Madeleine Schultz får en bunke brev mormoren hennes har skrevet. Hun ber staten om penger, mormoren forteller at at pengene ikke strekker til og skriver at hun skal på sykehuset fordi hun har vondt i kroppen hele tiden. Ingen svarer mormoren. I boken Morslinjer: Voldens sildring gjennom tre generasjoner svarer Schultz. Det har blitt en vond og viktig bok om partnervold, og linjer som strekker seg gjennom generasjoner og mødre.

Mormoren skrev alle brevene fordi hun forsøkte å få hjelp etter at hun ble skilt fra mannen sin, som mishandlet henne i flere år. Brevene rammer inn fortellinger om hvordan vold i nære relasjoner og overgrep har påvirket Schultz’ familie i flere slektsledd. I arbeidet med boken forstår hun også hva moren hennes har vært utsatt for og hvordan morens traumer har påvirket henne. Boken utforsker hvordan vold får konsekvenser for enkeltpersoner i samme familie, men det er også en utforskning av vold som samfunnsproblem. I kvinnebevegelsen snakker vi mye om hvor viktig det er å legge til rette for at kvinner kan komme seg ut av et forhold, men det har vært snakket for lite om at psykisk stress over tid kan sette seg i kroppen. At siden vi har et helsevesen som generelt ikke tar kvinner på alvor, rammes voldsutsatte også og på andre måter. Det har vært for få offentlig diskusjoner om voldsutsattes økonomiske situasjon etter at de har kommet seg vekk fra voldsutøveren og strukturene som fortsetter å undertrykke dem. Hun skriver:

Denne boka er et forsøk på å bidra til en ny debatt om vold mot kvinner ved å gjøre det personlige politisk. Den er et forsøk på å vise hvor lenge volden kan bevege seg i generasjoner. Og den er også et forsøk på å koble voldens problematikk på vår økende ulikhet, ikke fordi volden bare rammer de lavere klasser (for det gjør den ikke), men fordi jeg mener at fattigdom også er en form for vold i seg selv. Det holder ikke å bare tilby voldsutsatte et akutt krisetilbud, vi er nødt til å bedre sikre dem en mulighet for økonomisk selvstendighet for framtida.

Schultz’ poeng er viktig, fordi forskning på vold i nære relasjoner viser at marginaliserte grupper er mer utsatt enn andre grupper. Selv om kvinnene i familien hennes overlevde volden, viste Partnerdrapsutvalgets rapport at av alle partnerdrap siden 1990, var det av vold i forkant av 70% av drapene. De skrev:

Forskning viser at partnerdrap kan ramme alle samfunnsgrupper, men at marginaliserte grupperer mest utsatt. Med dette menes at både ofre og gjerningspersoner ofte har hatt en rekke livsutfordringer, som rusproblemer, psykiske lidelser, tidligere kriminalitet og svak tilknytning til arbeidslivet.

Videre skrev de at livsutfordringer gjør det vanskeligere å få hjelp ut av relasjonen fordi hjelpeapparatet tar dem mindre alvorlig. Resultatet er at faren for partnerdrap går opp, samtidig som personen i fare, ofte en kvinne, ikke får hjelp. Ulikheten i samfunnet kan være livsfarlig. Når vi har lave satser på stønader fra Nav, rammes voldsutsatte også av det. Høyere satser og et kvinnevennlig helsevesen er en del av kampen mot vold og voldens lange armer som holder kvinner fast lenge etter at de har forlatt voldsutøveren. Disse poengene vever Schultz sammen med historiene om mødrene i tre generasjoner.

Hvem skriver du om, ble Schultz spurt da hun skrev boken. Hun skulle ikke skrive om en kjent person, men sin egen mormor. Hun svarte at hun var «ingen spesiell». Mormoren var helt spesiell for Schultz, men mormoren var ikke spesiell i samfunnet. Hun var som andre kvinner som først levde i et voldelig forhold, så kom seg ut og som levde med konsekvensene. Schultz bruker forskning på voldsutsatte kvinner sammen med historien om mormoren så vi ser at smertene hun hadde både psykisk og fysisk (som blør inn i hverandre, for hvor går grensene?) er typiske. Jeg tror også feminister som meg selv, som er opptatt av voldsutsatte kvinner, ikke har vært flinke nok til å se at å hjelpe kvinner til krisesentre og ut av forhold på en trygg måte kun er det første steget. Det som kommer etterpå er en for liten del av den offentlige debatten, kanskje fordi det henger sammen med andre problemer vi ikke har greid å løse: Et helsevesen rigget for menn. En velferdsstat der arbeidslinjen er hellig, og der vi ikke er flinke nok til å stille opp for dem som ikke kan jobbe. I debatten om sykefravær virker det som det er viktigere å få kvinner på jobb istedenfor for å spørre hva det er som gjør at de blir langtidssykemeldte, om de får behandling som hjelper og hva det er med strukturene i samfunnet som gjør at kvinner går til legen med smerter overalt og får beskjed om at det er psykisk og derfor ikke helt reelt. Hver gang hun skriver om volden mormoren og moren har blitt utsatt for, og hvordan det har påvirket hennes liv, knyttes det til forskning og løftes til å handle om samfunnsstrukturer. Det er et grep som gjør at boka ikke blir utleverende. Mormoren, moren og Madeleine er spesielle. Ingen av dem er spesielle når erfaringene deres holdes opp mot forskning.

I den siste sesongen av The Affair, som utforsker hvordan traumer kan gå i arv, sier Noah et sted:

If trauma and pain can echo through generations, then so can love. If abandonment can ripple across time, then so can presence.

Schultz’ bok handler om hvordan traumer og psykisk stress forplanter seg i en familie, og at volden mormoren og moren overlever får negative konsekvenser når de blir mødre. En like sterk linje i boka går langs kjærligheten til hverandre. Moren til Schultz greier ikke å klemme henne, men hun er også en god mor som griper inn til det beste for datteren. Mormoren greier nesten ikke å gå ut, men gir Schultz et trygt sted å være når hun blir mobbet på skolen. Det gir også leseren håp, for selv om en familie preges av vold, preges de også av sterk kjærlighet.

Morslinjer handler ikke om noen spesielle. Det har blitt en spesiell bok, og mormoren til Schultz har endelig fått svar på brevene sine. Vi andre har også fått noen svar på hvorfor det er vanskelig å stoppe vold, og hvordan vi kan forandre samfunnet slik at vi greier det.

Rose mottok et leseeksemplar av Morslinjer fra forlaget.

Illustrasjonsbilde: P1050359new av giannis barbas (tilgjengelig under CC BY-NC 2.0). Bildets utsnitt og størrelse er endret.