Jeg har ofte skrevet om feministiske temaer, og særlig om trans-relaterte problemstillinger. Denne gangen skal jeg skrive om noe litt annet, men likevel relatert, nemlig etnisk identitet. Etnisitet er mitt faglige spesialfelt innenfor sosialantropologien, og et tema jeg brenner for. I dag skriver jeg ikke bare som sosialantropolog, men også som en hvit person fra Norge med tilhørighet til skogfinnene og romanifolket.

De siste årene har jeg fått mer og mer inntrykk av at det eksisterer en gjengs antagelse om at alle som er hvite og som har norsk som morsmål er såkalt etnisk norske, dvs. medlemmer av den etniske majoritetsbefolkningen i Norge. I media blir gjerne begrepet “etniske nordmenn” satt i motsetning til “innvandrere”, og samtidig settes det gjerne likhetstegn mellom “minoritet” på den ene siden og “innvandrer” eller “melaninrik” på den andre. Hvis man skal være medlem av en minoritet, ifølge denne språkbruken, må man altså enten være melaninrik eller ha innvandrerbakgrunn, eller helst begge deler.

Det finnes rasisme i Norge, både på mellommenneskelig nivå og systemnivå. Det finnes dessverre også en god del generell fremmedfiendtlighet i landet vårt. Innvandrerbefolkningen og melaninrike/rasifiserte folk har derfor en selvskreven plass i sentrum for diskusjoner om etniske minoriteters situasjon i Norge i dag. At det kun er disse kategoriene som er etniske minoriteter, er imidlertid ikke riktig.

Mitt hovedbudskap i denne teksten er at skinnet bedrar, at etnisk minoritetstilhørighet ikke trenger å synes eller høres utad.

For det første finnes det mange nordmenn med foreldre og aner fra andre land enn Norge som både er hvite og har norsk som morsmål, og det er ikke åpenbart at en person som er oppvokst i Norge og har to hvite foreldre fra f.eks. Danmark eller England er etnisk norsk. For det andre – og viktigst av alt – så har Norge et urfolk, samene, samt fem nasjonale minoriteter som har langvarig tilknytning til landet. Man kan ikke nødvendigvis se på en person om hen er samisk, og på samme måte kan man heller ikke nødvendigvis se på en person om hen tilhører en av Norges fem nasjonale minoriteter (rom, romani, kvener/norskfinner, jøder og skogfinner). Når man møter en hvit person i Norge kan det altså like gjerne dreie seg om en samisk person eller et medlem av en nasjonal minoritet, også dersom personen har norsk som morsmål.

Mitt hovedbudskap i denne teksten er at skinnet bedrar, at etnisk minoritetstilhørighet (akkurat som andre typer minoritetstilhørigheter) ikke trenger å synes eller høres utad, og at vi mennesker alltid er mer, og har mer kompleksitet ved oss, enn det som synes på overflaten. Dette er et styrende prinsipp for min egen interseksjonelle forståelse av feminisme og kvinnekamp og verden generelt.

Å grave fram en gjemt tilhørighet

Når folk snakker om etnisk tilhørighet, knyttes det som regel på en eller annen måte til slektsopphav. Jeg har selv vært aktiv i ulike slektsgranskermiljøer i mange år, og antagelsen “hvit i Norge = etnisk norsk” gjelder også i slektsgranskning, til tross for at det finnes tallrike eksempler på at antagelsen ikke holder vann på generelt grunnlag. Utsagn som “Ingen i min familie har snakket samisk, så hvordan kan vi da være samer?” er ikke uvanlige, selv om det er velkjent at mange samiske familier ble fratatt språket med makt gjennom fornorskningspolitikk. Fornorskning, for dem som ikke kjenner begrepet fra før, refererer til norske myndigheters systematiske forsøk på å utviske etniske minoriteters egenart for å skape en kulturelt og språklig homogen befolkning.

Fornorskningen gikk særlig utover samene. Samiske skolebarn ble for eksempel straffet for å snakke samisk på skolen. I mange familier har samisk identitet blitt hysjet ned og skjult av frykt for diskriminering og hets. Sjøsamene og bygdesamene har opplevd et særlig sterkt assimileringstrykk fordi de har levd tett på majoritetsbefolkningen og fordi deres tradisjonelle næringsformer ligner majoritetsbefolkningens. Flere kjente norske personer har først i voksen alder funnet ut at de er av samisk opphav, deriblant Helene Uri og Lars Monsen.

