Del I: Sammenfall med det usagte

Femten år gammel meldte jeg meg på et seminar, det ble sikkert ikke kalt det, vi var bare ungdommer. Kanskje ble det kalt en leir eller ei prosjektuke, det husker jeg ikke, det var i sommerferien. Jeg kjente ingen som skulle dit. Det jeg husker er dette: Jeg gikk ut av pappas bil, over en gruslagt plass, og inn i en foajé, det var en folkehøgskole på Sørlandet i 1990, vinduene gikk helt ned til gulvet. Utenfor var det furuer, tunge og kalde og mørke og dystre. Jeg har aldri skjønt meg på furua, jeg liker ikke skog og spesielt ikke nåletrær, jeg liker bjerketrær, de hvite stammene, suset i krona. Hele Sørlandet er fullt av furu bare du går noen steinkast bort fra svabergene.

På leirskolen var vi delt inn i tre grupper. Noen av oss skulle skrive, noen skulle male og den tredje gruppa skulle lage musikk. Jeg husker ikke hvem jeg delte rom med. Jeg husker en gutt med stort, lyst, krøllete hår. Han spilte gitar i ei underkøye mens ei tynn, blond jente så på. Jeg husker den siste kvelden da en eldre mann som underviste malergruppa sa: «Aina! Aina er det italienerne vil kalle ‘bellona’! Og Tirill er ‘bellini’!» Tirill var ei vidunderlig vakker jente som skrev ørten ganger bedre enn hun var pen. Tirill var så dyktig at jeg glemte å tenke på henne som verken tynn eller blond eller nydelig. Fortsatt kan jeg gå og tenke på teksten hennes om mannen som tok bilder i fotoautomater. Jeg husker det komplimentet som tredelt, for jeg gjenkjente det som et kompliment og jeg opplevde det ikke som særlig upassende der og da: Den eldre mannen trakk akkurat mitt navn og mitt ansikt og min kropp fram som noe ‘pent’ eller ‘flott’, det kunne jeg ikke huske at noen hadde gjort noen gang før, men jeg var den eneste store jenta der, så jeg tenkte jeg kanskje ikke hadde særlig konkurranse. Han kontrasterte meg med Tirill, et menneske så fjerna fra det jeg opplevde som min verden og min bakgrunn at hun kunne blødd gulldråper for alt jeg visste. Jeg var femten. Jeg manglet innsikt i at mennesker stort sett har vondt på de samme stedene. Det siste var selvsagt at han var en eldre mann, han var flott og sjarmerende og dyktig i det han drev med. Mange ganger har jeg tenkt på ham som et slags frampeik, fordi jeg aldri hadde truffet en som han. Det var ikke slike menn min familie kjente. Seinere fant jeg flere som lignet han, og jeg stolte alltid på at jeg evnet å bli sett av dem.

Jeg har ett minne til fra den uka på folkehøgskolen et sted på Sørlandet i 1990. En rolig og grundig forfatter ba meg skrive det jeg kjente. En annen mann, tilsynelatende flyktigere, skarp, ga meg klar beskjed om at jeg ikke var god nok. Han sa det rett ut. Da han noen år seinere vant en stor, norsk pris, leste jeg den siste boken hans. Den var dårlig. Jeg har lest den flere ganger, denne ene boka han fikk prisen for, og jeg liker den ikke. Selvsagt skjønner jeg at det i noen grad henger sammen med at forfatteren fortalte femten år gamle Aina at hun ikke kunne skrive, men kanskje er det også slik at han faktisk ikke var særlig god, egentlig. Forfatteren som oppmuntret meg, spurte: «Hva er du ser når du lukker øynene, Aina? Hva er demonen din?» Jeg var femten år og absolutt gammel nok til å forstå hvor simpelt det fremsto at jeg svarte ‘fotballgutter’, men det kom momentant, og det kom med kraft. Akkurat der og da hatet jeg fotballgutter mer enn jeg hatet furuer. Han lo, og jeg lo også, og jeg skulle ønske vi hadde hatt tid seinere i livet til å snakke om hva fotballgutter og furuer representerte, hva de var bilder på, for ingenting er så enkelt som det framstår, ikke en gang de skikkelig vanskelige tingene. Bak hver eneste sving er det mer vei, når du trekker i tråden finner du floka lenger inne i nøstet, sånn er det, og jeg skulle gjerne sagt det til ham. Jeg vet han ville forstå. Jeg har lest mange av bøkene hans.

