Vold som vaksine

The Handmaid’s Tale har blitt en obligatorisk bok for feminister, og serien forelesningene. Feminister har tatt på seg røde kapper for å kjempe for frihet for kvinner, men er plassen The Handmaid’s Tale har fått i feminismen lenger fortjent?

I går hadde sesong 4 av The Handmaid’s Tale premiere. I de tidligere sesongene så vi historien om Offred som blir med i motstandsbevegelsen i Gilead. Sammen greier å de å smugle ut en pakke med historier fra tjenerinner i hele landet, og tilslutt en gruppe med jenter. I traileren for denne sesongen ser det ut som Offred starter et voldelig opprør. Innholdet i traileren vitner om at det blir enda mer vold i en serie som har profilert seg på en voldelige estetikk, og episodene som har blitt lagt ut tyder på denne kommer til å bli forsterket i denne sesongen. TV-serien har gått så langt i beskrivelsen av mishandlingen at jeg sist sesong begynte å lure på om jeg betalte HBO Nordic for å se på at kvinner ble torturert i tre kvarter hver uke.

Både Atwood og skaperne av serien har presisert at de bare viser frem vold som kvinner allerede har blitt utsatt for, så vi kan se hva faktisk har skjedd med kvinner i hele verden. I et intervju sa Bruce Miller:

I always feel like the show is hopeful because our world is not Gilead. It always makes me feel like, wow, if Offred could take a stand and try to change things in her world, what am I doing sitting on the couch? I should be able to change the things in my world.

Budskapet er altså at volden skal være en slags vaksine som får kvinner til å våkne og gjøre noe. Arielle Bernstein i The Guardian stiller spørsmål ved om kvinner trenger å se tortur av kvinner for å ville gjøre noe for å bedre verden for kvinner. Hun skrev:

I think that its creators are actively missing what is most exciting about Time’s Up and #MeToo: the fact that women are already actively working to imagine a world where it’s female pleasure, rather than suffering, which is utterly and completely normalized.

Jeg er skeptisk til å insistere på at å se vold gjør at vi ønsker å kjempe. Det undervurderer opplevelsene mange kvinner har, fordi vold for dem er nært og virkelig. Selv synes jeg ikke at å se på kvinner som blir skadet er en god vaksine. Jeg føler meg bare dårlig etterpå. Hvorfor skal kvinner se på volden vi vet finnes og som har rammet de vi bryr oss om? Hva hjelper det å se på at vold gjøres om til en form for stilfull estetikk på TV når vi vet at den er stygg og vemmelig? Jeg blir ikke inspirert av å se kvinner bli utsatt for ekstrem vold og ydmykelse, og jeg tror ikke Miller heller kan forklare hva som skal være inspirerende for kvinner. “Å inspirere andre” har nærmest blitt vårt tids mantra, og det handler om å inspirere flest mulig enten det er på instagram eller i sin egen TV-serie. Hva skal vi med all inspirasjonen? Jeg synes det fjerner oss fra politikken, og gjør engasjement til noe polert som vi kan vise frem slik at vi kan inspirere ti til. Det gjør kampen mot vold til et problem individet har (“jeg må gjøre noe”) og ikke til et kollektivt problem (“vi må gjøre noe”). Jeg tror det er det er denne misforståelsen som driver serien til å stadig gå lenger i torturscener og som vi nok kommer til å se mer av i denne sesongen. Volden og ydmykelsene av kvinner gjør at TV-serien fjerner seg fra politiske diskusjoner om samfunnet. Sånn kan det gå når kapitalisme blandes med feminisme, og vi får mer av det som selger, og ikke mer av det som hjelper. Mitt forslag er å ikke synke ned i voldsfantasier på TV, men heller prøve å forestille seg hvordan en feministisk utopi kan se ut. Det er det som bør drive oss fremover og knytte flere til politisk arbeid: Vi kan gjøre noe sammen, og det trenger ikke å være spesielt instagramvennlig. Da jeg så traileren så jeg enda mer vold som rammer kvinner, som vi allerede vet mye om. Gi meg en serie om feministisk glede!

Det er nok nå; vi må videre. Jeg ønske meg en tekster, serier og filmer uten voldspornografi og som ikke er opptatt av det dystre, mørke og kalde vi allerede kjenner, men om hvordan vi kan bygge et paradis.

Illustrasjonsbilde: Handmaid’s-Tale-1 av Mark Schneider (tilgjengelig under CC BY-NC 2.0. Bildets utsnitt og størrelse er endret).

Om forfatteren

Rose Teigen-Fagerheim

Jeg er 31 år og utdannet statsviter fra Universitetet i Bergen. I tillegg har jeg en mastergrad i Gender Studies fra Universitetet i Oslo, og har også studert litteratur, sosiologi og filosofi. Jeg er opptatt av politikk og kultur. Du kan også følge meg på Twitter (@Rose_Fagerheim), der jeg skriver om feminisme, kultur og det jeg leser.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*