Selv vokste jeg opp med å høre at min mormor, med foreldre fra Grünerløkka i Oslo, var av romanislekt. I barndommen og tenårene så jeg ingen grunn til at dette ikke skulle være riktig (selv om jeg hadde perioder hvor jeg var mer i tvil, nettopp fordi familien vår ikke har arvet språk eller åpenbart synlige kulturtrekk utover – muligens – noen veldig få og små ting). Jeg utviklet en sterk interesse for romanifolkets historie, musikk og kultur generelt, og som fjortenåring begynte jeg å lære meg romanispråket ved hjelp av Ludvig Karlsens ordbok, Tavringens rakripa.

Da jeg var i midten av 20-årene fikk jeg det imidlertid for meg at familiehistorien ikke kunne være sann, fordi jeg på det tidspunktet ikke hadde funnet noen konkret slektskobling til noen av de store og kjente romanislektene i Norge. Jeg hadde riktignok svært lite informasjon om mange av anene mine på mormors side, men jeg hadde lært å gå ut fra at “uviss etnisk identitet” skulle tolkes som “etnisk norsk”, og at denne antagelsen trumfet muntlige overleveringer. Engasjementet mitt for romanifolket gikk i en kort periode over til å bære preg av et rent allianseskap, et støtte-engasjement. Og det er jo vel og bra, men jeg husker at det føltes trist å skulle gi opp den personlige koblingen.

Sosialt stigma, fordommer og diskriminerende lovgivning er grunnen til at mange romanifolk historisk sett – og fremdeles i dag – ikke alltid har vært åpne om sin etniske identitet.

Ganske snart etter dette ble det imidlertid klart for meg at familien vår har en tilknytning til romanifolket, selv om den nok er en del fjernere i tid enn det som har blitt antydet i familien. Arbeidet med å finne ut av min families romani-kobling har vært langvarig, komplisert og preget av mange blindspor, men at vi har en eller annen form for tilknytning til folket er jeg ikke lenger i tvil om. Håndfast bevis for dette har vi fått gjennom genetisk slektsgranskning. De siste par årene har jeg i tillegg (med god hjelp og rådgivning fra erfarne slektsgranskere) funnet en sannsynlig papir-kobling bakover til en kjent finsk-svensk romanislekt på 1700- og 1800-tallet, og jeg mistenker også at ytterligere én av våre tilsynelatende etnisk norske slektslinjer kanskje egentlig er romani.

Selv om jeg vet at jeg ikke hadde tilgang på all informasjonen den gangen i 2015, føler jeg meg likevel litt flau over at jeg var så snar til å forkaste noe som jo var en viktig del av min mormors selvforståelse. Hun vokste tross alt opp i en tid da romanifolket i stor grad ble sett ned på av andre, og hvor det var lite eller ingenting å tjene (og potensielt veldig mye å tape) på å hevde tilhørighet til romanifolket. Likevel var det nettopp dette min mormor gjorde. Sosialt stigma, fordommer og diskriminerende lovgivning er grunnen til at mange romanifolk historisk sett – og fremdeles i dag – ikke alltid har vært åpne om sin etniske identitet.

I dag omfavner jeg romani-identiteten som ett av flere aspekter av meg selv. Jeg har kontakt med romani-miljøer i både Norge og Sverige, og har fått nye venner gjennom disse miljøene. Jeg sier i dag at jeg har visst at jeg er av romanislekt siden jeg var barn. Med dette mener jeg at kunnskapen hele tiden har vært der rundt meg, til tross for at jeg i perioder har tvilt. Og tilknytningen til romanifolket – et folk med røtter i India – har vært viktig for meg, selv om jeg til tider har underspilt det for ikke å virke approprierende.

