Litt gråt er sunt, hvis det fører til handling

TW: Teksten inneholder beskrivelser av transfobi, vold og drap.

Jeg sier det rett ut: Transpersoner er en utsatt gruppe. Vi blir i større grad enn de fleste andre utsatt for trakassering, latterliggjøring, mistro og fysisk og psykisk vold. Vi legger imidlertid ofte lokk på det vi opplever, av frykt for å såre cisfolk som står oss nær, og av frykt for å overvelde og støte vekk folk som potensielt kunne alliert seg med oss i vår kamp for et levelig liv. Jeg har selv gjort dette; har selv fokusert på å være diplomatisk, fremfor å være direkte.

I denne teksten vil jeg være direkte. Jeg er lei av at ting skyves under teppet, at opplevelsene våre stadig bagatelliseres, og at den offentlige diskursen stadig fremstiller oss som farlige, i stedet for det vi i virkeligheten er: Marginaliserte.

KrFs stortingsgruppe kom nylig med et utspill om at de vil jobbe for å forby kjønnsbekreftende behandling til alle under 18 år. De hevder at “skoler er blitt arena for ideologisk kamp om kjønn”, og vil ha slutt på at eksterne aktører skal tilby kompetanseheving om kjønn og seksualitet til skolesektoren. Nok en gang fremstilles transpersoner – og transpersoners forståelse av kjønn – som en trussel som resten av samfunnet må beskyttes mot. Dette kan ikke få stå uimotsagt.

Min kjønnstransisjon har vært en vei mot harmoni, balanse og en følelse av å ha verdi og å høre til i verden. I dag lever jeg det livet jeg alltid har villet leve, et liv som meg selv, som den kvinnen jeg er, med en partner som elsker meg, en fantastisk og støttende familie, og en jobb hvor kompetansen min blir verdsatt. Men reisen har vært tung og lang, med mange oppoverbakker og tunge tråkk på veien. Hovedgrunnen til at jeg skriver tekster om transfolks situasjon er fordi jeg ønsker at fremtidens transfolk skal kunne komme dit jeg her nå, uten å måtte forsere de hindrene jeg og så mange andre har måttet forsere.

Hva slags hindre snakker jeg om?

Flere av de jeg trodde var vennene mine, sluttet å være vennene mine etter at jeg kom ut som trans. Grupper av voksne menn har ledd av meg på gatehjørner. Jeg har blitt stoppet på gata, fulgt etter, fått inngående personlige spørsmål og fått sarkastiske kommentarer slengt etter meg av fremmede. Jeg har blitt holdt fast i armen på nattestid av en fremmed, full mann som sa jeg var en “good-looking guy”. Jeg har blitt nektet å gå på do, og jeg har blitt skjelt ut for å ha brukt damedoen. Folk har nektet å hilse på meg fordi jeg er trans. En gang fikk jeg en flere timer lang utlegning om hvorfor jeg er under djevelens kontroll, og styrt av ondskap. Jeg har blitt forsøkt presset til å reversere kjønnstransisjonsprosessen, og i kommentarfelt på sosiale medier har jeg sett folk ta til orde for at sånne som meg bør skytes en masse.

Da jeg kom ut som trans i 2017, var “transseksualisme” fremdeles offisielt ansett som en psykisk lidelse. Heldigvis ble dette endret allerede året etter, og jeg er dermed en av de siste i verden som opplevde å komme ut som trans i en verden hvor det å være trans ble sett på av helsesystemet som en sykdom.

Jeg kunne fortalt enda mer, både om mine egne erfaringer og ting nære venner har opplevd.

I tillegg til alt dette våkner jeg stadig til aviskronikker som sprer feilinformasjon om hvem jeg er og hva jeg vil. Jeg ser påstander om at jeg ønsker å tvinge andre til å leve livene sine på en annen måte enn de ønsker. Jeg ser påstander om at jeg er del av en mektig konspirasjon med sugerør i statskassa. Jeg leser at jeg er en voldtektsmann i forkledning. Jeg leser at jeg er en fiende av ciskvinner, og at jeg bare ønsker å opprettholde skadelige kjønnsnormer – til tross for at jeg har skrevet flere kronikker (her, her og her) hvor jeg argumenterer høylytt for det stikk motsatte. Man kan bli surrete av mindre.

