykt og forakt overfor folk som er skeive på måter vi ikke forstår, men i hovedsak fordi så mange av oss er livredde for å bli utsatt for majoritetssamfunnets sanksjoner.

Vi skeive er nødt til å fokusere på å holde sammen, for ellers blir det mye vanskeligere å nå målet om et samfunn som inkluderer alle mennesker på en likeverdig måte. Vi må ikke ende opp med å gå transfobiens og homofobiens ærend mens vi kjemper for vår egen undergruppes aksept. Den skeive bevegelsen må bygge på solidaritet og en anerkjennelse av det enorme mangfoldet av identiteter og livserfaringer som fins blant oss. Vi må slutte å snakke om hvem som er “mer” eller “mindre” trans, hvem som er “mer” eller “mindre” homo, hvem som er “mer” eller “mindre” skeiv. Vi må slutte å løfte oss selv opp på andres bekostning.

I stedet må vi tenke: Du er skeiv, jeg er skeiv, og vi er på samme lag.

Illustrasjon: Miriam A. H. Pedersen