Has Love Become Incompatible with Feminism in Pop- and Celebrity

Culture?

I have a confession to make. I don’t always like being single. In fact, some days I hate it.

I am twenty-eight years old and have never been in a serious relationship. Don’t get me wrong. My life as a single woman has had countless moments of true joy at the liberty that comes with singlehood. But, it has also had many moments of jealousy, loneliness and a craving for intimacy. Yet, I have only recently admitted to myself and others, that I long to be in a meaningful relationship. Much of the reason for this postponed self-realisation comes from the not-so-subtle messages that women in contemporary Western society are being fed about female independence. Especially through popular and celebrity culture.

During recent years, feminism has become a buzz word in Western pop- and celebrity culture. Many female celebrities are now proudly standing up as feminists, and embracing the ideal of the strong, independent woman. These celebrities are making it known that women do not need a man to become fulfilled. Such as actress Emma Watson who in 2019 popularised the term “self-partnered”. On a slightly ironic sidenote, Watson has since then got a new boyfriend. Leaving all her devoted independence fans probably feeling a bit confused and left behind.

Now, before we go further, let me be clear. There is nothing wrong with supporting women who choose to be single and love it. Feminism is about women being able to make their own choices.

However, I do believe there is a downside to Western popular culture’s current obsession with female independence. Without perhaps consciously intending to, the rise of “single-positivity” seems to create a culture where women who crave Love and who show a dissatisfaction with being single, are stigmatised. Love is a basic human need. Yet, the right to Love seems to have become completely side-lined in the current debate surrounding female independence. Today there seems to be only one correct way for a woman to be single; by her own choice, and happy about it!

For years I felt guilty about craving a meaningful relationship. Everywhere I looked, I was told that I should be proud to be single. But can I not be a feminist and actively pursue Love? The feminism that we see in popular culture today has become so adamant about cheering on the proudly single woman at all costs. But to whose benefit? Could popular culture’s close friend, Capitalism, have anything to do with all of this?

A capitalist society favours the productive individual. The women we look up to in popular culture have “made it” from a capitalist perspective. They are worth millions. Many run their own fashion brands or make-up lines, own several houses, and perhaps a yacht or two. But many of the achievements they are admired for, stem from capitalist ideals born out of a white man’s world. Ideals that have not changed much during the past two-hundred years.

Indeed, these same ideals were existent during the birth of the women’s movement in the US, as professor, activist, and writer bell hooks, explains in her feminist work Ain’t I a Woman. For 19^th century middle and upper-class white women, being able to work and gain economic status was defined as the key to female liberation. This idea of what female liberation meant stemmed directly from capitalist ideals. It also completely overlooked the fact that for countless working-class and black women “working for pay neither liberated them from sexist oppression nor allowed them to gain any measure of economic independence.”[1]

Independence, both historically and presently, means something different to each woman depending on her class, race and so on. Western celebrity culture’s definition of female independence is narrow and steeped in capitalist ideals. It also fails to notice the interdependence that runs through everyone’s life in a capitalist society, regardless of one’s relationship status.

Irish writer Sally Rooney says she no longer believes in the idea of independent people. “We all rely on each other’s labour all the time,” she says. “I’m not independent. Independent from what?”.

Rooney relates this misconstrued idea of female independence to capitalism. She discusses how the idea of an independent person in a capitalist society is essentially flawed. Indeed, in a capitalist society there is no such thing as an independent individual, regardless of one’s relationship status. We all rely on other people constantly, for the clothes on our back, for the food on our table, for the transport that gets us to work.

So, female celebrities might be rocking the single life, but they still rely on countless of people every day, from their chauffeurs to their managers, to the hotel staff that prepare their rooms when they tour. These women may not be romantically attached to one man, but they are still highly dependent individuals in a society where true independence in every sense of the word, is almost impossible to achieve.

Western popular culture praises the independent woman who is hard-working, and who puts career before Love. But why cannot Love and productivity co-exist? As Rooney herself says, “I didn’t write any good fiction until I met my partner.”

It is true, I do not need a man to get by. But I do need Love. And this is what feminism in popular culture seems to forget. This type of liberal feminism tends to focus on the individual, instead of on broader societal structures that disadvantage women. In fact, it often mimics the very structures that keep women subordinated in the first place. Praising individual, single women, does little to create lasting, meaningful change. Instead, I think it is leaving many women feeling disconnected from their own desires and longings.

