Lindrende behandling

Bilde av to mennesker som sitter på hver sin stol på et kontor. De vender mot hverandre. Kvinnen til venstre skriver i en bok mens mannen til høyre snakker til henne.

Som ihuga sosialist og klinisk psykolog sitter jeg ofte i en underlig skvis: Jeg tror på løsninger på samfunnsnivå, men jobben min krever at jeg tar dem på individnivå. Her jeg sitter på en somatisk sykehusavdeling har jeg et utmerket utkikkspunkt for å se hvordan mennesker takler motgang av det harde, seige slaget som gir konsekvenser for livet. Utsikten uroer meg, fordi jeg lurer ofte på om jeg bidrar til å løse eller tildekke problemer. La meg forsøke å forklare:

Jeg var 12-13 år gammel da jeg brakk armen. Den ble grundig gipset. I de seks ukene som fulgte ble jeg flink til å dusje enarmet. Armen som kom ut av gipsen var tynn og blek, litt gulaktig, og luktet ikke så godt. Etter noen uker var armen som før, både i funksjon og i farge. Lenge trodde jeg det var sånn helsevesenet fungerte. Jeg har et problem, jeg går til fastlegen, det blir fikset, og jeg går hjem igjen. De fleste problemer har en løsning.

«Brukket arm» er et skjermet barns forståelse av livet. Shit happens, men så fikser vi det. Som helsepersonell er jeg omringet av alle de andre pasientene som ikke passer inn i malen. Diagnoser som ikke dreper deg, men som dag for dag tar fra deg livet. Endometriose som sprer seg gjennom kroppen som kreft. Degenerative sykdommer som multippel sklerose og Parkinson, der medisiner og trening kan bremse men ikke stoppe skaden. Feiloperasjoner der resultatet er langt verre enn problemet noen gang var. Det er mye helsevesenet ikke kan kurere.

Å individualisere problemet ved å lukke det inn på et psykologkontor bidrar til å skjule systemskjevheter.

Dette kommer neppe som en bombe på noen, men store deler av livet er rett og slett ikke under vår kontroll. Det prospektet vi blir solgt av livet som barn – du skal vokse opp og få det bedre enn foreldrene dine – er ikke sant. Den dagen livet ditt tar en hard u-sving får du ikke valget mellom skade eller ikke skade, relasjonsbrudd eller ikke, død eller liv. Ting skjer med oss, vi mangler kontroll, og vi liker det ikke. 

Når medisinen ikke kan løse noe, så kommer ofte en henvisning til meg – psykologen. Ofte fordi pasienter genuint er fortvilet og kanskje psykisk syke. Men det er ikke den eneste grunnen. Inntrykket jeg sitter igjen med er at psykologer kan bli helsevesenets siste skanse. Dersom helse- og velferdssektoren ikke klarer sin egentlige oppgave – å kompensere for livets urettferdighet, å gi folk et godt liv til tross for sine utfordringer – så blir det dårlig stemning både hos lege og pasient. Og fordi mange helseproblemer ikke passer inn i «brukket arm»-metaforen, der du blir frisk etterpå, så er det tidvis mye dårlig stemning på legekontoret. En griper etter noe som kan hjelpe, og løfter frem psykologen. Bestillingen er mestring, lære seg å leve med problemet.

Fra en pasients perspektiv er problemer individuelle, også når de egentlig hører til samfunnet. Jeg har hørt og lest mange av mine medsosialister si mange varianter av at «alle bør få en psykolog når de har det tøft». Men vi er en yrkesgruppe som skjuler problemer minst like mye som vi hjelper med dem. Når pasient nummer fire den dagen sitter og forteller meg hvor lusne de føler seg fordi de ikke kan jobbe, så er ikke det egentlig et problem som hører til inne hos meg. Det er et problem som hører til i samfunnsdebatten, og som handler om denne illusjonen om at vi kan velge å ikke bli syke, og som heller klandrer de syke enn å innse at vi når som helst kan bli en av dem. 

