Hør barselbrølet

“Jeg tror det er noe galt med babyen.”

Det er først nå, drøye ni måneder senere, ni altoppslukende, fantastiske, intense, tøffe, nydelige måneder som foreldre, at du forteller meg hvor redd du var da du hørte de ordene. Jeg ringte deg fra fødestua. Du hadde dratt hjem fra sykehuset, jeg skulle jo bare ligge til observasjon den natta. Du fikk uansett bare følge meg dit, ikke bli med inn, for du var visst farligere som smitterisiko enn du var viktig som blivende pappa og som støttende partner for meg.

Men plutselig var fødselen i gang, riene tok seg opp og alt gikk veldig fort. Jeg var kommet i aktiv fødsel, og du fikk endelig lov til å komme. Det vi hadde snakket om, forberedt oss på sammen (digitalt og smittevernvennlig hjemme i stua så klart, ikke på sykehuset eller på helsestasjonen – dit fikk ikke du lov til å bli med) skulle omsider skje. Du skulle massere ryggen min, holde hånda mi, trøste meg når de vonde riene hugg tak og grine sammen med meg når babyen omsider ble født. Sånn ble det ikke.

For på skjermen så jeg det jo tydelig: Pulsen til babyen bare sank og sank. Jordmora målte og sjekket og undersøkte. Flere kom til. Det var vondt, jeg var redd. Og jeg var alene. For selv om det ikke er så langt, så tar det likevel litt tid å komme seg fra Stovner til Ahus, uten egen bil, midt på natta. Ute i sommernatta var du på vei. Inne på sykehuset lå jeg, og nå var det alvor.

“Babyen din må ut nå med en gang. Han får ikke nok oksygen, og det vil ta for lang tid å føde. Du må ha keisersnitt.”

Du rakk så vidt å komme inn på fødestua, rakk akkurat å stryke meg på kinnet og si at det kom til å gå bra. Så ble jeg trillet ut og vi ble begge alene igjen. Alene med bekymringen og uvissheten.

“Jeg kan ikke miste han her også, jeg har mistet alle tre før, vær så snill.”

Jeg vet ikke helt hvem jeg sa dette til. Kanskje var det anestesilegen på operasjonsrommet, kanskje var det jordmora, kanskje var det en stakkars portør som bare skulle trille senga mi fra fødestua og inn til kirurgen som sto klar for å utføre hastekeisersnittet. Jeg var redd, og alt minte om den natta halvannet år før, da jeg ble trillet i de samme gangene med massive indre blødninger, etter at egglederen min sprakk av et uoppdaget svangerskap utenfor livmora.

Jeg fikk aldri skreket ut mitt barselbrøl. Jeg skrek litt av de verste riene, og jeg skrek da kirurgen snittet meg opp uten bedøvelse.* Men i det sønnen min ble forløst fra kroppen min, var jeg bevisstløs i tung narkose. Jeg sovnet uten å vite om han kom til å overleve, og da jeg våknet om lag to timer senere visste jeg ikke om jeg var blitt mamma eller om det ble et fjerde tap – det aller verste av dem. Heldigvis visste sykepleieren hva det eneste jeg trengte å høre var da jeg våknet:

“Gratulerer, du er blitt mamma til en flott, liten gutt! Vi skal hente han til deg med en gang.”

Og så var han plutselig der, mitt lille mirakel på 49 cm og 3244 gram. Litt tynn og slapp, ganske medtatt etter det brå møtet med virkeligheten her ute, men frisk og helt, helt levende. Med seg hadde han deg, pappaen sin. Du som fikk være den første til å treffe ungen vår, som fikk ha han på brystet og gi av varmen og tryggheten din mens jeg sov av meg narkosen. Omsider fikk du være en likeverdig forelder til babyen vår, slik du har vært siden det øyeblikket.

Vi fikk noen timer sammen før du måtte dra igjen. En helt fersk pappa, som måtte dra hjem alene til en tom leilighet, med bare katta til selskap. Du savnet oss, vi savnet deg.

Den første natta som mamma var beintøff. Verken jeg eller lillegutt sov, han var sulten, jeg fikk nesten ikke ut melk, og han skrek og skrek og skrek. Jeg prøvde å ringe etter hjelp, men det var helg og mest vikarer på jobb, og alle var travle. De viste meg hvordan jeg skulle få puppen min inn i den bittelille munnen, sa det var viktig at han fikk i seg noen dråper. Og begge to prøvde og prøvde. Jeg håpte kanskje noen kunne ta han litt, gi litt morsmelkerstatning og passe på, så både han og jeg fikk sove en time eller to. Men ingen kom. Den vesle babyen min roet seg bare om jeg sto og bysset, og jeg prøvde så godt jeg kunne, der jeg sto med keisersnittsåret og kateteret mitt.

