Vi står midt i en krise. Men krisen startet ikke med et virus. Den startet ikke med en pandemi. Krisen var der allerede blant oss lenge før viruset viste seg for første gang, som ulike former for undertrykking, diskriminering, rasisme, sexisme og vold. Med pandemien har krisen eskalert i intensitet, og for mange av oss har krisen nå grepet sterkere inn i våre liv. Systemene reproduserer seg også i krisetider. De sosiale hierarkiene omkranser oss. Undertrykkelse og utnyttelse er institusjonalisert og innbakt i strukturer som veves inn i hverandre, innfløkt og snedig, brutalt og hensynsløst. De virker sammen og er gjensidig forsterkende.

Hvit overmakt er seksualisert og kjønnet. Heteronormativitet er rasialisert og innbakt i klassesamfunnet. Nyliberalismen har forverret livsvilkårene for mange kvinner, ikke-binære og transpersoner. Mange har opplevd tvungen kastrering i regi av staten for å kunne endre kjønn, og mange aleneforsørgere har fått mindre støtte til barna sine. Under pandemien har vold i nære relasjoner økt både mot kvinner og barn, mens funksjonshemmede kvinner fortsatt blir ekskludert fra arbeidslinja.

Personer som skiller seg fra det som anses som normalen i seksuell orientering eller kjønnsidentitet, utsettes for diskriminering i dagens samfunn. Denne diskrimineringen skjer blant annet i møte med økonomiske institusjoner, statlige institusjoner og i mellommenneskelige relasjoner. Heteronormativitet opprettholdes gjennom skam, annerledesgjøring, usynliggjøring, sykeliggjøring og vold.

Løsninger og håp er også nær, godt plantet blant oss og i oss. Du finner utspringet i menneskene og i det menneskelige mangfoldet i seg selv, evne til samhold, samarbeid, vår evne til å hjelpe hverandre og våre lengsler og begjør etter å elske og bli elsket. Men vi må frigjøre oss fra mytene som binder oss til undertrykkelse og til å undertrykke hverandre.
Vi trenger feminisme. Men ikke en feminisme som sier at likestilling mellom to kjønn er nok. Ikke en feminisme som er fornøyd med frigjøring av noen på bekostning av andre. Skal vi frigjøre oss selv, må vi også frigjøre oss fra å inneha en undertrykkende rolle. Feminisme som kjønnskamp må komme nedenifra. Den er også en systemkamp. En feminisme som jobber mot alle former for undertrykking, drar frem i lyset undertrykkingens intersekjsonalitet og samspill, for så å rive hierarkiene ned og bygge opp et sterkere og bedre samfunn med sunne relasjoner som grunnlag for å utforme vår felles fremtid.
Vi trenger anarkafeminisme; anarkisme og feminisme hånd i hånd.

Motmakt er en frihetlig sosialistisk, feministisk og direktedemokratisk organisasjon. I en krisesituasjon der større samfunnsmessige forandringer er mulig, er det de alternativene som er tilgjengelig og forståelig for folk som blir iverksatt. Derfor jobber Motmakt med å bygge frihetlig sosialisme gjennom direkte aksjon for å kunne skape endringer i hverdagen. Vi mener at en politisk bevegelse bygd på prinsippene av direkte demokrati, direkte aksjon, solidaritet og gjensidig hjelp ikke bare er den beste måten å forandre verden på, men også den eneste måten å redde den på.

Vi trenger anarkafeminisme ikke bare som frigjørende teori, men også som frigjørende handling. Vi trenger anarkafeminisme til avlæring av normer og sosiale konvensjoner som kuer oss. Vi trenger anarkafeminisme til å overvinne generasjoners lært avhengighet til institusjoner som splitter oss, dominerer og setter oss opp mot hverandre.

I anarkismen finner du bekreftelser på menneskers frihet og verdighet, et syn som kommet til uttrykk gjennom en advarsel som understreker at ingen mennesker skulle styre eller dominere over andre mennesker ved å bruke makt eller trusler om makt. Kan man egentlig være anarkist uten samtidig være feminist? Eller kan man være feminist uten å samtidig være anarkist?

Det handler om å finne tilbake til grunnlaget for å bygge et godt samfunn for alle, og det handler om å finne tilbake til røttene av hva feminismekampene egentlig handler om.

