Mennesker som ikke identifiserer seg med det kjønnet de ble tildelt eller tilskrevet ved fødselen, kalles med et paraplybegrep for transpersoner. Selv om vi transpersoner er en svært liten minoritet,* er det likevel mange som har meninger om oss, og de siste månedene har vi vært et yndet diskusjonsobjekt i avisartikler, kronikker og kommentarfelt.

Jeg er selv transkvinne, og har fulgt nøye med på den offentlige debatten om oss transpersoner i norske medier over flere år. Én ting som har slått meg er at det fins en veldig viktig side ved livet som trans som mange har en tendens til å overse eller glemme bort. Jeg snakker om det fine og vakre ved å være trans, ja, det som er selve grunnen til at vi kommer ut som trans (om det er for hele verden, eller bare for oss selv), nemlig det livet vi streber mot. Et godt liv som oss selv, i fred, frihet og trygghet. I den offentlige diskursen om trans-tematikk er det kun sjelden at dette blir tatt opp, selv om det til syvende og sist er dette alt dreier seg om, enten det er snakk om hormonterapi, kirurgi, juridisk anerkjennelse eller samfunnsmessig aksept.

Når det snakkes og skrives om transpersoner, fokuseres det nesten alltid på problemene og utfordringene som er knyttet til å være trans. Folk som ikke liker oss hevder at transpersoner er en skummel ideologisk kraft som truer samfunnet, eller at vi er ofre for sinnssykdom eller patriarkalske strukturer. Vi transpersoner har også selv en tendens til problemfokus, men på en annen måte: Vi snakker høyt og ofte – og med god grunn – om de ulike utfordringene vi opplever fordi vi er trans, og viktigheten av politiske og samfunnsmessige endringer slik at vi kan få det bedre.

Jeg mener det er på høy tid å utvide fokuset til også å omfatte de fine delene av å være en transperson. Og det skal jeg bidra til nå, gjennom å fortelle min historie – min egen lille solskinnshistorie om hva det har betydd for meg å komme ut og leve som den kvinnen jeg alltid har vært.

Et godt liv som meg selv

La oss begynne på begynnelsen.

Jeg har levd mye av livet med en ganske hard fasade utad, helt tilbake til ungdomsskoletiden da jeg gjemte jeg meg bak en skarp kjeft for å overleve sosialt i et hardt miljø. I tenårene og tidlig i tjueårene brukte jeg mye tid på politisk kamp, diskusjoner, debatter og intellektuelle sysler, og ikke minst på å utfordre meg selv gjennom å gjøre stadig nye ting og presse egne grenser.

Rastløs reiste jeg ut for å finne meg selv, og før jeg fylte 23 år hadde jeg bodd eller gjort arbeid i fire verdensdeler, fra tropene til Arktis. Og jo, jeg setter enorm pris på denne delen av livet mitt – ungdomsårene har formet karakteren min og gitt meg uvurderlige livserfaringer. Jeg kan fortelle sterke historier om opplevelser i nære og fjerne strøk. Jeg kan fortelle om ville landskap og dyr; om sjøsyke og malaria; om en nestenulykke på tjue meters dyp i Oslofjorden; om besøk hos venner og kolleger i avsidesliggende landsbyer i Kenya og Fiji; om vandringer på tundraen på Svalbard med revolver i sekken.

Midt i alt dette var det imidlertid en grunnleggende del av meg jeg ikke ville vite av, en del av meg jeg var på stadig flukt fra. Resultatet var at jeg i mange år manglet evnen til å oppleve ekte, vedvarende ro og indre balanse – jeg var alltid en outsider, alltid en fremmed, alltid på vei fra ett sted til et annet. Jeg følte meg aldri hjemme i mitt eget skinn, også lenge før jeg skjønte at jeg var trans. Og jeg lot meg ikke få lov til å sette meg ned, hvile, åpne meg opp, og være sårbar.

Selv ikke til de menneskene jeg har vært mest glad i hadde jeg evnen til å uttrykke meg fullt og helt. Om jeg klarte det, så var det i alle fall svært sjelden. Nærhet og tilstedeværelse i de små, men viktige øyeblikkene i hverdagen var aldri helt enkelt for meg; kjærtegn og godord satt langt inne, og jeg var ofte usikker på hva som var riktig å si eller gjøre.