A type of feminism that refuses to acknowledge the importance of Love in women’s lives, is feminism gone wrong, according to me. True female empowerment cannot be defined by relationship status alone but can only be achieved through much broader changes of power structures. This is what the feminism seen in popular culture often fails to acknowledge.

Popular culture seems to have created a toxic positivity around female independence. This doesn’t allow for women to stand up and say: “Look, actually I don’t think being single is the greatest thing in the world. I’m lonely and I crave Love.” It creates an environment where certain emotions cannot be voiced aloud. And this is never a good thing.

We must continue supporting women who choose to be single and who enjoy it. But we must also get better at celebrating women’s self-made choice to pursue Love, and see it as a strength rather than a weakness.

_¹hooks, “Ain`t I a Woman”, p. 145, 1981.

Har kjærlighet blitt uforenlig med feminisme i dagens pop- og kjendiskultur?

Jeg har en tilståelse. Det er ikke alltid jeg er like glad i å være singel. Når sant skal sies, så har jeg dager hvor jeg hater det.

Jeg er tjueåtte år og har aldri vært i et seriøst forhold. Ikke misforstå. Livet mitt som singel kvinne har hatt utallige øyeblikk fylt av lykke over friheten av å være alene. Men, det har vært minst like mange øyeblikk med sjalusi, ensomhet og en lengsel etter intimitet og nærhet. Til tross for dette, har jeg kun nylig innrømmet både til meg selv og til andre at jeg ønsker å være i et seriøst forhold. Grunnen til denne forsinkede selvinnsikten skyldes nok de ikke så subtile idealene om kvinnelig selvstendighet som kvinner blir matet med av vestlig populærkultur.

I løpet av de siste årene har feminisme nærmest blitt et buzzord i kjendiskulturen. Stadig flere kvinner står stolt frem som feminister, og roper høyt om at kvinner ikke trenger en mann i livet sitt for å være hel. Som blant andre Emma Watson, som i 2019 populariserte begrepet «self-partnered». Ironisk nok er dronningen av «self-partnership» ikke lenger singel, men har funnet seg en ny kjæreste. Noe som muligens gjør at alle hennes trofaste følgere nå føler seg litt etterlatt.

Før jeg fortsetter vil jeg gjøre en ting helt klart. Det er ingenting feil med å støtte kvinner som elsker singellivet. Feminisme handler tross alt om at kvinner skal få ta egne valg i livet.

Jeg mener likevel at det finnes negative ringvirkninger av måten Vestens populærkultur fikserer over kvinnelig selvstendighet på. Det ser ut til at denne trenden av singelpositivitet har skapt et miljø hvor kvinner som åpner opp om ensomhet og en lengsel etter et seriøst forhold, blir stigmatisert. Kjærlighet er et grunnleggende menneskelig behov. Men populærkulturens feminisme ser ut til å ha feiet kvinners rett til Kjærlighet helt av banen. I stedet kan det virke som om det kun er en riktig måte for kvinner å være singel på om dagen; av egen fri vilje, og fornøyd med det!

I flere år gikk jeg og kjente på en skam over det å ønske meg en kjæreste. Hvor hen jeg snudde meg, var beskjeden den samme: Vær stolt over å være singel! Men kan jeg ikke være feminist, og samtidig ha et sterkt ønske om å finne Kjærligheten? Feminismen som er representert i Vestens populærkultur i dag, heier på den selvstendige, single kvinnen. Men til hvem sin fordel, egentlig? Har populærkulturens gode venn, kapitalismen, noe med dette å gjøre?

Et kapitalistisk samfunn hyller det produktive individet. Kvinnene vi ser opp til i kjendisverdenen har virkelig ting på stell, fra et kapitalistisk synspunkt. De er verdt millioner. Mange av dem har startet sine egne merker eller eier flere eiendommer. Men mange av milepælene som disse kvinnene hylles for, stammer direkte fra kapitalistiske verdier som er definert av generasjoner av rike, hvite menn. Verdier som knapt har endret seg i løpet av de siste to hundre årene.

Faktisk levde mange av disse idealene i beste velgående under starten på kvinnebevegelsen i USA på 1800-tallet. Dette minner professor, aktivist og forfatter bell hooks oss om i hennes bok Ain’t I a Woman. Det å kunne gå i jobb og oppnå økonomisk status, var for mange hvite middel- og overklassekvinner selve definisjonen på kvinners frigjøring. Men denne definisjonen kom fra kapitalistiske idealer. Den overså også totalt det faktum at for utallige arbeider-klasse og/eller svarte kvinner, var det å kunne arbeide hverken synonymt med frigjøring fra kvinnelig undertrykkelse eller en måte å oppnå økonomisk frihet på[1].

