Min prosess med å komme ut som trans begynte i november 2017. 24. februar 2018 var dagen da jeg bestemte meg for å komme ut for fullt og bruke navnet Miriam i alle mine daglige menneskemøter og gjøremål. Dette var en merkedag i livet mitt. Overgangen satte i gang noen tankeprosesser rundt min plass ikke bare i samfunnet, men også i mitt eget familietre.

Jeg har vært aktivt og lidenskapelig opptatt av slektsgranskning siden fjortenårsalderen. Slektshistorie har lenge vært en av mine aller viktigste hobbyer, og til tider har det også vært mer enn en hobby; fra 2016 til 2020 drev jeg et eget enkeltpersonforetak hvor jeg tok slektsforskeroppdrag for klienter både i Norge og utenlands.

Vi transpersoner er ikke spesielt tallrike i utgangspunktet; vi utgjør kun mellom 0,1% og 2,7% av befolkningen. På grunn av dette, og fordi mange transpersoner av forståelige grunner har et anstrengt forhold til egen slekt, finnes det svært få transkjønnede slektsgranskere. Jeg kjenner i skrivende stund til to andre transpersoner i Norge som er aktive og seriøse slektsgranskere. Kanskje det finnes flere, men i så fall kjenner jeg ikke til dem.

Tematikken rundt transkjønn i slektshistorie har vært lite diskutert, og de gangene temaet dukker opp i mainstream (dvs. cishet-dominerte) slektshistoriegrupper, blir diskursen fort cisnormativ og noen ganger transfobisk. Det er en tendens til at transpersoners eksistens blir avfeid, og det er vanlig å høre utsagn som: “Men vi må jo notere ned navnet personen er født med!” eller “Har man Y-kromosom er man en mann, uansett hva!”

Transkvinner er kvinner, transmenn er menn, ikkebinære er ikkebinære, det å ha et Y-kromosom er ikke det samme som å være en mann, og en persons dødnavn skal aldri nevnes uten eksplisitt tillatelse. Vi transpersoner eier vår egen historie på nøyaktig samme måte som våre ciskjønnede slektninger, og vi har en selvskreven plass i slektshistorien som oss selv. Mer er det ikke å si om den saken.

Jeg er ikke bare en stolt etterkommer av mine kvinnelige aner; jeg er selv en av kvinnene.

Det jeg vil adressere i dagens tekst er hva det betyr for meg som transkvinne, identitetsmessig og følelsesmessig, at jeg ikke er et ledd i mannslinjen, men et ledd i kvinnelinjen – meg selv, min mor, min mormor, min mormors mor, og så videre. Jeg er ikke bare en stolt etterkommer av mine kvinnelige aner; jeg er selv en av kvinnene. Og hvis jeg noen gang får barn, vil de være knyttet til mine aner gjennom et kvinneledd, ikke et mannsledd. For de fleste kvinner er disse tingene selvfølgeligheter, noe de har vært klar over hele livet, men for meg var dette noe som måtte læres og reflekteres over.

Den 25. februar 2018, dagen etter at jeg gikk offentlig ut med navnet Miriam i alle sammenhenger, skrev jeg et innlegg på min engelskspråklige slektsgranskningsblogg hvor jeg delte historiene om mine formødre i direkte kvinnelinje og reflekterte rundt min egen plass som en kvinne i rekken. Dagens tekst er en omarbeidet og sterkt utvidet versjon av dette innlegget, i norsk språkdrakt.