Jeg har mange demoner, det ville være underlig å ikke innrømme det, og de aller fleste av demonene mine levde jeg med da jeg var femten år. Noen av dem var selvsagt råere, sterkere tilstede, ferskere, men jeg kan vel si at livet hadde servert meg en god porsjon uro allerede. Det jeg manglet i 1990, og som jeg håper og tror jeg har i større grad i dag, er evnen til å kunne skifte fokus, iallfall om jeg prøver relativt hardt, og se meg selv, om ikke utenfra, så iallfall i situasjonen. Det finnes dager jeg tenker at det er det nærmeste jeg kommer til å være ‘voksen’. Hadde jeg evnet å se meg selv tydeligere i 1990, ville jeg sett det Marte husker: Jeg gikk ut av pappas bil, over en gruslagt plass, kom inn i foajéen på en folkehøgskole på Sørlandet, og der sto jeg alvorlig, rolig, med en elektrisk skrivemaskin i den ene hånden, og en stor sekk i den andre, full av rene ark, bøker, og ferdige og uferdige manus.

Alt jeg ønsket meg til sjuårsdagen min, var en skrivemaskin. Den sto nederst i mammas klesskap, en rød Brother, og pappa klarte ikke holde seg, han viste meg den dagen før fødselsdagen min. Fortsatt kan jeg lukte det minnet. Det lukter mammas klær, sigaretter, og sengen deres som lukter pappas sovepust. Jeg elsket den skrivemaskinen og jeg elsker den fortsatt, endelig kunne jeg komprimere tekst og ikke ha så mange ark. Jeg var et barn som skrev. Jeg var et barn som fortalte historier. Den røde Brotheren var den første maskinen min, den elektriske var den andre.

Mange ganger i livet mitt har jeg snakket om hva det er som gjør at jeg ikke bare forteller historier, men at jeg skriver dem ned. En av årsakene er nok så lite prosaisk som at jeg fikk skryt tidlig, jeg kunne både lese og skrive og de voksne syntes kanskje det var imponerende. Jeg likte ord, jeg likte å lære ting, og jeg likte å tenke på ting. Da datteren min var liten, snakket hun ekstremt tidlig, og jeg har tenkt at hun har den tidlige delen av livet sitt mer tilgjengelig enn andre barn fordi hun, som jeg, hadde språk, hun språkhandlet med oss som var rundt henne, og hun ble oppfordret til å strekke seg språklig. Hun husker underlige ting, som den gangen hun for ikke så lenge siden sa: «Husker du den gangen vi skulle se om det var mulig å få luft i dekkene til den barnevogna du hadde arva, og så gikk vi til bensinstasjonen der Etterstad møter Ensjø?» Jeg husker det godt. Det var en veldig hyggelig dag, det var vår og vi lo og hun fikk sitte i den store bøttevogna. Vi fikk ikke luft i dekkene, og bestemte oss for å gi den til et loppemarked. Det er jo ikke så rart at jeg husker det, men datteren min hadde akkurat fylt tre år. Nå er hun tretten. Språk, i alle dets former, binder oss til verden og hverandre, om det så bare er en berøring. Berøring er et språk.

Jeg skriver også fordi jeg opplever et indre press for å beskrive verden slik jeg ser den når jeg opplever den annerledes enn alle andre. Før pleide jeg å kalle det for å ljuge. Jeg ljuger på papiret. Jeg skriver ned alle de versjonene og vridningene jeg opplever, og ingen kan si at det ikke er sant, fordi de ikke kjenner igjen det de mener skjedde. Noen ganger ligner det jo, men ofte tar jeg en setning og planter den i mørk, kald jord og puster den varmt fram til en plante ingen før har gitt navn. Jeg skriver fordi det holder meg fast til jorden, til verden og virkeligheten. Jeg skriver fordi jeg føler meg syk om jeg ikke gjør det, fordi jeg elsker bokstaver og ord og setninger. Jeg skriver fordi språket kan brekkes og bøyes slik at det passer til meg; jeg er språk og jeg er bøyelig; jeg er ingenting, slik karakteren Neo i The Matrix får høre at han ikke skal prøve å bøye skjeen, men heller innse at det ikke finnes noen skje, at skjeen ikke bøyes, men han selv. Jeg føler bare frihet i å gi opp jaget etter å kategorisere meg selv eller andre, benevne, og likevel er demonene der, som et vedvarende sug jeg må kjempe meg bort fra, furutrær, skogbunn, den sårbare kroppen, den store kroppen, alle stemmene som sier jeg må være liten, bitteliten, og stille. Den store jentekroppen som blør og blør, over alt, alt er blod og lukten av blod, lyden av blod, blod. Da jeg var femten år sto jeg i en foajé på en folkehøgskole på Sørlandet og jeg opplevde at jeg var feminist, ateist, datter, jente, sørlending, forfatter. Jeg hadde en elektrisk skrivemaskin og da jeg ble bedt om å navngi demonen min, svarte jeg ‘fotballgutter’. Jeg skriver fordi det er min plikt.

