Om trans og kink

TW: Denne artikkelen diskuterer eksplisitt seksuell tematikk.

Jeg har opplevd at mange som ikke selv er trans har en holdning om at det å være trans liksom står i motsetning til å være noe annet. Man er enten trans eller pen, enten trans eller homo, enten trans eller funkis, og så videre. Er man noe mer enn trans, så annullerer det liksom transheten, kan det virke som at mange tenker. Enten det, eller så tror folk at vi er alt vi er fordi vi er trans; at transheten er navet som hele vårt vesen kretser omkring.

Noe av det viktigste man kan gjøre for transfolk nå under Pride, mener jeg, er å vise fram mangfoldet blant oss, og framheve at transfolk kan være akkurat de samme tingene som cisfolk kan være.

En ting jeg har tenkt mye på i det siste er at dette også inkluderer kink. Det virker ikke alltid like åpenbart at det er “lov” å være både trans og kinky. Forrige uke var det for eksempel en kontrovers i en stor Facebook-gruppe for norske transfolk rundt nettopp dette: Er det greit at folk går i lakk og lær i Pride-paraden, og skal transfolk støtte dette? Karoline Skarstein skrev nylig en kronikk om dette som er verdt å lese. Noen transfolk ser ut til å føle at de blir seksualisert nok som det er, og at andre transfolks åpenhet om ting som lær-fetisj og BDSM vil kunne reflektere negativt på alle transfolk, som gruppe.

Transpersoner og kink er en tematikk det er skrevet overraskende lite om, både i norsk og internasjonal sammenheng. Det er en materie det er verdt å gå dypere inn i, og det skal jeg gjøre nå.

Stopp en hal, Miriam. Hva snakker du om?

Jeg har brukt noen ord her som kanskje ikke alle som leser denne teksten vil kjenne like godt til fra før. Hva er egentlig kink? Hva er fetisj? Hva er BDSM?

Store Norske Leksikon definerer BDSM som “et samtykkende, avtalt og ofte erotisk samspill som involverer elementer av binding (på engelsk bondage) og disiplin, dominans og underkastelse (på engelsk submission), eller sadisme og masochisme”. BDSM er en samlebetegnelse for en rekke ulike seksuelle preferanser og praksiser. Ulike mennesker legger vekt på ulike aspekter. For noen er for eksempel smerteaspektet mindre viktig, mens dominans-aspektet kan ta former som utenforstående ikke nødvendigvis umiddelbart vil gjenkjenne som BDSM (for eksempel svært hverdagslige handlinger). Alt avhenger av kjemien og samspillet mellom partnerne. BDSM trenger ikke engang nødvendigvis å være seksuelt; for noen kan det å for eksempel bli bundet skape en helt annen type nærhet og intimitet. Seriøse BDSM-miljøer legger svært stor vekt på kontinuerlig samtykke, kommunikasjon og ikke minst sikkerhet i alt man gjør.

For noen er BDSM en så viktig del av identiteten at det å være sammen med en annen BDSMer er like viktig som, eller viktigere enn, å være sammen med noen av et bestemt kjønn. Derfor regnes BDSM av mange for å være en egen seksuell orientering.

Erotisk fetisjisme defineres som “et seksuelt tenningsmønster hvor seksuell tilfredsstillelse best, eller noen ganger bare, oppnås når spesielle rekvisitter, fetisjer, er til stede”. Det kan handle om et særlig fokus på spesielle kroppsdeler, visse typer klær eller sko eller materialer (for eksempel lakk og lær, men også mye annet), eller andre ting, til og med handlinger eller tankekonsepter. Ett eksempel er ekshibisjonisme, hvor man tenner på at andre ser at en gjør seksuelle ting.

Elementer av BDSM kan også fungere som fetisjer, og folk kan være både fetisjister og BDSMere, men fetisjisme kan også være helt uavhengig av BDSM. Likevel omtales gjerne både fetisjisme og BDSM under fellesbetegnelsen kink, et ord jeg ikke har funnet noen helt klar og tydelig definisjon på. “Kink” i denne sammenhengen uttales med hard k og har ingenting med “kink i nakken” å gjøre; det er et engelsk ord for en bøy eller vri i noe som ellers er rett. Slik jeg selv har opplevd ordet i bruk i den sammenhengen vi snakker om her, og slik jeg også har brukt ordet selv, er kink litt som begrepet “skeiv” – det er et inkluderende begrep som omfatter alt som er i “samme gate” som BDSM og erotisk fetisjisme.

Det er jo nå engang sånn livet er: Rotete, flytende, ufullstendig.

Hvorfor er jeg opptatt av kink? Fordi jeg selv driver med det. Jeg har vært involvert i kink, både privat og gjennom organiserte miljøer, i en årrekke. Mine kinky sider (som jeg ikke ser noen grunn til å beskrive i detalj her) har alltid vært med meg, som en del av personligheten min og det mennesket jeg er, og i senere år har jeg omfavnet disse sidene mer og mer aktivt.