Det å tildele et problem til psykologen kan selvsagt være positivt for den enkelte – men det har også en annen konsekvens: Problemet forblir inne på kontoret.

Både helsevesenet og livet har en forventningsproblem: Begge lover mer enn det de kan holde.  Og hva gjør vi da? Ofte dytter helsevesenet bort den som ble skadelidende, fordi det er smertefullt å se på dem, eller vi leter etter årsaker i oppførselen deres. Slik at vi selv kan føle oss bedre og tenke at vi ikke vil rammes av det samme. Det å tildele et problem til psykologen kan selvsagt være positivt for den enkelte – men det har også en annen konsekvens: Problemet forblir inne på kontoret. Løftebruddet, om du vil, blir skjult. Helsevesenets høyst reelle begrensninger blir ikke en del av den offentlige samtalen.

En ting jeg har lært av å arbeide med mennesker med kroniske smerter er at lindrende tiltak også har en pris, for de skjuler hva som egentlig skjer. Psykologer som lindrende tiltak kan bidra til å distrahere og skjule det reelle problemet som burde «behandles». Å individualisere problemet ved å lukke det inn på et psykologkontor bidrar til å skjule systemskjevheter. Noen følelser er tøffe følelser og må håndteres individuelt, men andre har en åpenbar ekstern årsak. For de sistnevnte bør tiltakene være politiske, ikke psykologiske.

Hvordan ville NAV vært lagt opp dersom vi aksepterte at helse ikke er et valg?

Jeg tror at bruddet på «livskontrakten» om at alt, stort sett, skal gå bra, er noe samfunnet, såvel som individet, sliter med å håndtere. Det bryter med så mange prinsipper vi legger for dagen – arbeidslinjen blant dem. Smerten over at premissene er brutt for deg blir ikke sett på som et kollektiv anliggende, noe det rent faktisk er – hvordan ville NAV vært lagt opp dersom vi aksepterte at helse ikke er et valg? – men noe som hører til deg som person, og nærmest sagt – deg alene.

Tanken om at «alle som har det vanskelig bør ha en psykolog å snakke til» er rett og slett ikke bærekraftig, både fordi vi da må utdanne titusenvis av psykologer, men også fordi vi ikke stiller spørsmålet om hvorfor de har det vanskelig.

Poenget mitt er ikke at det er feil for psykologer å yte støtte overfor folk som har det tungt. Men tanken om at «alle som har det vanskelig bør ha en psykolog å snakke til» er rett og slett ikke bærekraftig, både fordi vi da må utdanne titusenvis av psykologer, men også fordi vi ikke stiller spørsmålet om hvorfor de har det vanskelig. Som venstreside må vi ikke la oss forlede til å tro at det beste helsevesenet, eller den beste kulturen, er å sørge for at alle har samme tilbud som de rike. Vi bør sikte på å løse problemer der de oppstår, og være forsiktige med å møte smerte med avledning og misforstått omsorg. Om høyresiden fortsetter å slå sammen uhell og umoral, så bør vi slå tilbake – uten å samtidig hevde at vi er maktesløse om livet rammer oss. 

Eller, det blir feil igjen. Som individer er vi noen ganger maktesløse. Men som vi har lært av historien, så er vi mektige når vi står sammen i et fellesskap – og endrer verden, ikke bare oss selv.

Dette er ikke et spørsmål om enten-eller. Jeg skal fortsette å støtte pasientene mine i det de går gjennom, om det er problemer med NAV, med depresjon, med helse, med hva det skulle være. Men jeg skal også bidra til at politikere løser disse problemene i fellesskap, slik at psykologer får håndtere individuelle problemer, slik vi er utdannet til. 

Illustrasjonsbilde av cottonbro via pexels.com, tilgjengelig etter CC0-regler.

Om forfatteren

Sidsel Fjelltun

Sidsel Fjelltun

Eksilnordlending i Oslo. Sidsel jobber som psykolog og er lokallagsleder i Sagene SV. Hun er opptatt av hvordan kjønn spiller seg ut av samfunnsdebatten, og sterkt engasjert i kampen mot vold og overgrep.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*