Prosessen med å komme ut og leve som meg selv, har handlet om å låse opp den døren og slippe fri hele meg.

Jeg skal ikke gå inn på nøyaktig hva det var som gjorde at jeg skammet meg sånn over min egen kjønnsidentitet (og i praksis fortrengte den), og hva som gjorde at det tok så lang tid før jeg ble tydelig bevisst på at jeg var trans. Dette har jeg skrevet en hel bok om tidligere. Det jeg vil fokusere på her er at prosessen med å komme ut og leve som kvinne, som for meg begynte i november 2017, ble kimen til en større åpenhet og fortrolighet med meg selv. Samme hvor autentisk jeg etter forholdene klarte å leve før jeg kom ut, så var det alltid en grunnleggende del av meg som var låst inne på et mørkt rom. Prosessen med å komme ut og leve som meg selv, har handlet om å låse opp den døren og slippe fri hele meg.

Mye har forandret seg, men langt fra alt. Jeg er fortsatt glad i diskusjoner og intellektuelle utfordringer, men ikke som en distraksjon fra fortrengte sannheter om meg selv. Eventyrlysten er fortsatt en del av personligheten min, som den alltid vil være, men den er ikke koblet til et behov for stadig å flykte, stadig å komme meg vekk.

Å komme ut og leve som trans har ikke gjort meg til en ny person. Jeg er bare blitt mer av meg. Litt etter litt har jeg lært å være sårbar og åpen uten å være redd for at noe skal bli avslørt eller angrepet eller tatt fra meg. Jeg er i prosess med å lære å uttrykke følelser på en helt annen måte enn jeg klarte før. Jeg nyter min egen kropp; jeg har – for aller første gang i livet, siden jeg ble født – funnet glede i å uttrykke meg kroppslig og visuelt, og i stedet for å kle meg for å ikke bli sett, slik jeg gjorde før, kler jeg meg nå for å bli sett som meg. Der jeg tidligere i beste fall var apatisk til mitt eget utseende, kan jeg nå se meg i speilet og aktivt like det jeg ser. Jeg har blitt bedre til å sette grenser for meg selv, og være bevisst på hva jeg syns er greit og ugreit. Jeg klarer å gråte nå, mens det gjerne gikk år mellom hver gang jeg gråt tidligere. Jeg har lært meg mer om hva vennskap er, hva kjærlighet er, og hvordan man kan vise og leve kjærlighet. I dag er jeg hele meg – en bedre venn, en bedre kollega, en bedre datter, en bedre søster, en bedre kjæreste, en bedre samfunnsborger, et bedre menneske.

Ordet «trans» kommer fra latin og betyr «på den andre siden av». «Trans» og motsvarigheten «cis» har ofte blitt brukt for å beskrive landområder på hver sin side av en fjellkjede eller en elv, slik som de gamle romerske provinsene Gallia Transalpina og Gallia Cisalpina, eller områdene Transvaal og Cisvaal som ligger på hver sin side av elven Vaal i Sør-Afrika. Når jeg snakker om kjønnstransisjon, liker jeg ofte å sammenligne det med å krysse en elv. Men jeg er også selv blitt en elv. Stivhet, hardhet og fryktfull innadrettethet er gått over i flytendehet, bevegelighet, mykhet, fleksibilitet, åpenhet. En Miriam laget av ugjennomskinnelig, skittengrå is er i ferd med å bli klart, rennende, levende vann – en elv som tar den plassen den skal ha, og som på samme tid former og blir formet av landskapet den renner gjennom.

Hvis det er én ting jeg oppriktig sørger over, så er det nok det at jeg i mange år ikke fikk gitt alt jeg hadde å gi.

