Kanskje er det livsmatthet etter koronaen, eller kanskje det rett og slett bare er babybobla: Sikkert er det i alle fall at engasjementet mitt har krøpet langt under minimumsnivå det siste året.

Jeg prøver å høre litt nyheter om morgenen og rekker kanskje å bla meg kjapt gjennom avisa etter legging på kvelden. Men mitt gamle liv med politikk, skriving og feminisme er long gone. I stedet blir det til at jeg etter dagens økt på hjemmekontoret og familielivet på ettermiddagen, heller storkoser jeg meg med interiørinstagram (ja, jeg er en av dem) og holder på med min nyærvervede hage. Jeg klarer rett å slett ikke mobilisere det engasjementet som drev meg så lett tidligere, og klarer ikke bry meg skikkelig på samme måte som før.

Det er fortsatt mer enn nok av saker å bli sint og engasjert av i verden. Flyktningkrise, klimakrise, innstramminger av kvinners rettigheter og korona som rammer de allerede mest utsatte landene i verden hardest. Her til lands burde jeg virkelig engasjert meg mer i den enormt viktige valgkampen for å få slutt på åtte år med høyredreining, sentralisering og ulikhetsvekst.

Dagens blogginnlegg burde f.eks. handlet om fødeavdelinger som over hele landet mangler nok jordmødre på jobb og sommerstengte fødeavdelinger eller de skremmende funnene om seksuelle overgrep og selvmordsforsøk hos transpersoner i den viktige rapporten «Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår. Resultater fra spørreundersøkelsen 2020» (skrevet av blant annet Maddams egen Helga Eggebø).

Men det gjør den dessverre ikke. I stedet får jeg heller prøve å skrive litt fra her inne i babybobla, siden jeg nå en gang befinner meg her. For det som slo meg her en dag, er at det er mye med livet mitt nå som aktiv feminist- og barnløse-Karen neppe hadde syntes noe særlig om. Og selv om jeg visste at både interesser, prioriteringer og kanskje aller viktigst mengden egentid og energi endrer seg etter at barn kommer inn i livet, hadde jeg likevel ganske klare tanker om hvordan jeg skulle utøve mammarollen.

Så, inspirert av en tråd på mammaforumet “Mammaklubb for bra damer” på Facebook, om hva man ikke forstod om det å ha barn før man fikk det selv (der var det mye velkjent!), har jeg laget en (ikke uttømmende) liste over hvor jeg som ny mamma har møtt feminist-meg i døra:

• Jeg starter med nettopp mammaforum: Jeg var ganske klar på at dette var nettsteder jeg skulle holde meg laaangt unna. Der var det vel bare mammapoliti og sammenligningspress og uendelige diskusjoner om hvilken barnevogn som var best? Og jo, det er litt av det også innimellom. Men aller mest ble særlig mammaforumet nevnt over et velkomment sted for å få enkle tips, gode råd, erfaringer og et sårt tiltrengt fellesskap med andre mødre. Det var ikke bare enkelt å komme flyttende til en ny by med en fire uker gammel baby i fjor sommer, midt i en pandemi, uten å kjenne naboene og uten å få tilbud om barselgruppe eller mulighet til å dra på aktiviteter med babyen. Så mammaklubben erstattet på mange måter barselgruppa jeg ikke fikk, og det er jeg takknemlig for. (Dessuten har jeg i ettertid tenkt på at det er ganske ufeministisk å avskrive det kvinnenettverket og -fellesskapet slike forum byr på, særlig når man tenker på hvor lite det er igjen av tidligere tiders støtte av nybakte mødre fra kvinnene rundt dem.)