Som Svein Skeid en gang sa: Livet er for kort til å skamme seg.

Før jeg går i gang med hoveddelen av teksten vil jeg minne om at dette ikke er en vitenskapelig artikkel. Jeg lever kink, men har ikke studert det, og har ikke lest meg opp på all mulig litteratur om emnet. Det jeg deler i denne teksten er mine personlige refleksjoner, som ikke er nødvendigvis er representative hverken for alle transfolk eller for alle som liker kink. I tillegg kommer jeg til å fokusere eksplisitt på kvinneperspektivet, både fordi jeg selv er kvinne og fordi Maddam er en feministisk blogg med kvinnefokus. Til slutt vil jeg også gjøre oppmerksom på at jeg kommer til å bruke noen begreper – BDSM/kink/fetisj, seksualitet/personlighet/identitet – litt hulter til bulter, rett og slett fordi ting flyter over i hverandre og klare skiller ikke alltid fins. Det er jo nå engang sånn livet er: Rotete, flytende, ufullstendig.

Kink og kjønnsidentitet

Kombinasjonen av å være trans og kinky har gitt meg mye hodebry og sjelekvaler opp gjennom livet. Arbeidene til Ray Blanchard fra 1980- og 1990-tallet, som jeg snublet over i tenårene da jeg for første gang begynte å reflektere rundt kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, påførte meg enorm skam i mange år. Blanchards teori om autogynefili, at mange transkvinner egentlig bare er cismenn som tenner seksuelt på seg selv i kvinneuttrykk, var en direkte medvirkende årsak til at jeg ble værende i fornektelse i lang tid før jeg til slutt kom ut som trans og skjønte at det å være trans ikke er noe å skamme seg over. Selv lenge etterpå har Blanchards vrøvl tankegods (som den transkjønnede youtuberen Natalie Wynn gir velfortjent slakt i et grundig videoessay) bidratt til å gjøre det utfordrende å være ærlig med meg selv og andre om at jeg er en transkvinne som også har en seksualitet.

Jeg vet med sikkerhet at andre transkvinner har hatt tilsvarende opplevelser.

Med et slikt bakteppe sier det seg selv at det å være kinky har vært ganske kinkig. Jeg har ofte følt at jeg har måttet skyve kinken under teppet rett og slett for å unngå at folk tolker det som at det at jeg er trans i seg selv er en seksuell greie, en rolle som kan gås inn og ut av, et kostyme som kan tas av og på, noe mindre autentisk. At kjønnet mitt, identiteten min, jeg-et mitt, er noe som kan avfeies.

Det stemmer at noen mennesker har en fetisj for såkalt crossdressing, dvs. å kle seg i klærne til det såkalt motsatte kjønn, og det er vel og bra, men en crossdresser er ikke det samme som en transperson. En crossdresser er en person, som oftest cis, som finner spenning og glede i nettopp det å “krysse over” det som oppfattes som en ellers uoverskridelig grense, for eksempel en mann som tenner på å kle seg i kvinneklær. Jeg er kvinne, og hvis jeg skulle crossdresset ville det i så fall vært i manneklær, noe jeg aldri har vært interessert i.

Det er ingen som påstår at en ciskvinne som liker kink, er mindre kvinne av den grunn.

At noen voksne transpersoner liker kink, betyr ikke at selve kjønnsidentiteten vår i seg selv er en fetisj, eller på en eller annen måte mindre gyldig eller mindre ekte. Sånn er det ikke for cispersoner heller. Det er ingen som påstår at en ciskvinne som liker kink, er mindre kvinne av den grunn.

Hvis du anerkjenner at jeg er kvinne, bør du ikke ha noe problem med å anerkjenne at jeg, som transkvinne, kan være kinky på samme måte som en ciskvinne. Om du derimot har et problem med dette, bør du kanskje gå en runde med deg selv på hva du egentlig tenker om transfolks kjønnsidentitet.

Kink og kjønnsnormer

Det fins varianter og aspekter av kink, fetisj og BDSM som spiller aktivt på tradisjonelle kjønnsstereotypier. Mange typer BDSM-rollespill gjenskaper maktforhold fra virkelighetens verden, hvor kjønn ofte spiller en sentral rolle. Mange fetisjantrekk er designet i en ekstremt femme stil, og gjerne med tanke på å framheve visse kroppsformer mest mulig. Dynamikken og budskapet i dette er riktignok positivt, ettersom man i BDSM og fetisj-sammenheng aktivt går inn i en viss rolle eller en viss estetikk, med fokus på agens og kontroll, det å eie sitt eget uttrykk og sin egen seksualitet for sin egen skyld. Det å være seg selv fullt og helt, både på innsiden og utsiden. Likevel kan jeg forstå at BDSM- og fetisj-verdenen til tider kan framstå – for utenforstående som kun ser overflaten – som relativt kjønnsnormativ.