Hooks sitt eksempel viser at selvstendighet ikke har en ensidig betydning i feminismen, hverken på 1800-tallet, eller i dagens samfunn. Definisjonen av kvinnelig selvstendighet i Vestens populærkultur er ensidig og stappfull av kapitalistiske idealer. En slik definisjon overser også at vi er alle avhengige av hverandre i et kapitalistisk samfunn, uansett kjønn og sivilstatus.

Den irske forfatteren Sally Rooney sier hun ikke lenger tror på ideen om selvstendige mennesker i et kapitalistisk samfunn. «Vi er alle konstant avhengige av hverandres arbeid og produksjon,» sier hun. «Jeg er ikke selvstendig. Selvstendig fra hvem da?».

Rooney mener at selve ideen om et selvstendig menneske i et kapitalistisk samfunn, blir feil. For i et kapitalistisk samfunn er det jo i grunnen ingenting som heter et selvstendig individ. Vi er alle avhengige av hverandre for å kunne fungere i hverdagen. Andre mennesker lager maten som havner på middagsbordet vårt, kjører oss til og fra jobb og syr klærne som vi kler på oss.

Kvinnelige kjendiser som alle andre, er avhengige av utallige mennesker for å komme seg gjennom hverdagen. Fra sjåfører, til managere, til hotellansatte. Det faktum at disse kvinnene ikke er romantisk tilknyttet en mann, utgjør bare en brøkdel av deres forhold til andre individer i et kapitalistisk samfunn. 

Vestens populærkultur verdsetter den selvstendige kvinnen som er hardtarbeidende og som setter jobb foran Kjærlighet. Men hvorfor kan ikke produktivitet og Kjærlighet eksistere sammen? Som Rooney selv sier; «Jeg skrev ikke godt før jeg møtte partneren min».

Det stemmer at jeg ikke trenger en mann for å klare meg, men jeg trenger Kjærlighet. Og dette tror jeg feminismen i populærkulturen  ofte glemmer. Denne typen liberal feminisme er opptatt av individet, men overser ofte de bredere samfunnsstrukturene som undertrykker kvinner. Den har en tendens til å herme etter nettopp de samfunnsstrukturene som gjør at kvinner er undertrykkede til å begynne med. Det å hylle individuelle, single kvinner, gjør dermed lite for å skape varige samfunnsendringer. I stedet tror jeg det gjør at mange kvinner føler seg fremmedgjort fra egne begjær og lengsler.

Feminisme som nekter å anerkjenne kvinners lengsel etter Kjærlighet, er feminisme som ikke funker, ifølge meg. Kvinnelig frigjøring, hverken kan eller burde defineres kun på grunnlag av sivilstatus. Slik frigjøring kan kun oppnås ved hjelp av mye grundigere samfunnsendringer, noe populærkulturens feminisme overser.

Vestens populærkultur ser ut til å ha skapt en giftig form for positivitet omkring kvinnelig selvstendighet. Det er ikke rom for kvinner å stå frem og si; «Jeg synes ikke at det å være singel er beste som finnes. Jeg føler meg ensom og lengter etter Kjærlighet.» Slik giftig positivitet skaper et miljø hvor visse lengsler ikke kan snakkes høyt om. Og slik taushet fører aldri til noe godt.

Vi må fortsette å støtte de kvinnene som selv velger å være single og som trives med det. Men, vi må samtidig bli flinkere til å hylle de kvinnene som tør å si at de føler seg ensomme. En moderne kvinnes eget valg om å lete etter Kjærligheten, bør sees som en styrke, ikke en svakhet.

[1] hooks, “Ain`t I a Woman”, p. 145, 1981

Maia er halvt vestlending, halvt brite. Hun har en bachelor i sosialantropologi og en master i Creative Writing.
I voksen alder har hun bodd i Italia, England og Irland, samt et år på et skip, men trives nok best med fast grunn under føttene. Hun skriver uregelmessig på https://scandiscribe.com/. 

Illustrasjonsbilde: Relationships av Nic Price (tilgjengelig under CC BY-NC 2.0). Bildets utsnitt og størrelse er endret.