• Engasjement: Jada, her kom den. Jeg skulle selvsagt på ingen måte slutte å være aktiv og engasjert selv om jeg fikk barn. Og her sitter jeg altså helt uten verv, og med latterlig lite Maddam-innlegg eller annen feministisk aktivitet å vise til. Riktignok har det vært lite arrangement og møter å dra med babyen på (for jeg ble faktisk skikkelig skuffa over å verken kunne gå med barnevogn i 8. mars- eller 1. mai-tog i år), men det er ikke sikkert jeg hadde orka det uansett. Det er som om verden har snevra litt inn, og jeg trives best her i bobla mi. Lillegutt, hjem, jobb og familie er liksom det jeg har kapasitet til. Herregud, så imponert jeg er over småbarnsforeldrene jeg kjenner i politikken som først leverer ungen i barnehagen, før de knuser en motdebattant på Politisk kvarter og så stikker på Stortinget og redder verden. Men jeg må nok innse at jeg ikke er en sånn selv. Uansett – samfunnet, jeg lover å komme sterkere tilbake!

• Babyklær: Klær til babyer er håpløst kjønnet, særlig fargemessig – og det irriterer like mye vettet av meg som mamma som feminist. Men før sønnen min ble født, sa jeg alltid litt sånn kjekt at jeg bare skulle kle en eventuell gutt i typ rosa, siden det ikke fins jente- og guttefarger og at jeg ville gjøre litt ekstra opprør mot det. Men sånn ble det ikke, gitt. Nå skal det sies at jeg har arva mye klær fra andre som har gutter, så jeg har ikke helt kunnet velge fritt, men også når jeg kjøper klær selv sitter det langt inne å kjøpe f.eks. veldig blomstrete og rosa ting til han. Teit, men sant. Riktignok kjøper jeg gjerne ting med mye fine farger og mønster på (og han har faktisk blitt tatt for å være jente noen ganger pga. det), men jeg går nok mest for ting jeg tenker kan passe begge kjønn. Kanskje hadde det vært annerledes om han hadde hatt ei storesøster å arve fra. Jeg har dessuten ikke tenkt å bytte ut hele babygarderoben om det en gang skulle komme ei lillesøster. Og den dagen han selv blir stor nok til å ønske seg klær, skal han lett få gå i kjole om det er det han vil. Mæn læll: Jeg burde mer bevisst. Det praktiske og konvensjonelle trumfet visst feministisk aktivisme også på denne fronten.

• Permisjon: Før jeg fikk barn selv, og som svoren feminist, har jeg alltid vært for å dele permisjonstida i to. Jeg er fortsatt ekstremt opptatt av at pappaer og medmødre er og skal være nøyaktig like viktige omsorgspersoner for ungene sine som (føde)mammaene, men personlig kjentes det helt uoverkommelig å starte på jobb igjen etter seks måneder. Og med tanke på anbefalingen om amming og hvor hard den første tida med en nyfødt kan være, syns jeg nå delen som er forbeholdt (føde)mor er for kort. For oss ble løsningen at jeg tok min og fellesdelen av permisjonen, mens pappaen tok sin del samt ulønna permisjon fram til barnehagestarten som kommer nå i august. Akkurat på det med hvem som tok ulønna permisjon er vi vel kanskje litt utradisjonelle, men det var et naturlig valg siden han har lavest lønn og ikke minst er en fantastisk god og omsorgsfull pappa. I min drømmeverden, etter de erfaringene jeg nå har, er permisjonen fordelt som i dag, men med et viktig tillegg: En egen barselspermisjon forbeholdt mor som har født, for å komme seg fysisk og mentalt etter svangerskap og fødsel. Denne kunne vært på f.eks. 8 uker, som ble lagt til som en forlengelse til dagens permisjon.

I min drømmeverden, etter de erfaringene jeg nå har, er permisjonen fordelt som i dag, men med et viktig tillegg: En egen barselspermisjon forbeholdt mor som har født, for å komme seg fysisk og mentalt etter svangerskap og fødsel.

Så sånn er det altså blitt. Jeg har uansett konkludert med at det viktigste jeg som feminist og guttemamma kan gjøre, er å oppdra sønnen min til å bli en medfeminist og god alliert – ikke minst i praksis. (Slik også pappaen hans heldigvis er.) Som forelder må jeg bare være et så godt forbilde jeg kan, og sørge for å gi han gode verdier, trygghet og masse, masse kjærlighet. Så blir det kanskje heller han som bidrar til å redde verden?

Illustrasjonsfoto: Photo courtesy of Gratisography