Med store ambisjoner om å skrive ferdig  bacheloroppgava mi stakk jeg fra Trondheim til Finnmark. Det gikk ikke helt som planlagt.

Kjente lyder er kilometer unna.

Redselen sildrer i blodet. Jeg er redd for å ødelegge noe. Redd for å være i veien. Redd for å gjøre noe feil. Redd for å ta vare på meg selv.

Til kontrast er jeg fryktløs i bylarmen. Jeg fikser, ordner og stiller opp for alt og alle.

Nettopp derfor måtte jeg hit. 

Dypsnøen gir etter under beina mine. Igjen og igjen faller jeg gjennom. Jeg oppdager også at å gå i skuterspor er sikrest.

Skrivearbeidet starter

I Trondheim finner jeg for mange distraksjoner. Venner blir psyke under pandemien. Undersøkelser. Legetimer. Telefonsamtaler. Sosiale medier. Støvet bak skapet. Alt og alle drar oppmerksomheta mi bort fra skolearbeid.

Jeg kjeder meg veldig lett, skjønner dere.  Livet mitt leves etter prinsippet «artig, engasjerende og umiddelbart», og om jeg må stå i ro mer enn 5 min føles det uholdbart og uviktig.

Jeg trodde at ved å dra til Kautokeino, 13 kilometer utenfor bygda, ville jeg kjede meg for mye til å gjøre noe annet.

Bacheloroppgava ljomer som et uovervinnelig beist. Råteksten flekker tenner og river i de såreste følelsene hver gang jeg prøver å forme ordene. Den stritter i mot sammenheng og flyter ut over blanke word-sider.

Transformasjonen fra muntlig kunnskap til skriftspråk er smertefull og langdryg.

Oppgavens tema lar seg vanskelig fange innenfor akademiske rammer. Det er ikke umulig, men da jeg søker å skildre kollektive overlevelsesmekanismer som er designa for å omgå det kulturelle folkemordet som foregår i landets universiteter, er det ikke rart ordene er uformelige.

De er blodet til medstudentene mine, døde så vel som levende — sammenblanda med mine tårer, blod og traumer som veves inn i ordene jeg forsøker å skrive. 

Hvem er jeg?

«Dro du hit for å gjennomføre intervju?»

Spørsmålet kommer i kjølvannet av et annet vanlig spørsmål jeg stilles ofte: Hvem er du, og hvorfor kom du til Kautokeino?

Spørsmålet stikker. Implikasjonen: at jeg i teorien kunne føyd meg inn i en lang rekke utenforstående som dro nordover for å forske trer tydelig fram.

Jeg har vært på intervjuobjekt-sida av studier nok til å vite at jeg nekter å utsette andre for samme hensynsløshet.

Så jeg svarer som sant er: Jeg studerer pedagogikk ved NTNU. Jeg har aldri vært her før, og trengte et miljøskifte for å gjøre oppgava ferdig. 

Jeg er Kari-Marianne-Márja fra Stavanger, med slekt fra Andøya. Jeg er Rosa-Marianne-Márja, fra Ambato, Ecuador.

Jeg noen sin «golli», jeg er vimsete, har elendig døgnrytme, jeg glemmer at seende folk trenger lys, jeg elsker å lære nye ting. Og nei, jeg gjennomfører ikke intervju her oppe. Jeg skriver om meg sjøl.

Det kan ikke folk som ikke kjenner meg vite før jeg forteller dem i ord og handling om hvem jeg er og hva jeg står for.

Statlig kontroll og å gjøre meg sjøl syk for å få dekka basale behov står i kontrast til å åpne ei dør på vidt gap og speile seg i snøen i dagslys mens jeg lar fingrene lede vei til et fint makeup-resultat. 

Å gjøre meg selv ubetydelig for å beholde bevegelsesfriheten står i kontrast til valget jeg tar om å sitte barrumpa i snøen for å kjøle seg ned.

Lydlandskapet blir tydeligere

Sakte, men sikkert, og med en god del latter, lærte jeg å tolke lydbilder i snø.

Visste du at snøen er lagvis oppdelt, og at hvert lag har auditive nyanser?

Visste du at du kan høre forskjell på der elva smelter og har laga et lag med overvann? Eller at du kan høre forskjell på hvor det er mielli og ikke mielli?

Jeg har lært at lydlandskapet varierer fra dag til dag. Vinden her oppe er annerledes enn kystvinden i Bodø eller de skiftende timene i Trondheim. Den gir et anna lydlandskap å venne seg til.

Den viktigste delen av lydlandskapet mitt er likevel lyden av kommunikasjon.

Kommunikasjon anerkjenner jeg fra alt og alle som alt som var, er, og kommer til å være. Kommunikasjon skjer ikke utelukkende gjennom skrift og lyd.

Frigjøring er en kollektiv handling som ikke gjøres alene

Jeg kunne aldri utført turen hit uten assistent-teamet mitt. Jeg kunne aldri gjennomført studiene uten utallige støttespillere og årevis med krangling med ørten instanser for å hevde min rett.

Er det noe jeg har lært å verdsette under Kautokeino-turen, er det at personlige assistenter – BPA — er uvurderlige.

Jobben deres kommer dog ikke fra andres godhet. Den kommer av kollektivt hardt arbeid. Den kommer fra mine personopplysninger. Den kommer av andres fortolkning av min kropp og kapasitet til å leve et hverdagsliv. Den kommer fra et behov for å tjene penger. Den kommer fra mitt behov for assistanse.

Assistentene er uvurderlige i den kollektive frigjøringen.

Etter hvert som jeg har fått erfaring som arbeidsleder og har jobba sammen med mange forskjellige mennesker, innser jeg at assistentene får en avgjørende innflytelse som kommer fra gode samtaler og hverdagshandlinger som får dem til å huskes som nyanserte, morsomme, pålitelige, beundringsverdige personer med god dømmekraft.

Gode samtaler etterlater langvarige inntrykk som ikke trenger å være umiddelbart åpenbare.

Vi river ned barrierer gjennom å leve hverdagslivene våre.

Skrivearbeidet fortsetter

Min egen deadline for førsteutkastet til oppgava er nå på mandag. Da blir jeg nemlig klar for å avgi statusrapport, gjennomføre kurs, og å dra tilbake til kjente omgivelser.

Jeg har heller lyst til å utforske snøen, bli kjent med folka som bor her, skrive andre tekster, søke studier på Sámi Allaskuvla.

Likevel, jeg er bundet til arbeidet med oppgava av lojalitet og kjærlighet til dem jeg utfører arbeidet med og for. Kjærlighet er en handling som krever ydmykhet, refleksjon, mot og omtanke. Det er altså et stort ansvar jeg har.

Ordene må skrives. Framtiden må leves.

De kollektive traumene og assimileringa som foregår under høyere utdanning må dokumenteres før de kan brukes i kamp.

Lydbildet av lidelsene gir gjenklang i ordene, i handlingene våre, den bader oss i sin tilstedeværelse. Men likt som snøen, vil lidelsen også smelte og gi plass til noe nytt, bare vi ikke  bygger en framtid tufta på lidelsen vår.