(Ikke) kall meg en mann

Kall meg en mann om du vil
Og den lange, lange vandringen
Tomheten, smerten ved aldri å høre til
Retningsløsheten, utryggheten, vertigoen
Det vonde og vanskelige fantes aldri, var bare innbilning
Kall meg en mann, og alt sammen var aldri mer
Enn en brist i karakteren, en uheldig feilproduksjon
Det språket jeg aldri snakket, og aldri kunne lære
Kall meg en mann, og si jeg ikke var bra nok
Ikke prøvde hardt nok
Kall meg en mann, og den gryende innsikten
Var ikke annet enn ugress
Kall meg en mann, og tråkk meg ned
Hardt ned, langt ned, i sand og søle
Til du ikke ser meg mer

Kall meg en mann, og veien viskes ut, som om veien aldri var
Og aldri trengte å være
Jeg satte min egen kurs, fikk båten på rett kjøl
Kall meg en mann, og stormen raste i et vannglass
Kall meg en mann, og gjør meg liten som et sandkorn
Kall meg en mann, og kampen for livet
Var en kamp mot vindmøller
Kall meg en mann, og le av meg
Blod, svette, tårer, oppkast
Søvnløse netter over egen fremtid
Og over andres smerte og frykt
Transkvinne funnet knivdrept i Limpopo
Harde ord, latter, et ultimatum
En hånd som drar i armen min i en mørk gate
Angrepet av spørsmål på et sandete torg
Blottleggelse, blikk, kontroll
Skyt dem alle sammen, først som sist
En bil på verksted, åpen og sårbar
Irreversible inngrep i en frisk kropp
Kall meg en mann, og kall meg et vrak

Et menneske på halvveien, som holder pusten og venter
Venter, venter
Venter
For vi vet hvor vi skal, hva vi vil
Å vente er et eget håndverk, ingen kan vente som oss
Har du ventet noen gang?
Venter, venter
Og så, til slutt: Seier, stolthet
Løvetannplanta sprenger gjennom asfalten
Et ansikt jeg kan kjenne igjen
Et ansikt jeg har kjent så lenge jeg har levd
Mitt eget ansikt i speilet
Og mitt eget navn på et stykke papir
Har du noen gang likt deg selv for første gang?
Kall meg en mann, og la blomsten visne
Si at jeg er ugress som må lukes vekk
Kall meg en mann, og styrken min var svakhet
Kall meg en mann, og jeg ventet på ingenting
Kall meg en mann, og jeg kjempet for ingenting
Kall meg en mann, og jeg vet ingenting
Om min egen sjel

Fred i kroppen, fred i sinnet
Har du kjent fred noen gang?
Fargene på løvet og gresset, følelsen av vind i håret
Sjø og skog og fjell og bygater og snø og sol og regn
Å være et menneske blant mennesker
Mennesker sånn som meg
Med en halv kvadratmeter på jorda som bare er min
For jeg hører også til her
Smaken av liv og lukten av frihet
Et skinn å leve i
Et sinn å elske med
Kall meg en mann, og lykken min er verdiløs
Den trygge havna bare en luftspeiling i en horisont
Som fremdeles er tom
Kall meg en mann, og alt sammen er bare
Ingenting

Kall meg en mann, ingen hindrer deg
Ingen lov forbyr deg
Det er mange gode menn i livet mitt
Jeg var bare aldri en av dem
Kall meg en mann, men det endrer ingenting
Kall meg en mann, og si at jeg ikke fins
Eller at verden hadde vært bedre uten meg
Tråkk meg ned
Men jeg reiser meg opp
Spytt meg i ansiktet
Men jeg tørker det bort
Kall meg en mann og gå videre
Eller du kan stoppe opp
Og lytte til en fri kvinnes ord
Hvem vet
Kanskje har du noe å lære av sånne som meg likevel

***

Foto: Miriam A. H. Pedersen

Om forfatteren

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam er stolt transkvinne og utdannet sosialantropolog med doktorgrad fra University of Cape Town, Sør-Afrika. Miriam har gjort etnografiske feltarbeid i Norge, Romania, Fiji og Sør-Afrika, og har også bodd i USA og Kenya.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*