Den menneskelige fellesnevneren

I skeive miljøer snakker vi ofte om heteronormativitet og cisnormativitet. Ett aspekt ved disse tankesettene handler om at man gjerne antar at folk er heterofile og ciskjønnede inntil det motsatte er bevist. Kanskje vi også kan snakke om en slags etnisk norskhetsnormativitet – idéen om at en lyshudet, norsktalende person i Norge er 100% etnisk norsk inntil det motsatte er uttrykkelig bevist. Jeg opplever at dette er en idé som står sterkt, selv om den ikke nødvendigvis snakkes høyt om, og den bidrar til å usynliggjøre et stort etnisk og kulturelt mangfold, både historisk og i vår egen tid. Nettopp dét var jo også selve formålet med fornorskningspolitikken som ble ført – til tider brutalt – overfor landets etniske minoriteter i mange tiår. Å godta antagelsen om at “hvit i Norge = etnisk norsk” er å gå fornorskningens ærend, bokstavelig talt.

Skogfinnene, metsäsuomalaiset, er etter min mening selve kroneksemplet på en usynlig – eller rettere sagt usynliggjort – etnisk minoritet. Det østfinske språket som de opprinnelige skogfinske innvandrerne fra Tavastland, Savolaks og Karelen (inkludert flere av mine egne aner) tok med seg til Sverige og Norge på 1600-tallet er utdødd, og dagens skogfinner skiller seg ikke ut fra majoriteten hverken i utseende eller levevis. I tillegg har skogfinnene tradisjonelt holdt til på Østlandet, et område av Norge som i historisk sammenheng svært ofte blir omtalt som homogent etnisk norsk. Jeg har selv møtt flere østlendinger som aldri har visst at det finnes noe som heter skogfinner, og også i min egen familie var den skogfinske koblingen blitt glemt fram til relativt nylig. Likevel finnes vi, med en særegen kultur og historie som mange av oss mener er verdt å huske, ta vare på, og videreføre. Jeg er glad for å se at det i senere tid er blitt større interesse for det skogfinske, og at dette løftes fram bl.a. i dokumentarfilmer og fotoserier. Det anslås at omtrent en halv million nordmenn har skogfinsk slektsopphav, hvorav mange antagelig ikke vet det selv. Kanskje er du en av oss, du også?

Når man kaller en person med to hvite foreldre fra Danmark for etnisk norsk, så bruker man “etnisk norsk” som en eufemisme for “hvit”. En slik språkbruk bidrar til å sementere en holdning om at det å være ordentlig norsk er å være hvit.

Det er mange grunner til å anerkjenne det etniske mangfoldet som finnes i samfunnet vårt, også blant folk som ser ut som majoritetsbefolkningen. Jeg vil særlig understreke at slik bevisstgjøring vil være positivt ikke bare for minoritetsgruppene selv, men også for den generelle norske selvforståelsen og oppfatningen om hvem som hører til og ikke hører til i Norge. Når man kaller en person med to hvite foreldre fra Danmark for etnisk norsk, så bruker man “etnisk norsk” som en eufemisme for “hvit”. En slik språkbruk bidrar til å sementere en holdning om at det å være ordentlig norsk er å være hvit. Dersom folk av alle bakgrunner blir mer bevisste på at det finnes et etnisk mangfold også blant hvite nordmenn, vil dette kanskje kunne bidra til å endre denne holdningen og åpne for en bredere forståelse av norskhet. Kanskje vil det til og med bli mer aksept for at man faktisk kan være etnisk norsk også uten å være hvit.

Refleksjon rundt det komplekse og ufullstendige ved ens egen identitet har et særlig potensiale til å bidra til et mer nyansert syn på hva det vil si å være menneske og hva det vil si å høre til. Når jeg i denne teksten har fokusert på den hvite delen av befolkningen, så er det fordi jeg selv er en del av den, og dermed kan snakke ut fra personlig erfaring. Jeg er overbevist om at dersom flere av oss hvite nordmenn får øynene opp får at de selv stammer fra en etnisk minoritet, kanskje til og med en innvandrerminoritet som skogfinnene, vil flere av oss lettere kunne kjenne igjen seg selv i våre dagers melaninrike/rasifiserte innvandrerbefolkning. Den menneskelige fellesnevneren vil tre tydeligere fram, rommet for intoleranse vil bli litt mindre og rommet for annerledeshet litt større, og solidaritet og sympati vil få bedre grobunn. Mitt håp er til syvende og sist at større bevissthet rundt mangfold på gruppenivå vil kunne hjelpe oss med å møte, respektere og ivareta hverandre som individer.

Foto: Miriam A. H. Pedersen (2019)