Det er imidlertid også mange typer kink og BDSM som utfordrer kjønnsnormer og kjønnsroller, ofte svært eksplisitt. Ett konkret eksempel er crossdressing, som jeg nevnte tidligere. Et annet eksempel er når kvinner velger å innta dominante roller og menn velger å underkaste seg. Dette normbruddet, som snur patriarkalske maktforhold på hodet (om enn bare en liten stund og i en begrenset setting), kan være sterk kost for enkelte. Det fins egentlig ingen grenser for hvordan man kan vri og vende på kjønnsstereotypier – en ikkebinær person kan for eksempel innta rollen som “gay leather daddy” overfor en skeiv kvinne som er underdanig “boi” i relasjonen. Slike aktive, kreative opprør mot etablerte konsepter rundt kjønn er særlig vanlige i skeive miljøer.

Både slike åpenbare normbrudd, og den typen subtil agens som for eksempel en kinky kvinne utviser når hun kler seg i et stramt latexkorsett og 20 centimeter høye hæler, bryter med mange av de gjengse kjønnsrollene i samfunnet vårt. For å følge opp det jeg nevnte tidligere: En kinky ciskvinne blir kanskje ikke sett på som mindre kvinne som sådan, men det folk kan finne på å påstå er at hun ikke lever opp til hva en kvinne “skal” være og gjøre, og derfor er mindre verdt, på samme måte som mange ser på for eksempel sexarbeidere som mindre verdt.

Denne typen moralsk fordømmelse rammer oss transkvinner ekstra hardt, fordi vi ofte blir møtt med enda sterkere forventninger til kjønnsnormativitet enn ciskvinner blir. Desto viktigere er det – iallefall for oss som er privilegerte nok til å kunne gjøre det uten å bli utsatt for alvorlig backlash – å stå aktivt opp mot kjønnsnormene og vise det uendelige mangfoldet av måter å være kvinne på, som også inkluderer kink. Vi må vise at vi eier oss selv, og at vår verdi som mennesker ikke kan vurderes og bestemmes av andre.

Alle skal ha en selvskreven rett til å leve som seg selv og leve ut sin seksuelle orientering og personlighet på en sunn, sikker og samtykkende måte.

Dette er ikke bare kvinnekamp, men en generell frihetskamp. Som jeg har gitt uttrykk for tidligere, er jeg sterk motstander av begrensende kjønnsnormer og kjønnsroller for cis- og transfolk av alle slag.

Frigjøringen fra disse normene og rollene handler om å skape rom for at alle mennesker skal kunne være den de er uten å bli påført skam eller frykte sanksjoner for det. Alle skal ha en selvskreven rett til å leve som seg selv og leve ut sin seksuelle orientering og personlighet på en sunn, sikker og samtykkende måte. Dette gjelder selvfølgelig også de av oss som liker kink, BDSM og fetisj.

Enkelte feminister har blandet sammen BDSM med menns vold mot kvinner. Jeg ser hvor de kommer fra, men sammenligningen overser både det sterke samtykke- og sikkerhetsfokuset i BDSM, det at det like gjerne er kvinner og ikkebinære som innehar dominante roller, og det at BDSM tross alt er rollespill. Noen menn (og sikkert også folk av andre kjønn) kan nok pakke inn partnervold og kvinneforakt i et skinn av BDSM, men da er det nettopp dét – partnervold og kvinneforakt – og ikke BDSM. Det blir det samme som om en person slår en annen i hodet med en golfkølle; man kan kalle det mange ting, men golf er det ikke.

Kink og livet

Trans og kinky – går det an? Selvfølgelig går det an. Det er faktisk en god del av oss som er begge deler. Ikke fordi vi er trans, men fordi vi transfolk er en like mangfoldig gruppe mennesker som alle andre.

For meg har kink hjulpet meg på veien til å finne ut av hele meg, i kropp og sjel. Den relative åpenheten gjorde kink til et fristed hvor jeg kunne eksperimentere og utforske ting ikke bare knyttet til seksualitet, men også identitet. Dette er en ikke helt uvanlig erfaring blant transfolk. Gjennom årene har jeg lært å sette stor pris på det svært sterke fokuset på samtykke og god kommunikasjon som finnes i visse typer kinkmiljøer. De kinkmiljøene jeg selv har vært del av har i tillegg vært preget av sunn sexpositivitet og kroppspositivitet og et aktivt ønske om å inkludere alle, samme hva. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at samfunnet som helhet har ganske mye å lære av disse miljøene.

Jo mer man dykker ned i materien, jo tydeligere trer de positive sidene ved BDSM og kink fram. Det har blant annet blitt gjort forskning som tyder på at BDSMere har bedre psykisk helse enn andre.