I begynnelsen var Eva

Jeg er ikke en ciskvinne. Men jeg er et menneske, og som alle andre mennesker bærer jeg på en fysisk arv etter mine direkte formødre, nemlig mitt eget mitokondrie-DNA (mtDNA), som ligger i hver eneste celle i kroppen min. Denne koblingen er like reell og kroppslig for meg som for en ciskvinne. Selv om jeg som transvinne ikke har evnen til å videreføre mitokondrie-DNAet mitt til mine barn (det er det bare ciskvinner som kan), er dette DNAet likevel en del av meg, og gir meg en håndgripelig kobling fra kvinne til kvinne til helt tilbake til alle nålevende menneskers felles stammor i direkte morslinje, den såkalte “Mitokondrie-Eva“, som levde i Øst-Afrika for omlag 150 000-200 000 år siden. Man kan si at det bor litt av denne kvinnen i hvert menneske som lever på Jorden i dag. Også i alle menn! Jeg kan imidlertid ærlig si at da jeg skjønte at jeg var kvinne og trans, begynte jeg å føle meg knyttet til mitt mitokondrielle opphav på en annen måte enn tidligere.

Jeg tilhører den mitokondrielle haplogruppen H5a1g1a. En mitokondriell haplogruppe er rett og slett bare en slektslinje, fra mor til datter til datter og så videre, som stammer fra Mitokondrie-Eva og som defineres på bakgrunn av mutasjoner som har oppstått på ulike tidspunkter. Gjennom avansert sammenlingning av mitokondrie-DNA fra kvinner over hele verden har forskere kunnet følge de ulike haplogruppenes, eller slektslinjenes, historier gjennom tid og rom helt fram til i dag – noen mer nøyaktig enn andre.

Genmutasjonen som definerer haplogruppe H5 oppstod trolig i en kvinne som ble født i Kaukasus-området for mellom 8500 og 11 300 år siden.

Alle nålevende mennesker utenfor Afrika stammer fra en liten gruppe som forlot Afrika for omkring 70 000 år siden. Blant disse var også min egen direkte stammor i kvinnelinje. Hennes etterkommere levde som jegere og sankere i det østlige Middelhavsområdet og i Vest-Asia i mange tusen år, før de endte opp på sørkysten av Svartehavet hvor de fant ly under istiden. Genmutasjonen som definerer haplogruppe H5 oppstod trolig i en kvinne som ble født i Kaukasus-området for mellom 8500 og 11 300 år siden. Etter hvert vandret etterkommerne hennes – mine formødre – inn i Europa, og det har blitt foreslått at denne vandringen vestover kan ha hatt sammenheng med spredningen av proto-indoeuropeisk språk (en svært tidlig forløper for bl.a. norsk). Historien videre er uklar, men på en eller annen måte havnet en av mine formødre i Norge, hvor min tidligste kjente ane i direkte morslinje dukker opp i skriftlige kilder tidlig på 1700-tallet. Haplogruppen eller slektslinjen min er relativt sjelden i Norge; kun 2-3% av den norske befolkningen tilhører haplogruppe H5a1, som H5a1g1a er en undergruppe av.

Fra Øst-Afrika til Kaukasus til Norge. Mine formødre har vandret lenge og langt, og reisen deres står skrevet i mitt eget DNA.

Harde liv

Den tidligste av mine stammødre i direkte kvinnelinje som jeg kjenner navnet på, er min tipptipptipptipptipptipptipptippoldemor. Åtte tipper. Mormors mormors mormors mormors mormors mor. Vi er ikke helt sikre på hva navnet hennes var, men ut fra navnene på barnebarna hennes mener jeg det er svært sannsynlig at hun het Anne. Annes datter, Ingeborg, vet vi mer om. Hun ble født på 1690-tallet på en gård i Stor-Elvdal, midt i Østerdalen i det som i dag er Innlandet fylke, og giftet seg med en sambygding fra en gård som visstnok opprinnelig var blitt anlagt av finske innflyttere.

Etterkommerne av dette paret var kjent for noe ganske spesielt, nemlig magiske krefter. Troen på magi stod sterkt i Stor-Elvdal, og det ble sagt at trylleformlene som ble brukt i bygda var av finsk opphav. Dette kan tyde på at slekta vår i Stor-Elvdal antagelig hadde et ganske betydelig finsk innslag fra begynnelsen av. Det var nok snakk om skogfinner – etterkommere av folk fra det østlige Finland og Karelen som slo seg ned i Sverige og på Østlandet i Norge på 1500- og 1600-tallet for å drive svedjebruk – selv om skogfinnenes kjerneområde i Norge ligger litt lenger sør.

