07. Juni publiserte Aftenposten debattinnlegget Jeg er en fortvilet far til en voldtatt datter, om en far som delte sin refleksjon rundt sine egne reaksjoner til datterens voldtekt. Denne refleksjonen var nyttig og sårt tiltrengt, samtidig som en hyperindividualisert søk etter løsninger skimte gjennom i teksten. I undertittelen skrev han «Samtidig er jeg en mann som føler økende skam knyttet til mannsrollen». Må vi løse voldsproblemene skapt av patriarkatet helt alene og skamfullt? 

Oppsiktsvekkende nok, denne faren nevnte ikke strukturen som støtter denne volden som viser seg både som mikroaggresjoner, voldtekt eller psykisk og emosjonell kontroll i hele kronikken. Denne strukturen er patriarkatet som er både holdninger, verdier, sosiale normer, kjønnsroller og strukturelle ikke-grenser på hva som er tillat, forventet og hva som får konsekvenser om enkelte atferd i våre samfunn. 

Patriarkatet vises ikke bare hos individer, men den er sterkt bundet i våre strukturer, narrativer og media. Vi trenger bare å ta en liten kikk til konsekvensene av voldtekt for voldtektsmenn eller hvordan er tilstanden for krisesentrene her i Norge. Patriarkatet gjennomsyrer også i tjenestetilbud som når kvinner får mindre BPA (Brukerstyrt personlig assistent) timer enn menn og vises i vedvarende lønnsforskjeller i arbeidsmarkedet. Den er overalt. 

Hans konklusjon i artikkelen er oppløftende, nemlig at det er opp til dere menn å stoppe volden. Ikke bare mot døtrene, men kvinner, barn, folk i alle kjønn, i alle etnisiteter og funksjonsvariasjoner. Tanken om at noen har rett til å kontrollere andre med makt, hvorpå giftig maskulinitet er ansett som et ideal med fullstendig avskrekkende mannsroller, er noe vi må avlære oss ganske fort. Spesielt menn. 

Giftig maskulinitet, trange mannlige kjønnsroller 

Mange menn blir syke av å måtte spille tøffe hele tiden. Det å være menneske betyr ikke bare å tenke og være rasjonell som vi får fortalt gjennom skolen, media og konservative tradisjoner, det betyr også å kunne være i kontakt med sine egne følelser og greie å uttrykke dem. På den andre siden, har vi det kollektive mottakelsen av følelser. I vårt vestlig samfunn enkelte følelser som tristhet, nedstemthet eller bekymring er ansett som myke følelser som menn kan ikke vise og som blir skambelagt og latterliggjort for. Enda mindre hvis det er snakk om å uttrykke dem fysisk ved å gråte eller oppsøke fysisk nærvær for å bli trøstet. Det er disse sosiale begrensninger som er en del av den giftige maskuliniteten som kanskje skader menn mest, som blir toppet av den hyperindividualistisk idealet av å klare seg selv uansett hvordan en har det. 

Etter samtaler med noen mannlige venner, har flere av dem innrømt at den aggressive tonen seg imellom, er basert på en slags konkurransestemning i noen kretser, som blir slitsom i lengden. Det er som at en kan ikke slappe av og være helt seg selv, en må forsøke å virke hevet over sin egen hverdag og fjernt fra sine egne følelser kun for å virke tøff og maskulin nok. Heldigvis er ikke det slik hos alle, selv om hos noen blir slike holdninger til en forsvarsmekanisme for å være en del av en flokk. Så mister man seg på veien til giftig maskulinitets tilhørighet. 

Fordi jeg er anarka-feminist ser jeg tydelig at byrden mange menn lærer som unge om at de er ansvarlige for å støtte økonomisk familiene til enhver pris, får menn ekstra utfordringer i krisetider. Det er ikke til å stikke under en stol at faktumet at samfunnet ser deg som mann som hovedforsørger, uansett hvordan arbeidsmarkedet er eller helsa di er, gjør at mange menn kan føle tillatelse til å utøve vold mot seg selv eller sine nærmeste når de føler en viss utilstrekkelighet. Hvorfor gjør de det? Fordi i patriarkatets øyne, for menn volden er en godkjent måte å uttrykke seg på selv om biologien støtter ikke at menn er mer voldelige enn kvinner. Det er bare mer akseptert. Vi mennesker er biologisk koblet til sosial samvær, omsorg og tilknytning, ikke konkurranse om tøffhet, emosjonell dissosiasjon eller vold. 

Menn kan oppsøke hverandre for å avpatriarkalisere seg 

Da jeg leste Aftenpostens kronikken, kunne jeg ikke la være å kommentere. I min kommentar til Aftenpostens kronikken, skrev jeg «Ta ansvar for at dere går foran som forbilder for å søke felles avstand fra patriarkatet, ikke reprodusere volden. Så til denne anonym faren: oppsøk andre som kan støtte denne voldtekstmannen avskaffe sine egne patriarkalske voldelige holdninger. Vi foreldre med gutter har også et samfunnsansvar for å fremme omsorgsfulle relasjoner, sunne grenser og respekt for andres selvbestemmelse over egne kropper, meninger, valg og liv».  