Folk flest vet altfor lite om kink, fetisj og BDSM

Så hvorfor er disse tingene så skumle for så mange? Jeg har noen teorier. Kanskje det er fordi disse tingene er knyttet så sterkt til seksuell lek og nytelse, som fremdeles er et tabubelagt tema i samfunnet vårt. Kanskje fordi en del av stilen (klær, sko, osv.) som assosieres med kink og BDSM skiller seg veldig ut fra det som er mainstream. Kanskje fordi mange blir skremt av tanken på å frivillig bli påført – eller påføre andre – smerte, eller å sette andre eller selv bli satt i en underdanig posisjon. Kanskje fordi mange ubevisst er tiltrukket av kinkmiljøet, men av ulike grunner ikke tør å hoppe ut i det. Eller kanskje fordi BDSM og seksuell fetisjisme var ansett som psykiatriske lidelser helt fram til 2018, da BDSMere og fetisjister ble friskmeldt av Verdens helseorganisasjon samtidig med transfolk.

Antagelig er det en kombinasjon av alt dette, pluss den frykten og usikkerheten som kommer med uvitenhet. For folk flest vet altfor lite om kink, fetisj og BDSM, og måten disse tingene blir presentert i populærkulturen er preget av halve sannheter og direkte feilinformasjon. Derfor er det viktig ikke bare med åpenhet fra kinkmiljøenes side, men at andre aktivt kommer og snakker med oss som driver med kink.

Snakke med oss og ikke bare om oss.

Her har kinkmiljøet og transmiljøet en felles utfordring, og nok en gang er det synliggjøring og dialog som er løsningen. Jeg håper jeg har bidratt litt til dette gjennom denne teksten.

Til transfolk som leser dette, har jeg følgende budskap: Om vi tar avstand fra kinky transfolk fordi vi er redde for at det de gjør kan reflektere negativt på alle transfolk, så går vi transfobiens ærend. For det første bidrar vi da til å gjøre uttrykks- og handlingsrommet for alle transpersoner (inkludert oss selv) mindre, og for det andre bidrar vi til ytterligere marginalisering av en gruppe transfolk som allerede er sårbare. I tillegg bidrar vi til å marginalisere kink generelt, og er med på å gjøre livet surt også for kinky cisfolk.

Vi kan ikke tillate oss å kaste andre mennesker under bussen for at vi selv skal kunne leve noenlunde komfortabelt med status quo.

Hvis vi skal frigjøre oss fra samfunnets transfobi, kan vi ikke sparke nedover. Vi oppnår ikke frihet gjennom å øve vold mot folk vi anser som enda litt lavere på rangstigen enn oss selv. Vi kan ikke spille på respektabilitet. Vi kan ikke klamre oss til en håndfull “akseptable” narrativer om hvem vi er i et håp om å framstå som spiselige for cis-majoriteten, når virkeligheten er at vi transfolk er alle slags mennesker med alle slags historier. Vi kan ikke tillate oss å kaste andre mennesker under bussen for at vi selv skal kunne leve noenlunde komfortabelt med status quo. Vi må tørre å rugge båten, våge å sparke oppover mot systemet og holdningene som holder oss alle nede. For å si det med den amerikanske borgerrettighets- og kvinnesaksaktivisten Fannie Lou Hamer: Ingen er fri før alle er fri.

Og om du er som meg, trans og kinky på samme tid, så sier jeg:

Vær trans. Vær kinky. Vær DEG! Vær stolt av den du er. Du og jeg, vi hører til, vi også. I verden, i samfunnet, blant andre transfolk, i det skeive miljøet, og i Pride-paraden. Vi fins, og vi hører til, vi også, som de hele menneskene vi er.

Du er gyldig. Du er ekte. Du er kul. Og du er ikke alene.

God Pride!


Noen ressurser

Helseutvalgets informasjonsside om BDSM

SMil Norge – “ikke-kommersiell, frittstående og partipolitisk uavhengig interesse-organisasjon for sadomasochister og mennesker med interesse for BDSM/SM og fetisjisme i Norge”

Oslo BDSM – “Norges største «BDSM-klubb» åpen for alle uansett kjønn og legning, med ca 300 medlemmer”

Wikipedias liste over norske BDSM- og fetisj-organisasjoner


Foto: Miriam A. H. Pedersen (Miriam flagger med lær-pride-flagget og transflagget 1. juni 2021)

Takk til mange gode venner for gjennomlesning og kommentarer.

Om forfatteren

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam er stolt transkvinne og utdannet sosialantropolog med doktorgrad fra University of Cape Town, Sør-Afrika. Miriam har gjort etnografiske feltarbeid i Norge, Romania, Fiji og Sør-Afrika, og har også bodd i USA og Kenya.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*