Transkvinne i et ikkebinært univers

Kjønn – det er det det er, tenker jeg. Jeg har prøvd å forklare kjønnsinkongruens for cispersoner (personer som ikke er trans) mange ganger, men som regel med lite hell, siden en cisperson ikke har tilgang til min levde virkelighet. Min opplevelse av kjønn er vanskelig å oversette for folk som ikke selv er trans. Gjennom mange års refleksjon og følelsesmessig utprøving, først i fornektelse og deretter i åpenhet, vet jeg bare at jeg er som jeg er, og at jeg er en kvinne. Jeg tenker folk rett og slett bare må ta meg på ordet når jeg sier at jeg er det jeg er, og at kjønnet mitt er en grunnleggende del av meg som person.

Dette betyr også at jeg må ta andre mennesker på ordet når de forteller meg hvilket kjønn de er, og hvordan de opplever sin egen identitet. Ikke alle transpersoner lever kjønn på samme måte. I denne teksten vil jeg snakke om ulike typer transkjønnethet, og om hvordan det er å være en binær transperson i en verden hvor hevdvunne oppfatninger om hva kjønn er og hvordan kjønn kan leves, er i tydelig endring. Hvordan er det egentlig å være en transkvinne i et kjønnsunivers som allerede er større enn bare menn og kvinner, og som ser ut til å bli stadig mer komplekst?

To typer transpersoner

Jeg brukte begrepet “binær transperson”. Hva er egentlig en binær transperson for noe? Hva innebærer ordet binær i denne sammenhengen? Binær betyr todelt. I mange samfunn, ikke minst i Europa hvor jeg selv kommer fra, har det hersket en oppfatning om at menneskeheten er delt inn i to kjønnskategorier, og bare to: Kvinner og menn. Jeg er det man ofte kaller en binær transperson, rett og slett fordi kjønnsidentiteten min passer inn i denne mann/kvinne-dikotomien. Jeg er en kvinne. Og det er ikke noe jeg kan, eller vil, rettferdiggjøre eller debattere; det er det det er.

Grunnen til at vi har et begrep for binære transpersoner, er fordi det også finnes transpersoner som ikke er binære. Disse kalles, ikke overraskende, for ikkebinære transpersoner, eller bare ikkebinære personer. “Ikkebinær” (også skrevet med bindestrek: ikke-binær) er en stor paraply som rommer et stort mangfold av ulike kjønnsidentiteter, men som alle har det til felles at de ikke passer inn i dikotomien mann/kvinne. Å si at ikkebinære folk er folk som er “hverken menn eller kvinner”, er imidlertid ikke helt riktig. Det finnes nemlig ikkebinære personer som er kjønnsflytende, dvs. personer som veksler mellom kjønnsidentiteter som kan inkludere både mann og kvinne, eller som er bigender, dvs. personer som er både mann og kvinne på en og samme gang. I tillegg finnes det folk som ikke føler seg som “hverken/eller”, men som i stedet f.eks. opplever at de ikke har et kjønn i det hele tatt (agender). Derfor mener jeg det er mer presist å si at ikkebinære folk er folk som ikke er enten bare menn eller bare kvinner.

Ikkebinære folk har et hav av ulike kjønnsuttrykk, og bruker en rekke ulike pronomen avhengig av hva slags kjønn de er. Mange bruker det kjønnsnøytrale pronomenet “hen”, men ikke alle; noen bruker “hun” og “han”, akkurat som cisfolk og binære transfolk, mens andre bruker “de” (etter mønster av engelsk they), eller foretrekker å kun bli omtalt ved navn. Noen ikkebinære personer bruker også mer enn ett pronomen.

Fremtiden er ikkebinær

Dersom det ikke fantes kjønnsnormer, ville det da eksistert binære transpersoner? Dette er et ganske kjent tankeeksperiment blant transfolk, og en interessant filosofisk diskusjon. Spørsmålet er vanskelig å svare på, siden det er vanskelig å forestille seg et samfunn helt fritt for kjønnede normer, forventninger og antagelser. Vi lever uansett i den verdenen vi lever i, og må forholde oss til det. Det aller viktigste for meg, når man diskuterer disse tingene, er at vi legger til grunn at alle kjønnsidentiteter er gyldige. Uansett hvordan ting hadde sett ut i et annet samfunn, og uansett hvordan ting vil bli i fremtiden, så gjør ikke det at kjønnsidentiteten til noen av oss som lever i dag, i vår verden og i vårt samfunn, blir noe mindre ekte eller gyldig eller viktig.