Jeg innrømmer at jeg syns det er litt leit at jeg er kommet til dette punktet såpass sent som jeg jo har (jeg fyller 31 i år), men dette blekner i lyset av gleden jeg føler over at jeg faktisk er her jeg er i dag. Ikke alle kommer hit, og noen kommer fram mye senere enn jeg. De nære vennene mine, og foreldrene og steforeldrene mine og broren min, har fått mulighet til å være med meg i prosessen. Ikke alle har en støttende familie, og ikke alle får muligheten til å involvere dem på samme måte som jeg har. Hvis det er én ting jeg oppriktig sørger over, så er det nok det at jeg i mange år ikke fikk gitt alt jeg hadde å gi; at jeg kunne vært så mye mer av et menneske, både for meg selv og andre, dersom jeg hadde funnet indre likevekt tidligere. Men prosessen mot balanse handler også om å tilgi seg selv for de tingene man jo tross alt gjorde fordi man, på den eller den andre måten, ikke hadde noe valg.

Det å komme ut som trans har, på et generelt plan, fått meg til å forstå viktigheten av å leve i tråd med den man faktisk er. Dette har i sin tur hjulpet meg å omfavne enda flere sider ved meg selv som jeg tidligere foretrakk å ikke ta inn over meg. I løpet av det siste året har jeg for eksempel lært å akseptere at jeg har generalisert angstlidelse (GAD) kombinert med tvangslidelse (OCD). Det å ha et presist språk for å snakke om psykisk lidelse og nevrodivergens gjør det lettere å leve best mulig med det i hverdagen. Større selvinnsikt om egen mentale helse har gitt meg større rom for å være meg selv på en måte jeg kan stå inne for. Denne selvinnsikten gjør det også lettere å oppsøke den hjelpen jeg trenger, når jeg trenger den. I forlengelsen av dette har det blitt lettere for folk rundt meg å forholde seg til meg. Å komme ut og leve som trans har altså vært en hjelp og en lettelse for den psykiske helsen min, og forholdet mitt til andre mennesker, også på måter som ikke har direkte med kjønnsidentitet å gjøre.

Det fins folk som oppriktig mener at transpersoner enten ikke egentlig fins eller i det minste ikke bør leve åpent – altså at det ville vært bedre for dem, for meg, og for verden, dersom jeg hadde blitt værende i skapet og aldri kommet ut. Denne holdningen framstår for meg ikke bare som åpenbart feil; det framstår som ren galskap. Dersom jeg ikke hadde kommet ut, ville jeg aldri ha kunnet leve livet til fulle; jeg ville vært en delvis dysfunksjonell person med mye smerte og bitterhet inni meg, og lite å gi til menneskene og samfunnet rundt meg. I dag er jeg, for å si det med farmors ord, harmonisk. Jeg trives. Nei, ikke bare trives; jeg blomstrer. Jeg omfavner de tingene jeg liker. Jeg har gode relasjoner med familie, venner og kolleger, jeg har en jobb jeg ikke ville vært foruten, og jeg har en forlovede jeg elsker og som elsker meg. Jeg lever, kort sagt, et godt liv som meg selv.

Mye er naturligvis utfordrende; å være en del av en minoritet (eller, som i mitt tilfelle, en del av flere minoriteter på en gang) er aldri lett. Å lese stadige avisartikler og kronikker som setter spørsmålstegn ved min eksistensrett som transkvinne, eller sprer feilinformasjon om transpersoner som gruppe, gjør vondt, og jeg kjenner transpersoner som får så mye angst på grunn av det stadige negative mediepresset at de velger å isolere seg fra både sosiale medier og media generelt. Å høre om transpersoner som blir drept eller tar livet sitt gjør også vondt. Å leve med et hode som ikke alltid samarbeider like bra, er til tider slitsomt, og det gjør meg sint når jeg hører at transpersoner med psykiske diagnoser får disse diagnosene brukt mot seg i møte med visse deler av helsevesenet.

Personlig kan jeg likevel stort sett takle disse utfordringene så lenge jeg lever autentisk, i tråd med det innerste i meg selv. Jeg har aldri brydd meg om å prøve å sette et presist ord på hva det er. Jeg lever med kjønnsinkongruens, men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hvor kjønnsinkongruens kommer fra. Kall det gjerne sjelen, om du vil.