Det er sant at mange virkelige og viktige endringer allerede er gjort i kvinners liv takket være feministers kamp. Blant disse er stemmerett, rett til arbeid utenfor hjemmet, ulike lover for likelønn og mot vold i nære relasjoner. I motsetning til anarkismen, ser vi eksempler på at feministisk ideologi både kan og har blitt akseptert inn i kapitalistiske reformer. Dette på tross av at det stort sett har vært sosialister og anarkister som stå bak de meningsfulle reformene. Det har skjedd gjennom fagforeningene, antirasistisk arbeid, samfunnsarbeid og kvinners frigjøringsbevegelser. Dessverre har også mange av de endelige målene til disse bevegelsene gått tapt på veien. Det de har oppnådd har blitt tatt opp i tilsynelatende «demokratiske» seire. I virkeligheten er det snakk om rettigheter vunnet gjennom hard kamp av aktivister som ble fordømt som radikale av sin egen samtid.

I dag ser vi mange eksempler på at disse reformene rives unna, settes tilbake og vi mister hardt tilkjempede rettigheter. Rett over egen kropp er ingen selvfølge, rett til utdanning rives bort, rett til frie samhold og relasjoner fjernes fra våre erfaringsrom. Pandemien har gjort det hele verre. Selv om mennesker verden over har gått sammen, spontant hjulpet hverandre og bygget nye samhold, bryter myndighetene inn og statsapparatet skal gjenopprette mytene som maktapparatets ro og orden. Om enn i ulik form og grad, skinner dette patriarkalske uhyret gjennom, før eller senere. Så selv om kampene fortsetter for meningsfulle reformer, vil vi være helt klare på det følgende: Ikke bare kvinners likestilling, men absolutt likestilling! Det ultimate målet til feminismen er anarkisme!

I Norge er vi opphengt i eventyrene om at goder avhenger av lydighet til velferdsstaten. Staten fungerer som en godtepose. Bare vi kjemper hardt nok for å putte mer oppi, lærer vi, og bare vi strekker oss langt nok etter å fortjene litt av godteriet, skal vi få «vår» del. Staten bestemmer, og vi innordner oss. Tokjønnsmodellen virker førende for staten som styringssystem. I kampen og konkurransen om godene er det alltid noen som får mer og noen som får mindre kvinner av alle slag og feminiserte kropper er nesten alltid de som må bære den vonde byrden. Uansett hvordan vi snur og vender på det, er ikke staten designet for lik tilgang på frihet og goder for alle. Verden er urettferdig, lærer vi.

Pandemien har dratt dette scenarioet til det fulle. Statsapparatet kan fortsette å pumpe oss for verdier. Vi skal produsere, produsere og produsere, for enhver pris. Samtidig deles godene i hovedsak ut til kapitalistenes allerede fulle lommer. Lydighet forventes, og takknemlighet for fortsatt opparbeidet rett til å produsere. Den må du imidlertid sloss for, ellers risikerer du å havne i samfunnets bakgård, eller som avfall på produkjsonsbastionens søppelfylling. Lite er igjen av eventyrenes vakre fortryllelse der. Men så hardt innprentet er forståelsen for de rasialiserte, seksualiserte og kjønnende forklaringsmytene at det kan virke lettere å bøye hodet enn å ta kampen, ta kontrollen tilbake til egne liv og skape en fremtid sammen.

Anarkister har alltid fornektet statsstyrelsen, og kjemper mot denne myten om at en statsstyrelse garanterer oss sosial orden og rettferdighet.

Dette er en myte som gir oss tåkesyn og blinder oss i våre forsøk på å organisere oss selv fredelig og rasjonelt. En statsstyrelse vil nemlig alltid ha ledere som bruker sin makt til å undertrykke menneskene, enten menneskene ønsker en slik ledelse eller ikke.

Velferdsstaten gjør tåkemyra tettere. Menneskets naturlige evner til samarbeid og gjensidig hjelpe hverandre erstattes med et avhengighetsforhold til den statsstyrte velferdsbanken. Vi forvilles til å tro at erstatningen er den eneste realiteten, og at menneskeheten vil forgå dersom ikke staten griper inn. Vi villedes til å tro at vi kan være tilfredse med en rekke reformer som lett kan rives bort igjen.

Vi har tro på at en feminin revolusjonær bevegelse ikke må etterligne, men rive ned og knuse alle rester av de hvite heteronormative mannlige maktstrukturene. Selv statsvesenet sitt eldgamle maktapparat med fengsler, armeer og urettferdige skattlegginger, drap, groteske og undertrykkende former for lovgiving, og militære forsøk på å gripe inn i menneskers liv og deres egne frie valgte samarbeidsformer. Målet må være frihet og likhet for alle. Ja til anarkafeminismen!

*Denne appellen fra Motmakt ble holdt for 8. mars kampanje hos RadiOrakel FM 99.3 #minparole #radiorakel

Hovedbilde: Death to Patriarchy, anarkafeminist graffiti i Sidney, ved Anarchism, Reddit