Jeg er kvinne, men tenker ikkebinært

Personlig har jeg alltid følt at “binær transperson” er et misvisende begrep, fordi det antyder at jeg ser på konseptet kjønn som binært i seg selv. Men det gjør jeg ikke. Jeg ser ikke min kjønnsidentitet som én av bare to mulige typer, men som en av mange kjønnsidentiteter i et stort mylder, et tredimensjonalt spekter. Jeg står i mitt lille hjørne av dette spekteret som kvinne og ser ut over et fargerikt mangfold, ikke en svart/hvit dikotomi. Jeg er kvinne, men tenker ikkebinært, hvis det går an å si det på den måten. Jeg føler meg ikke som en motpol til “mann”. Når jeg sier at jeg er “binær” så er det egentlig bare for å gjøre det lettere for andre folk å forstå at jeg er “veldig kvinne” (hva nå enn det egentlig betyr). Slik tror jeg det er for mange av oss “binære” transpersoner, ut fra samtaler jeg har hatt med folk tidligere. Derfor vil jeg heretter skrive ordet “binær” i anførselstegn.

Man kan altså være “binær” og samtidig være – og oppfatte seg som – en del av et ikkebinært kjønnsunivers. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at en slik tankegang er en nødvendig forutsetning for å anse ikkebinære kjønnsidentiteter som ekte og gyldige. Et strengt dikotomisk syn på kjønn innebærer at man alltid vil se på ikkebinære folk som “egentlig” menn eller “egentlig” kvinner (litt på samme måte som at enkelte cispersoner insisterer på at transkvinner “egentlig” er menn), noe som bagatelliserer og usynliggjør ikkebinære kjønnsidentiteter og faktisk bidrar til å viske ut ikkebinæres eksistens fullstendig. Det klassiske, overforenklede narrativet om at transpersoner per definisjon er personer som “bytter kjønn” (fra mann til kvinne og motsatt) er problematisk på mange måter, også når det gjelder å gi ikkebinære folk deres rettmessige plass og synlighet. Det finnes dessverre en hel del “binære” transpersoner som både tenker binært og som aktivt motarbeider ikkebinæres kamp for rettigheter og anerkjennelse, ut fra en oppfatning om at det på en eller annen måte er en trussel mot det vi “binære” har oppnådd.

Men ja, hva vil egentlig skje med oss “binære” kvinner og menn hvis mann/kvinne-dikotomien oppløses? Forsvinner vi? Blir det ikke lov å kalle seg kvinne og mann lenger? Må vi alle bli ikkebinære? Kommer jeg, Miriam, til å bli tvunget til å klippe håret, kaste mine høyt elskede høyhælte støvletter, bruke pronomenet “hen”, og (som i årets smakløse aprilspøk fra Nettavisen) skifte til et kjønnsnøytralt navn?

Nei. Pust med magen.

Det er ikke et nullsumspill. At andre får mer frihet til å være seg selv, betyr ikke at det blir mindre frihet igjen til deg.

Det er også svært viktig å huske på at ikkebinære kjønnsidentiteter ikke er noe nytt som plutselig har dukket opp i det siste, slik enkelte gir inntrykk av å tro. Ikkebinære personer har alltid eksistert, og har hatt fremtredende posisjoner i flere ikke-vestlige kulturer.