Jeg skriver for å fortelle om det som skjer meg, ikke fordi jeg tror jeg er spesiell, men fordi jeg tror jeg er vanlig. Jeg skriver fordi jeg tror det alltid finnes grenser vi bare aner finnes. Bak grensen, eller på den andre siden, finnes det ikke tenkbare, og jeg tror vi kan og bør skrive det levde sammen med det ikke tenkbare. Jeg vil ikke fortelle historien om hvordan kvinner er. Jeg vil fortelle historier som belyser hvorfor ‘kvinnelighet’ tilskrives. Jeg vil si at det finnes uendelige muligheter, og at vi kan gjøre begge deler: Vis meg sårene dine, vis meg seirene dine, og la oss diskutere hvem vi ekskluderer, hvem vi skader, hvem vi bygger vegger rundt, hvem vi setter på pidestall. Det er min plikt, fordi jeg tror på mennesket.

Det var mer komplisert enn man skulle tro. Jeg visste at jeg ikke kunne være. Jeg er en skje, ikke sant, og jeg holder skjeen? Likevel sto jeg midt i kroppen, midt i blodet og kjønnet og midt i foajéen med skrivemaskinen og visste at verden var urettferdig, at jeg kunne være stille og jeg kunne fortelle, at det var mitt eget valg.        

Mitt rom i verden, om du vil.

For ikke lenge siden skjedde dette: Jeg fortalte noen at jeg var sytten eller atten år da jeg skrev en tekst som het ‘Fisken’. Dette var den første teksten jeg fikk på trykk, i 1995, bortsett fra noen fanziner jeg deltok i. Da hadde jeg rømt fra Sørlandet og bodde i et rom på Bislett, jeg hadde ei seng, en naken gjenboer, jeg skulle skrive om både den senga og den gjenboeren mange ganger. Straks skulle jeg finne en slags tone, eller en melodi, som jeg opplevde kunne bære meg. Det er en voldsom bølge lyd, jeg er klar over det. Jeg forstår godt at jeg er for mye. Jeg måtte bare smake på alt, og jeg var så forferdelig sulten.

Fisken’ ble til som et forsøk på et konkret svar på kravet om å skrive det jeg kjente. I novella er det en jeg-stemme som ikke er kjønna, jeg har ikke brukt pronomen eller kjønna beskrivelser. Jeg-personen forteller om en gutt som ble kalt ‘Fisken’ da de gikk på videregående. Fisken var en pen gutt, flink på skolen og god i sport, men han kunne ikke spille fotball. Fisken insisterer likevel på å fortsette å spille på fotballaget, han sliter benken lenge før noe skjer, han tar grep, og hermer etter guttene som får spille kamp, de samme guttene som har mobba Fisken lenge, i årevis, både for det lange håret, for at han er klønete med ball, og fordi han ikke har kjæreste. Det siste året på videregående spiller Fisken fotball, og han legger ned den ene jenta etter den andre. Ingen av fotballguttene kan være sikre på egen suksess lengre, verken på banen eller som kjæreste. Fisken erstatter dem. Så er skolen over, og Fisken forsvinner fra bygda der han bor. I den siste delen av novellen møtes de to igjen, nakne på jeg-personens soverom. Det har gått mange år, Fisken spør om de har møtt hverandre før, men jeg-personen avkrefter og bevarer en sår anonymitet, ikke gjenkjent, kun en slags visuell uro – kan vi ha møtt hverandre før? Så lar Fisken det første spørsmålet ligge, men han stiller et nytt: Hvorfor liker du menn bedre enn kvinner?

Som ung feminist ønsket jeg si noe om kjønn, om kjønning, om roller, om de voksnes regler for alle barn og ungdommer, ikke bare såkalte ‘jenter’, men også såkalte ‘gutter’, ikke bare skeive, men også streite. Det var min skje. Jeg holdt den fram, tilsynelatende bøyd, bøyelig. Jeg syntes det var underlig å lese teksten igjen, jeg gjorde det etter å ha snakket om den. Jeg tenkte også på hvordan denne, og alle andre tekster jeg har skrevet, har bøyd meg, og de av dere som har lest, og hvordan det hele er det jeg kan kalle er. Tre voksne menn, du kan, du kan ikke, du er attraktiv, og den femten år gamle jenta, en urgammel historie som må utfordres, til den ikke lenger trengs. Som feminister, som voksne feminister og forbilder, er det kanskje et etisk ansvar vi kan eller bør ta, uten at noe er, kun som bøyelig materie, kanskje fordi det gjør materien bøyelig at vi bøyer språket, at vi bruker ordene, at vi bryter all den stillheten vi kjenner som en svak vind mot fingertuppene. Kanskje er det mitt feministiske imperativ å snakke om det som er på den andre siden av det sagte, og som samtidig er sammenfallende med det usagte.

Det er det fotballgutta er, og furua.







Illustrasjon: Aina Kirsebom

Om forfatteren

Aina Kirsebom

Aina Kirsebom

Jeg er Aina, opprinnelig er jeg fra Lyngdal, men jeg bor i Gamlebyen i Oslo. Jeg er sammen med Caro, og sammen er vi foreldre til Luka. Jeg har storfag i etikk og mellomfag historie, og en bachelor i sosialt arbeid. Jeg elsker Oslo, og jeg elsker litteratur.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*