Min tipptipptipptipptippoldemor – fem tipper – het Kari og var født omkring 1774. I 1796 fikk hun en datter utenfor ekteskap, som fikk navnet Berte. Vi må anta at livet var hardt for den unge jenta. For det første var det på den tiden forbundet med stor skam å være barn av ugifte foreldre. For det andre kom Berte fra en familie utenom det vanlige. Morfaren og onkelen hennes hadde ord på seg for å være trollmenn, og i tillegg hadde hun to kusiner som jobbet som jordmødre og som begge endte med å bli dømt for å ha utført ulovlige aborter. Moren Kari giftet seg etter hvert med en annen mann og fikk et stabilt liv som bondekone, men Berte forlot hjembygda Stor-Elvdal og dro sørover til Stange hvor hun ble tjenestejente på en gård.*

Om faren vet jeg lite annet enn navnet og at han antagelig var skogfinne.

Vi vet lite om Bertes liv, annet enn at hun i 1817 ble mor til en datter som fikk navnet Olea eller Olia. Jeg pleier å bruke formen Olea, siden den er mest gjenkjennelig for folk i dag. Også hun var født utenfor ekteskap, og om faren vet jeg lite annet enn navnet og at han antagelig var skogfinne. Olea ble konfirmert i Elverum, et godt stykke unna Stange hvor hun var født. Antagelig var livet hardt for Olea på samme måte som det hadde vært for Berte, og i 1842, da hun var 25 år gammel, dro Olea vekk. Hun endte opp helt nede på Romerike, i bygda Blaker, hvor hun i 1843 giftet seg med den tre år yngre husmannen Hans Hansen, som hadde skogfinsk bestemor.

Paret slo seg ned på plassen Kleiva under Svarstad gård. De slet nok hardt som husmannsfolk flest, men tillegg til at de var fattige hadde de også tilknytning til en etnisk minoritet, noe som slett ikke var “på moten” på 1800-tallet. Helt fram til vår tid har folk blitt påført skam over å være skogfinner. I dag er skogfinnene i stor grad usynlige.

Det finnes ikke noe fotografi av Olea, og vi vet lite om hvordan hun var som person. Det eneste lille glimtet vi har, kommer fra begravelsesnotisen i kirkeboka for Blaker i året 1900. Her kalles hun sindsygt fattiglem. Olea slet med andre ord med en eller annen form for psykisk lidelse.

Olea er min tipptipptippoldemor, min mormors mormors mormor, og den nærmeste av mine direkte formødre som jeg ikke har hørt historier om fra familiemedlemmer. Olea var blitt glemt, inntil vi fant henne igjen i gamle folketellinger og kirkebøker. Nå husker vi henne.

Et transkjønnet skudd på stammen

Olea var kvinnen som fikk snudd ting rundt. Hun skaffet seg stabilitet, og etter hennes tid har det gått gradvis bedre med familien. Datteren Thea Lovise giftet seg med tømmermannen Andreas, som var av delvis skogfinsk avstamning akkurat som henne selv, og paret kjøpte etter hvert fri husmannsplassen de bodde på og ble de første selveiende gårdbrukerne i slektas historie på hundre år. Theas datter Dagny, min tippoldemor, var den første på denne siden av slekta vår som slo seg ned i Oslo by. Dagny levde fra 1901 til 1983, og alle som kjente henne husker henne som et godt menneske. Hun var en kvinne av arbeiderklassen, men også en belest kvinne, og ikke-religiøs. Hun hadde så tjukt hår at pleierne på gamlehjemmet, hvor hun bodde den siste tiden, visstnok brakk kammen da de prøvde å gre henne. Dagnys strie hår har blitt arvet videre til oss som lever i dag, inkludert meg selv.

Jeg er ett av de siste skuddene på slektsstammen. Jeg tilhører den foreløpig yngste generasjonen i min mormors familie. Og jeg er transkvinne.

