Hermines hevn

Før kalte man partnervold husbråk. Da jeg hørte det så jeg for meg et levende hus der hver eneste planke knirket om noen ble slått. Et hus som kunne bråke, gråte og skrike, men som man ikke kan hjelpe. I andre sesong av Exit bråker også de fine og dyre husene, og markedsføringen av serien lover at kvinnene skal ta hevn. #GirlBoss i skinnklær tenner på en bil i traileren og lover en sesong der kvinner skal stå i sentrum. Dessverre er det gamle fordommer som har fått nytt liv i serien. Hermines hevntokt er bare en nyinnspilling av den samme, gamle historien: Kvinner lyver om vold for å straffe eksen.

Før hver episode av Exit får vi vite at serien er basert på hva fire menn i finansmiljøet har fortalt produksjonsselskapet Fremantle, som står bak serien, og at de har hatt oppfølgingssamtaler med kvinner i miljøet. Dette er med andre ord en serie basert på virkeligheten, i samme stil som Skam. Det er med dette bakteppet at vi blir fortalt historien om ekteparet Adam og Hermine. I forrige sesong hadde Hermine forlatt Adam, og blitt gravid med Henrik for å så presse Adam å late som han er faren så han vil betale barnebidrag. I den andre sesongen mister Hermine barnet etter at Adam har lurt henne til å tro at han holdt på å ta livet sitt. Sint og blakk bestemmer hun seg for å ta hevn.

Spol frem noen episoder, og Hermine ber sin kvinnelige forretningspartner om å banke henne opp. Vi vet at Adam har mishandlet henne tidligere, siden serien ikke holder tilbake når det gjelder å vise voldsscener. Hermine dokumenterer volden hun har bedt om å bli utsatt for og anmelder Adam, og sesongens hevn er komplett. Adam blir konfrontert med Hermines anklager i et avhør, og Adam har i noen minutter ikke kontroll over situasjonen. Dette er et tilfredsstillende øyeblikk for seerne siden det virker som Adams oppførsel endelig skal få konsekvenser. Så hva er galt med historien?

Fordi det har blitt presisert flere ganger at det vi ser er basert på virkeligheten, er det grunn til å spørre seg om hvilken virkelighet manuset er basert på. Historien om Hermine er fortalt gjennom menns øyne, der forestillingen om at kvinner anmelder menn for vold og overgrep for å hevne seg virker høyst reel. Om vi følger seriens logikk er det like sant at kvinner lyver om vold som at det foregår innsidehandel og skattejuks i Norge. Dette blir understøttet når Exit forteller oss at de også har snakket med kvinner i miljøet. Det er få norske serier som blir laget hvert år, og enda færre om menns vold mot kvinner. Da er det ille at en serie som svært mange nordmenn ser på bekrefter det de allerede tror om samfunnet, nemlig at falske anmeldelser er et problem.

Problemet er ikke at kvinner lyver om vold, men at de ikke anmelder. Problemet er ikke at kvinner hevner seg gjennom rettssystemet, men at de ikke får beskyttelse fra vold. I fjor fortalte Klassekampen om en kvinne som ikke hadde råd til å betale for opphold på krisesentre flyttet tilbake til den voldelige partneren. Kvinner i aktiv rus har et dårligere tilbud. Vi vet at de fleste menn ikke slår, men at mennene som gjør det er livsfarlige. Forskning viser at det ofte har vært partnervold forut for partnerdrap. Da Adam dyttet Hermine ned en trapp, kunne han ha blitt en drapsmann. Da han i sinne over at hun hadde forlatt han tok kvelertak på henne, kunne han ha blitt en drapsmann. Det er et alvor serien ikke greier å ta tak i, som gjør at historien om Hermine blir en gjenfortelling av fordommer som i neste runde skader kvinner.

Hus kan bråke, og hus kan være helt stille. Noen bor i blokker og rekkehus der man hører skrik, mens andre bor i hus på dyre adresser der kvinner som Hermine kan falle ned en trapp uten at noen våkner. I denne sesongen skulle vi endelig få historiene til kvinnene som bor i husene som ikke bråker, men der de lever liv med vold og trusler. Det skulle bli kvinnenes sesong, men jeg ble lurt av reklamen. Det er fortsatt mennenes serie. Hermines hevnhistorie passer inn i fortellingene menn som Adam forteller på Aker Brygge over en drink: Hun lyver, jeg elsker kvinner, men du kan ikke stole på en eneste en. Kanskje har de også fortalt den til Fremantle, men uansett er det den de har valgt å fortelle.

Illustrasjonsbilde: Exit av InertiaCreeps (tilgjengelig under CC BY-NC 2.0). Bildets utsnitt og størrelse er endret.

Om forfatteren

Rose Teigen-Fagerheim

Jeg er 31 år og utdannet statsviter fra Universitetet i Bergen. I tillegg har jeg en mastergrad i Gender Studies fra Universitetet i Oslo, og har også studert litteratur, sosiologi og filosofi. Jeg er opptatt av politikk og kultur. Du kan også følge meg på Twitter (@Rose_Fagerheim), der jeg skriver om feminisme, kultur og det jeg leser.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*