«Du synes ikke du drar den feministgreia litt vel langt nå?» sa hun. «Øh, hva mener du?» svarte jeg forvirra. For det første mener jeg jo strengt tatt at jeg aldri drar feministgreia for langt (i den grad det i det hele tatt er mulig) og for det andre skjønte jeg ikke helt hvor spørsmålet kom fra nå. Så peker hun på meg, mer presist armhulen min og brikkene faller på plass. De hårete armhulene mine var en i overkant kraftig feministisk protest.

Denne uka leste jeg en diskusjon som startet da noen stilte spørsmålet: Hva er normal hårvekst? Det viste seg at veldig mange hadde stilt seg selv det samme spørsmålet, eller lurt på om deres hårvekst var innenfor normalen. Det er jo selvsagt veldig stor variasjon i hva som ligger innenfor normalen, altså ikke tegn på noe helsemessig problematisk, fra naturens side. Nettopp derfor er det også ekstra skremmende at så mange setter ord på tvil om de selv er innenfor disse rammene. Gjennom et vanlig liv eksponeres vi dessverre for så få kropper med naturlig hårvekst at det er vanskelig å vite når det faktisk er grunn til bekymring.

Gjennom et vanlig liv eksponeres vi dessverre for så få kropper med naturlig hårvekst at det er vanskelig å vite når det faktisk er grunn til bekymring.

Den diskusjonen fikk meg til å tenke på hendelsen med mine egne armhuler. Hvordan kom vi dit? Som så mye annet unødvendig kom også dette skjønnhetsidealet fra noens ønske om å tjene mer penger, i dette tilfellet selskapene som solgte barberingsutstyr. Ved å også markedsføre barbering mot kvinner doblet de markedet¹.

Mye kan sies om skjønnhetsidealer generelt og det hårløse spesielt, men det jeg lurer på nå er hvordan det unaturlige og uoppnåelige idealet ble et slags nullpunkt?

Mye kan sies om skjønnhetsidealer generelt og det hårløse spesielt, men det jeg lurer på nå er hvordan det unaturlige og uoppnåelige idealet ble et slags nullpunkt? Når ble det en aktiv protesthandling å la være å endre noe ved sitt eget utseende? Hvordan kom vi dit at “normalen” var å fjerne noe som vi må anta at er der av en grunn fra naturens side?

Jeg er ikke fremmed for protester, men akkurat når det kommer til kroppshåret mitt har protest hatt veldig lite med saken å gjøre.

Jeg er ikke fremmed for protester, men akkurat når det kommer til kroppshåret mitt har protest hatt veldig lite med saken å gjøre. Jeg var ikke en av dem som veldig gjerne ville fjerne hårene under armene, eller de lyse legghårene fra tidlig alder. Første gangen jeg barberte meg under armene var det en anstendig pels der, og jeg fikk velmente råd fra kvinner som sto meg nær om at det ikke passet seg å ha hår under armene i penkjole. Beina mine hadde ikke følt en barberhøvel før jeg skulle kneopereres og sykepleieren ble lettere sjokkert over å få inn en tenåringsjente med hårete legger. Etter den første gangen fulgte noen år med mer eller mindre regelmessig hårfjerning, men jeg hata virkelig å barbere meg under armene. Det gjorde vondt, huden ble irritert og de rakk ikke egentlig å bli bra før det var på tide å gjenta prosedyren. En dag bestemte jeg meg for at jeg rett og slett ikke ville ha vondt i armhulene hele tida, lot håret gro og så meg aldri tilbake.

En dag bestemte jeg meg for at jeg rett og slett ikke ville ha vondt i armhulene hele tida, lot håret gro og så meg aldri tilbake.

For meg var det ikke noen stor politisk protest å la håret gro, men jeg ser jo at jeg kunne velge som jeg gjorde fordi jeg ikke var alene. Det har skjedd en utvikling, og en bevisstgjøring knyttet til de unaturlige skjønnhetsidealene. Kjente og mindre kjente kvinner har latt håret flagre i armhuler, legger og bikinilinjer som en protest mot skjønnhetstyranniet. Fordi de protesterte kunne jeg la være.

Kjente og mindre kjente kvinner har latt håret flagre i armhuler, legger og bikinilinjer som en protest mot skjønnhetstyranniet. Fordi de protesterte kunne jeg la være.

Jeg er for at feministisk frigjøring skal handle om at vi kan være som vi ønsker, at kjønnsboksene skal utvides og definisjonsmakta tilhøre den enkelte. Jeg mener at du kan være en akkurat like god feminist om du matcher den røde leppestiften til kjolen din, som hvis du går for den mer normkritiske varianten med skjegg. Derfor mener jeg også at de som foretrekker å frisere både det ene og det andre ikke er dårligere feminister enn de som lar håret gro og flagre.

Den siste uka har jeg likevel lurt på hvordan vi kom hit, til det stedet hvor det blir sett på som en mer aktiv handling å la være å skrape den mest sensitive huden på kroppen vår med barberblad enn å faktisk gjøre det.

Den siste uka har jeg likevel lurt på hvordan vi kom hit, til det stedet hvor det blir sett på som en mer aktiv handling å la være å skrape den mest sensitive huden på kroppen vår med barberblad enn å faktisk gjøre det. Har vi rett og slett kollektivt internalisert skjønnhetstyranniet så mye at vi tror de unaturlige idealene er normalen, og ikke ser det som det ytterpunktet det egentlig er?

¹Hansen, K. (2007). “Hair or Bare? The History of American Women and Hair Removal, 1914-1934”.

Photo by Billie on Unsplash