I stedet for å gå inn i en ufruktbar diskusjon med folk som snakker av uvitenhet, har jeg i stedet valgt å bidra til faktisk kunnskap gjennom å ganske enkelt fortelle hva kjønnstransisjon har gjort for meg, og hvor mye bedre mitt eget liv har blitt etter at jeg kom ut og begynte å leve som den kvinnen jeg er. Vi transpersoner – inkludert meg selv – snakker ofte om hvor vondt det er å bli lest som feil kjønn, å ha kjønnsdysfori, og så videre. Disse historiene er viktige, og må fortelles igjen og igjen. Men vi må også ta oss tid til å snakke om den andre siden av transisjonsprosessen, den andre delen av narrativet, nemlig tiden etterpå. Tiden etter at elven er krysset, tiden da de løse trådene kommer sammen, tiden da dysfori går over i eufori, tiden da vi selv blir til en elv med stø kurs mot et hav av frihet.

På vei mot en bedre verden

Min stabile livssituasjon og mitt gode støtteapparat gjør meg privilegert sammenlignet med mange andre transpersoner, og jeg har bevisst valgt å bruke mine privilegier til å bidra til å tale vår gruppes sak. Også denne teksten er skrevet for andre transpersoners skyld.

I forrige uke stemte Stortinget ned tre forslag som ville vært med på å gi transpersoner litt større verdighet og litt større bevegelsesrom. Ett av forslagene var å gi en offentlig unnskyldning til de transpersonene som ble tvunget til å la seg kastrere for å skifte juridisk kjønn, før loven ble endret i 2016. Hvorfor stemte så mange partier imot å gi en slik unnskyldning? Hvorfor stemte partiene imot et annet forslag om en oppreisningsordning for disse menneskene? Det tredje forslaget var å innføre en tredje juridisk kjønnskategori, en lovendring som ville gjort livet betydelig lettere for ikkebinære folk. Hvorfor stemte partiene imot dette forslaget, som ikke ville hatt nevneverdig innvirkning på andre? Det var sikkert mange grunner til at forslagene ble nedstemt, inkludert politisk-strategiske hensyn som ikke har direkte med oss transpersoner å gjøre. Men jeg tror også at problem- og bekymringsfokuset rundt transpersoner i media de siste månedene kan ha bidratt til å gi politikerne våre et negativt farget syn på hva det vil si å være trans.

Å være trans er ikke i seg selv vondt; det blir vondt fordi vi lever i et samfunn som gjør det vondt.

Jeg håper min historie kan tjene som en liten korreksjon til dette, en liten motvekt. Jeg vet at mange transpersoner har historier som ligner min, men ikke alle har tid eller overskudd til å skrive dem ned og publisere dem, og noen er rett og slett for utslitte og/eller redde for represalier til å delta i ordskiftet. Noen ønsker kanskje ikke å utlevere seg personlig, og noen er kanskje ikke engang åpne for omverdenen om at de er trans. Da tenker jeg det er fint at det fins noen få av oss som har muligheten til – og velger – å gå foran i en dugnad for å rydde veien så godt vi kan for alle de andre, slik at vi lettere kan akseptere oss selv og bli akseptert av andre.

Å være trans er ikke en sykdom, like lite som for eksempel homofil, lesbisk eller bifil orientering er en sykdom. Å være trans er ikke i seg selv vondt; det blir vondt fordi vi lever i et samfunn som gjør det vondt. Vi kan skape en verden hvor transpersoner kan oppnå de gode livene de fortjener uten å måtte gå gjennom skam og fornektelse. Jeg tror ikke bare på at en slik verden er mulig. Jeg er faktisk overbevist om at en slik verden en dag vil bli virkelighet. En verden hvor det å være trans ikke blir sett på som et problem. En verden hvor det å være trans er akseptabelt og greit. Kanskje til og med en verden – er det lov å tenke tanken? – hvor det å være trans faktisk kan være noe fint.

— — —

* Anslagene varierer fra studie til studie, men antallet transpersoner anslås ofte til å ligge noe under 1% av befolkningen i et gitt land. I USA er anslaget 0,6%, og hvis vi antar at dette tallet er riktig også for Norge, så fins det omtrent 32.000 transkjønnede i Norge, altså litt flere enn antallet mennesker i Norge som snakker samisk.

— — —

Takk til Hilde Enger Arntsen som ga meg inspirasjon til å skrive denne teksten.

Foto: Miriam A. H. Pedersen (utsikt fra propellfly på vei fra Longyearbyen til Ny-Ålesund, 2011)