Mange har spekulert på om den økte bevisstheten rundt, og omfavnelsen av, ikkebinære kjønnsidentiteter i Vesten kanskje markerer en overgang til et samfunn hvor kategoriseringen av mennesker vil bli mer flytende, mindre dikotomisk og mer mangfoldig. Jeg tror – og håper – at dette stemmer. Tror, fordi også jeg observerer at flere og flere kommer ut som ikkebinære, og at diskursen om kjønn i mange transmiljøer bærer preg av stadig større åpenhet rundt kjønnsmangfold. Håper, fordi det i et slikt samfunn vil være lettere for alle å leve gode liv som seg selv, uansett hva slags merkelapp de bruker (eller ikke bruker) om seg selv. Jeg vet at jeg uansett fortsatt vil være meg, Miriam, også i et slikt samfunn. Og den vissheten gjør at jeg tenker at transpersoners kamp for anerkjennelse og rettigheter i bunn og grunn er en kamp for inkludering av hele mangfoldet av mennesker i verden.

Jeg har ved flere anledninger argumentert for at transkvinners kamp også er kvinnekamp, og dette mener jeg like sterkt som før, men egentlig er det mangfoldskamp vi driver med – kampen mot idéen om at det finnes én riktig måte å være menneske på, én type menneske som er utgangspunktet, “the default”, og mer verdt enn andre. For kvinners og skeives del handler det om kampen mot androsentrisme, heteronormativitet, cisnormativitet og andre kjønns- og seksualitetsrelaterte samfunnsnormer. Antirasisme, og kampen mot hvithetsnormen, er også en del av det samme overordnede frihetsprosjektet, slik jeg ser det. Det er til syvende og sist en kamp mot idéen om fullstendighet.

Om jeg mot formodning skulle ende opp med å bli den siste på jorden som kaller seg transkvinne, så bryr det meg ikke

For å være ærlig tror jeg at mennesker alltid vil bruke merkelapper om seg selv og andre. Jeg har studert og praktisert sosialantropologi lenge nok til å forstå at en viss grad av kategorisering er en del av det å være menneske, på godt og vondt. Men merkelappene og kategoriene trenger ikke være begrensende for mulighetene våre, og personlig ønsker jeg meg en friere verden for alle, uavhengig av hvilke grupperinger vi anser oss for å tilhøre. Jeg er sterk tilhenger av individuell autonomi over egen person, både kropp og sjel, og jeg har ingen dog in the race når det gjelder hvordan kjønn skal se ut om ti, hundre eller tusen år (og ja, jeg har tro på at det kommer til å finnes mennesker også om tusen år). Selv eier jeg merkelappen “kvinne”, og så lenge jeg lever kan ingen ta den fra meg. Hva andre folk gjør, og hvordan andre folk velger å kategorisere seg, er imidlertid ikke min sak, enten det er snakk om min egen levetid eller en fjern fremtid. Når jeg sier at mitt eneste ønske kun er å leve et godt liv som meg selv i fred og ro, så mener jeg faktisk det. For å sette det litt på spissen: Om jeg mot formodning skulle ende opp med å bli den siste på jorden som kaller seg transkvinne, så bryr det meg ikke, så lenge jeg får være meg, min måte, og så lenge andre folk får være seg, sin måte, uten at det skader noen.

Alt i alt trives jeg svært godt med å være en transkvinne i et ikkebinært univers. Jeg føler meg komfortabel på min lille flekk av kjønnsspekteret, og ser med glede at mulighetsrommet for menneskelig identitet og utfoldelse blir større og større. For meg vil kampen for “binære” og ikkebinære transpersoners anerkjennelse og rettigheter alltid gå hånd i hånd, og folk som setter seg til doms over andres kjønnsidentitet har jeg ingenting til overs for. Slikt bør vi holde oss for gode til. Kjønn er jo uansett en like uhåndgripelig størrelse for oss alle – ett av livets mange mysterier. Mange, både cis og trans, tror de vet bedre enn andre hva kjønn er, men det gjør de jo strengt tatt ikke.

Hva er kjønn?

Kjønn er det det er.

***

Takk til flere ikkebinære venner for gjennomlesning av tekstutkast.

Illustrasjon: Miriam A. H. Pedersen

Om forfatteren

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam er stolt transkvinne og utdannet sosialantropolog med doktorgrad fra University of Cape Town, Sør-Afrika. Hun bor i Oslo hvor hun jobber som rådgiver i foreningen FRI. Miriam har gjort etnografiske feltarbeid i Norge, Romania, Fiji og Sør-Afrika, og har også bodd i USA og Kenya.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*