Jeg har opplevd at folk har vist fysisk ubehag ved å skulle si navnet mitt, og jeg opplever stadig at folk, også folk som ellers er støttende, glemmer seg og bruker feil pronomen. Jeg har opplevd, mange ganger, å forsøke å gå i dialog med cisfolk bare for å bli avfeid og belært om hvem jeg egentlig er og hva jeg egentlig vil. Jeg har opplevd å bli stilt til veggs av en nær venn og tvunget til å forsvare meg: “Hvorfor vil du egentlig bli kvinne? Du ser jo ut som en gutt”.

Disse tingene er så innarbeidede deler av en transpersons hverdagsliv at mange av oss sjelden tenker over at vi kan forvente bedre.

Når jeg først er trans, så har jeg vært heldig sammenlignet med mange andre transpersoner. Jeg er en transperson med frihet, agens og reell innflytelse, sett i forhold til det store flertallet av transpersoner på verdensbasis. De fleste av oss har ingen mulighet for å få sin stemme hørt i det hele tatt. De fleste av oss kan bare sitte og se på at de blir snakket om, og aldri med. Jeg har en stemme som blir hørt, og jeg vil bruke den.

Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet gå på hormonbehandling privat, og har dermed sluppet unna den nedverdigende behandlingen transpersoner opplever ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK, tidligere NBTS). Jeg har ennå til gode å bli slått ned på gata, eller bli truet på livet. Hudfargen min gjør at jeg slipper unna den livsfarlige kombinasjonen av rasisme og transfobi som melaninrike transfolk utsettes for. Jeg har ennå til gode å bli hengt ut med navn og bilde i sosiale medier av en rikskjendis. Jeg har ennå til gode å bli utsatt for grunnløse anklager om pedofili. Jeg har ennå til gode å bli tvunget til å livnære meg ved sexarbeid fordi ingen vil ansette meg eller fordi jeg blir utslitt av arbeidsmiljøet mitt. Jeg har ennå til gode å bli voldtatt. Jeg har ennå til gode å bli knivdrept og satt fyr på, slik den sørafrikanske transaktivisten Nare Mphela ble i 2020. Jeg har ennå til gode å bli gravlagt under feil navn og usynliggjort for ettertiden.

Alle disse tingene blir transfolk utsatt for. Hvorfor skal vi late som om disse tingene ikke skjer? Hvorfor skyve dem under teppet og bagatellisere dem? Hvordan kan noen finne på å påstå at LHBTQ-kampen i Norge er over, når så mange av oss – særlig transfolk – fortsatt henger så langt etter, også her i vårt land? Og hvorfor skal vi late som at det som skjer med transpersoner i andre land ikke påvirker oss psykisk? Minoritetsstress er en reell ting som vi transfolk kjenner på kroppen hver dag.

Skjønnmaling gjør kanskje at verden føles mer komfortabel å leve i for dere som slipper å leve med det hatet vi møter hver dag, men til syvende og sist bidrar ikke skjønnmalingen til noen positiv endring for oss. I verste fall bidrar skjønnmalingen til å sementere oppfatningen om at transpersoner er en mektig gruppe med potensiale til å gjøre skade på andre – når faktum er at transpersoner er en bitteliten minoritet som konsekvent blir sparket og spyttet på, både bokstavelig og i overført betydning. Vi er den siste gruppen det er “lov” å hate.

Mesteparten av smerten vi transpersoner opplever er påført oss fra samfunnet rundt oss. Det går an å anerkjenne at transfolk er utsatt for hat og vold uten å gjøre oss til problemet. For det er vel ikke ulovlig for oss å finnes?

Kanskje du gråter litt når du leser denne teksten. Men hvis du virkelig bryr deg om medmenneskene dine, også oss som er trans, så aksepterer du det. Du kjenner på sorgen og smerten, og bruker den som inspirasjon til å arbeide for våre liv og våre rettigheter. Litt gråt skader ingen. Litt gråt er sunt, hvis det fører til handling.

Vi transpersoner har grått nok. Nå vil vi at dere skal forstå alvoret. Jeg er optimist, men ingenting skjer med mindre vi får det til å skje.

Er dere med oss?


Foto: Miriam A. H. Pedersen

Om forfatteren

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam er stolt transkvinne og utdannet sosialantropolog med doktorgrad fra University of Cape Town, Sør-Afrika. Hun bor i Oslo hvor hun jobber som rådgiver i foreningen FRI. Miriam har gjort etnografiske feltarbeid i Norge, Romania, Fiji og Sør-Afrika, og har også bodd i USA og Kenya.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*