Til min kjærlig oppfordring om at menn burde finne sammen og ta ansvar for å avpatriarkalisere seg, noen kommenterte i sosiale medier at jeg ikke burde fortelle dem hva de skulle gjøre. Dette var nok menn selv som fortsetter denne forsvarsleken med at de ikke trenger støtte og de kan gjerne mene at deres holdninger er en del av deres mannlige natur. Det er ikke det, og deres ryggmargsrefleks til å avfeie min oppfordring er den samme som er grunnlag for mansplaining når de skal fortelle oss andre at hvis vi sier ifra når vi blir utsatt for vold, er vi bare hårsåre. 

Å oppsøke kollektiv støtte for å lære nye holdninger og verdier kan virke fremmed for enkelte hvite menn som har normalisert patriarkatet som en del av seg selv, men det er ganske naturlig for mange andre grupper og sosiokulturelle kontekster å finne støtte i hverandre for å avskaffe fordommer og endre holdninger. I mange land finnes det kollektiver som organiserer selv støttegrupper og nettverk av menn som ønsker å jobbe med å lære nye strategier, blant annet ved å avlære patriarkalske atferdsmønstre og tankegang. Også for rasifiserte menn som må oppleve ekstra belastninger grunnet intergenerasjonell trauma, strukturell rasisme og diskriminering, er det enkelte tilbud i utdanningsinstitusjoner, selvstendige prosjekter, mental helsetilbud og nabolagstilbud. Norge er ingen unntak når det gjelder å ha giftig maskulinitet og patriarkalske holdninger, som kan gjemme selvforakt- bak rasistiske og ableistiske kommentarer. Fellesnevneren bak dette er unngåelse av å vise sårbarhet, noe som er ansett som et feminint og svakt følelsesuttrykk. Enda verre er å tro at en har en plikt til å finne ut av problemer mutters alene for å vise indre styrke. Da har vi mange menn gående med forferdelige internalisert aggressive atferd mot seg selv og potensiell mot andre, uten at de vil ta ansvar for å bearbeide underliggende strukturelle og individuelle årsaker til det. 

Gjenopprettende rettferdighet bør være et felles samfunnsprosjekt 

Hvorfor skal vi kvinner og ikke-binære personer oppfordre til ansvarliggjøring av menn selv for å avskaffe giftig maskulinitet og patriarkalske holdninger og tankegang? Vel, det kunne vært fint å vite at menn får friheten til å uttrykke følelser og oppsøke støtte og hjelp av andre uten å bli stigmatisert eller føle skam. Det kunne også vært fint å se at menn må ikke ty til selvmord i så stor grad som det gjøres nå, fordi ingen må bære sorg og depresjon alene. Det kunne vært fint å vite at menns reaksjoner går på å bygge opp alternativer til voldelige atferd, for å lære at ansvaret for å starte kollektive helingsprosesser er bedre enn å fokusere på straff. Det kunne vært hyggelig å se at menn unner seg tankene om at de fortjener omsorg, støtte og kjærlighet basert på felles respekt, samtykke og glede og det samme kan de gi om de ønsker fullverdige og hyggelige liv. 

Hvis vi ser på tall om voldtekt denne faren reagerte på, ser vi at tilbakefall for forbrytere som har begått seksuelle overgrep er nesten på 25% mens vi i tillegg vet at knapt 1% av voldtekt og/eller seksuelle overgrep ender i dom. Hva leser vi av disse tallene sammen? Vi leser at patriarkatet ikke tar ansvar for utøvd seksuell vold samtidig som de som blir straffet har en viss risiko til å gjenta handlingene sine etter soning. På toppen av dette, kjenner vi allerede fra før de store mørketall vi har om seksuelle overgrep som blir aldri anmeldt, hvordan enkelte fortsatt legger ansvaret på offeret og hvordan de fleste som utøver disse handlingene er menn. 

Denne oversikten støtter bare tankene og prinsippene rundt gjenopprettende rettferdighet, eller transformative justice på engelsk, som baserer seg i at både utøveren og utsatte finner sammen løsninger i småsamfunn som ansvarliggjør voldsutøveren. Dette er både en teoretisk forståelse som alternativ til strukturell vold og med teknikker for å bearbeide individuell og interpersonell vold. I mange samfunn er det fortsatt en tankegang om å straffe de som utøver interpersonell vold. Til og med folk som selvskader kan bli møtt med forskjellige type straff. Dette er i og for seg et stort menneskerettighetsproblem, og selv er jeg bekymret for at vi oppsøker ikke og heller ikke lærer andre måter å bearbeide voldelig atferd på som bringer rettferdighet for offeret og som endrer voldsutøveren atferd. 

Vi må ikke tenke straff, vi må tenke konsekvenser og forebygging av vold. For dette, må vi kunne avpatriarkalisere oss samtidig som vi søker alternativer til nåværende straffesystemet som fungerer verken som forebyggende instans for voldsutøvere eller som beskyttelses mekanisme for voldsutsatte.  

La oss håpe på at flere menn støtter en far som reflekterer over valgene menn har i møte mot patriarkatet. Gå sammen og ta ansvar for å vise andre måter å leve godt med seg selv og bo sammen fredelig uten vold og straff i samfunnet. 

Hovedbilde: To men klemmer hverandre av Thiago Barletta i Unsplash