Overveldahetens tidsalder

Hvem er generasjon overvelda? Det er oss, de som er på vei inn i, eller allerede har gått inn i det såkalte voksenlivet uten å helt skjønne hva vi skal gjøre her og hvordan det hele skal gå rundt. Vi har vokst opp som individualister og fått mye av det vi ville gjennom oppveksten. Litt mer av det vi ville for hver generasjon faktisk, for det er flere generasjonskategorier i generasjon overvelda. Generasjon overvelda har et større aldersspenn enn en først skulle tro, det rommer både de som må bestemme seg for hva de skal bli når de blir voksne, og de voksne som fortsatt ikke er det de ville bli når de ble store etter flere tiår i arbeidslivet. I følge Laura van Dernoot Lipsky lever vi rett og slett i “The age of overwhelm”, overveldahetenes tidsalder.

Vi i generasjon overvelda har brukt utrolig mange timer på skolebenken på å lære teori, men ikke hvordan man lever som voksen. Hvordan betale regninger og spare på rett plass til rett tid, vaske et bad på riktig grundig vis, hvordan man sier unnskyld på ordentlig, hvordan man skal gjøre alt og følge med på alt som forventes og samtidig realisere seg selv, hvordan leve med sosiale medier og informasjonsstrømmer på balansert vis, hvordan man navigerer seg i velferdsstatssystemet i tilfelle avvik (som å bli syk), hvordan leve på bærekraftig vis i en tid med natur-og klimakollapser, eller hvordan man skal få barn oppi alt dette uten at man egentlig kjenner seg særlig voksen? Vi mangler “elders”, kloke eldre voksne som kan si oss noe vist om livets vendinger, i stedet har vi en hel drøss med politikere og folk på realityprogrammer som synser, og vi har gamlinger som troller på facebook.

Alt dette for å si at det åpenbart er en dissonans mellom samfunnets forventninger til hvordan voksenlivet skal være, hva vi lærer, og hva som er overkommelig gjennomførbart. Det er ikke rart at mange drømmer om en enklere måte å leve på

Et enklere liv

De senere årene har drømmen om et enklere liv blitt populært, med søkeord som “tiny living”, “off the grid”, “living simply” og minimalistisk livsstil, samt “FIRE” (financial independence retirement early / pensjonist som 40-åring). Noen velger å spare, bo smått og enkelt for å kunne jobbe mindre og reise mer, mens andre bare vil ut av byen og støyen og være i ro på en plass med nærmere tilknytning til stedet og hverdagslige gjøremål. En gjennomgående tendens for disse trendene er en slags avvisning av det å være tilgjengelig hele tiden, og å gi avkall på materielle goder (i kvanta) for å slippe å binde opp så mye tid til å tjene penger, og heller bruke mer tid på å gjøre det man vil. 

Cottagecore er en av disse nyere nisjetrendene som har vokst fram som en del av drømmen om et enklere liv. Cottagecore tiltrekker seg særlig kvinner, både fra venstresiden og høyresiden, noe som gjør den ekstra interessant å se nærmere på. Romantiseringen av bondelivet og “det enkle livet” står sentralt i cottagecore, og tiden man har skal helst brukes til å lese (gjerne gamle klassikere og dikt), brodere eller strikke, lage mat og bake, plukke blomster og vandre rundt på enger og i skogen (gjerne i flagrende kjoler).  

Estetikken og livsstilsdrømmen henger tett sammen i cottagecore, den er særlig inspirert av viktoriansk engelsk romantikk, og kalles noen ganger også farmcore eller countrycore. Motiver som små hytter, rustikke og enkle gårder, dyr, feer, villblomster og kulturlandskap er sentralt i cottagecore, og søte tekopper, ikke-elektriske verktøy og redskaper, hjemmelaget bakverk, tradisjonelle broderier og bomulls-og linstoff gjerne i naturfarger og smårutete mønster er “on trend”. Tenk på det visuelle (for de mindre velstående) i filmer og serier som “Anne with an E”, “Min nabo Totoro”, “Stolthet og fordom” og “Little house on the prairie”.

Cottagecore for venstre og høyre

Der venstresiden innen cottagecoretrenden ser for seg en slags moderne romantisk livsstil som feirer ikke-kapitalistiske verdier og en ny, queer vei framover i harmoni med naturen, ser gjerne høyresiden heller bakover til tiden stilinspirasjonen kommer fra, med en mer konservativ livsstil. En del av trendbildet på den konservative høyresiden innen cottagecore kan knyttes til “TradWives”, eller tradisjonelle hustruer. TradWives er kvinner som foretrekker tradisjonelle kjønnsroller i ekteskapet, hjemmet og samfunnet, og det finnes et helt felleskap som dokumenterer og feirer dette i sosiale medier. Denne “kollisjonen” mellom høyre og venstresiden i cottagecore er en interessant en – og en man også finner i 1940/50-talls retromiljøene. 

Cottagecore blir kritisert for nettopp romantiseringen (og undervurderingen) av gårdslivets arbeidsmengde, samt for kjønnstereotypiseringen av hjemmelivet og for feiringen av en kolonialistisk og eurosentrisk estetikk. Det er viktig her å påpeke at estetisk preferanse ikke nødvendigvis henger sammen med verdier og idealer. Men om vi ser slike trender i lys av generasjon overvelda er det heller ikke uvanlig å reagere på overveldahet av et komplekst samfunn med konservatisme, tradisjonalitet og lengselen etter “en enklere tid”. 

I cottagecore møtes ideen om en enklere tid og et enklere liv både i det idealiserte historiske og i det idealiserte barnlige og naive. På et vis kan det være fristende å anta at venstresiden er de som savner eller ønsker seg “tilbake” til en bekymringsfri barndom og en tid der man ikke trengte å forstå alle vinklinger og vendinger i livet, mens høyresiden er den som søker etter en såkalt enklere tid i historien (for hvite folk), der kvinner ikke trenger å jobbe “på toppen av” det de ofte uansett gjør i hjemmet. Men jeg tror ikke det nødvendigvis er så rett fram som det. 

Trend av nødvendighet?

Man kan sånn sett si at alle de ulike “enklere liv”-trendene er akkurat det man kan forvente av den individualistiske generasjon overvelda – selvrealisering og mer tid til seg selv og sitt er tross alt fortsatt toppen av kransekaka i samfunnet vårt, både innafor og utafor systemet. Men samtidig kan man se på disse trendene som en nødvendighet i samtiden, som et forsøk på å redusere skadeomfanget av den moderne livsstilen. Men da blir det også viktig at vi ikke lar dem dra oss tilbake i tid til utdaterte roller og normer.

Det blir mer og mer åpenbart at å leve under et konstant press om forbedring og vekst på alle plan ikke fungerer i lengden, verken for individet, fellesskapet, samfunnet eller planeten. Ønsket om et enklere liv kan derfor sees like mye på som en reaksjon på å leve i det moderne samfunnet og en higen etter å bygge en annerledes framtid, som en lengsel til noe som har vært. Jeg håper vi kan tenke i lignende baner for tiden etter pandemien, for nå er nok alle ganske overvelda.