Hva gjør jeg med det? Hva slags samhørighet, spør du kanskje, kan jeg føle med ciskvinnene som kom før meg?

Jeg har et Y-kromosom, sier du kanskje. Er det ikke da minst like naturlig for meg å følge Y-kromosom-haplogruppen min og lære om dens historie, og bruke minst like mye tid på den som på mitokondriene? Til det svarer jeg at jeg tilhører alle sider av slekta. Jeg forsker på mannslinjen min like mye som jeg forsker på kvinnelinjen og alle andre linjer. Ingen side av slekta er mer eller mindre viktig enn noen annen.

Men spør du om jeg personlig føler meg som et ledd i rekken av kvinner som går tilbake til Dagny, Olea, Anne i Stor-Elvdal og de navnløse kvinnene i Kaukasus og Øst-Afrika, da svarer jeg et selvfølgelig ja. Jeg er ikke bare en etterkommer av dem. Jeg er en av dem.

Og derfor blir det noe eget ved det, likevel.

Først og fremst handler det om at jeg er kvinne. Transkvinner er kvinner. Jeg er en av (kanskje) få transkvinner i Norge som med 100% sikkerhet vet hva slags kromosomer jeg er født med, siden jeg har jobbet aktivt med DNA som del av slektsgranskningsarbeidet mitt i mer enn ti år. Jeg blir ikke vippet av pinnen av transfobiske argumenter om genetikk. Min kvinnelighet er ikke bygd på karyotype (kromosomsammensetning) eller noe annet ytre kriterium. Min kvinnelighet bygger på min intuitive visshet om hva jeg er. Jeg tar min plass i verden, i slektshistorien og i alle andre mellommenneskelige sammenhenger, på mine egne premisser. Som meg selv, som kvinne.

Dernest handler det om tilhørighetsfølelse. Formødrene mine levde liv som jeg kjenner meg igjen i. Jeg kan relatere til historiene om Berte og Olea, kvinner som levde deler av livene sine på siden av samfunnet. Jeg har i tillegg det til felles med Olea at vi begge har levd med psykisk sykdom.

Fram mot vår egen tid går formødrene raskt over til å bli nære familiemedlemmer. Jeg kjente min mormors mor personlig, og har vokst opp med mange historier om hennes mor, min tippoldemor Dagny, som døde bare sju år før jeg ble født. Og min mormor, ja, hun var alltid et samlingspunkt for familien vår fram til hun gikk bort i altfor ung alder. Jeg var og er glad i mormor og oldemor. Det er kvinnesiden som alltid har vært limet i min mors familie. Kvinnesiden er en del av slekta jeg alltid har kjent godt til, visst mye om, og følt meg som en naturlig del av helt fra barndommen av.

Det er ingen usikkerhet, ingen kvaler, ingen skurring. Å skulle bære i meg denne historien som en av kvinnene i rekken er for meg en naturlig ting. Jeg kan ikke gi mitokondrie-haplogruppen min videre til barna mine, men det jeg kan gi dem er kunnskapen, minnene, fortellingene, slektsbevisstheten. Jeg er stolt av å komme fra en lang rekke av omsorgsfulle, hardtarbeidende og på alle måter sterke kvinner, og jeg kan bare håpe at jeg vil kunne leve opp til eksemplene de har satt, slik at mine etterkommere kan bli like stolte av meg.

—

* At min ane Berte er identisk med den Berte som ble født i Stor-Elvdal i 1796 er ikke direkte bevist, men støttes av sterke indisier, og etter mange års eliminering av alternative kandidater er jeg svært sikker på at hun er min ane.

Bilde: Utklipp fra scannet kirkebok for Blaker 1878-1909, s. 217 (begravelser for tipptipptippoldemor Olea og hennes barnebarn Dagny – storesøster av min tippoldemor med samme navn – i 1900). Arkivreferanse: SAO/A-10304a/F/Fb/L0001