På morgenen kom jordmorengelen vår, som så at lillegutt var underernært og målte blodsukkeret hans, som var altfor lavt. Da bar det rett på nyfødtintensiven for andre gang det døgnet, for intravenøs næring og monitorering. Omsider fikk jeg slappe av litt. Noen andre enn meg kunne passe på. Fra da av gikk alt enklere. Lillegutt fikk litt morsmelkerstatning som tillegg, og etter hvert kom endelig melka. Amminga gikk seg til og det var plutselig en rolig og harmonisk liten fyr jeg hadde hos meg.

“Dere må la meg dra hjem, vær så snill!”

Det var den femte natta vi lå på barsel, jeg og mini. Blodtrykket mitt, som hadde vært faretruende høyt hele svangerskapet, var fortsatt skyhøyt. De kunne ikke la meg dra hjem uten å finne en riktig medisindosering og få det under kontroll. Hver dag hadde jeg håpt at det skulle roe seg, men det holdt seg høyt. Etter hvert fikk jeg angst av å høre lyden av den rullende blodtrykksmåleren, for den avsa dommen: Kunne jeg endelig dra hjem til deg som ventet så veldig på oss og få starte livet som en familie, eller måtte jeg bli enda en natt på sykehuset alene med babyen vår? Denne natta knakk jeg helt sammen, da jordmoren sa at jeg heller ikke i morgen kunne få dra hjem. Men hun hadde trøst å komme med: Endelig var det åpnet for besøk av partner, og du kunne komme og treffe oss dagen etter. Da hadde det gått nesten en uke siden du så sønnen din sist, annet enn på Snap og telefonen. De to timene den fredagen ble magiske.

Dagen etter der igjen, kunne du endelig hente oss. Siden har det vært oss tre. Sammen. Men den første uka vi ikke fikk være en familie, vil for alltid være tapt.


Dette var min fødselshistorie. Hver enkelt mamma har sin egen, og disse historiene deles nå modig under emneknaggene #barselopprøret, #barselbrølet og #jegføderikkealene. Felles for dem alle er at de viser tydelig at selv om kroppen vår er lagd for å kunne føde, er det en voldsom påkjenning, samtidig som det kanskje er det mest fantastiske man kan oppleve. Det er også en situasjon forbundet med høy risiko og hvor mye kan gå galt – særlig nå som de fleste mødrene er eldre enn før. Mange steder i verden dør fortsatt alt for mange kvinner i fødsel, og selv i Norge har man et betydelig antall dødfødte barn årlig. Når flere blivende mødre nå også får stadig lengre vei til fødeavdelingene, øker sjansen for at mulige komplikasjoner kan få fatale følger. Jeg vil nesten ikke tenke på hva som kunne skjedd om fødselen min hadde skjedd midt på natta på øya jeg kommer fra. Når ferga ikke går og ambulansebåten kan være på oppdrag et helt annet sted. For når babyen ikke får puste, hjelper det ikke om fagmiljøet tre timer unna er aldri så bra. Dit hadde jeg ikke rukket fram til uansett.

For når babyen ikke får puste, hjelper det ikke om fagmiljøet tre timer unna er aldri så bra. Dit hadde jeg ikke rukket fram til uansett.

Vi korona-mammaene lærte på den harde måten hvor mye trygghet som fins i å ha en partner som støtter oss, både under svangerskapet og i fødsel – og hvor mye utrygghet og ensomhet det fører til når partneren ikke får være der. Vi har også blitt godt kjent med ensomheten i å plutselig få ansvar for et lite liv, først alene på barsel, og så hjemme alene uten det fellesskapet og støtten man ellers får gjennom barselgrupper, babytilbud og jevnlig kontakt med familie og venner. Det er en grunn til at antall fødselsdepresjoner har skutt i været under pandemien.

Felles for alle oss som deltar i barselbrølet, er et ønske om bedre fødetilbud og barselsomsorg generelt, og ikke i minst i hele landet. Fødeavdelinger legges ned så reiseveien for de fødende blir altfor lang, følgetjenesten er for dårlig, det er jordmormangel, liggetiden på barsel reduseres, hjemmebesøk av jordmødre kuttes – alt stort sett begrunnet i sparetiltak og effektivisering. Mange roper opp om at barselomsorgen nå begynner å grense mot det uforsvarlige, uansett hvor godt det sies å være fødende i Norge er. Vi ser hvor fort jordmødrene løper, særlig nå under pandemien. Vi vet de gjør alt de kan for at vi skal føle oss trygge og ivaretatt. Men tida strekker ikke til. Og da er det systemet vi må gjøre noe med.

I kommentarfeltene får vi høre at vi er pysete og sutrete som stiller krav til god barseloppfølging eller nødvendigheten av å få ha med partner under fødsel og på barselavdelingen. Det må de gjerne kalle oss. Men verden går framover, og jeg tror de fleste er glad for at den medisinske utviklingen gjør at flere mødre og babyer overlever og for at pappa ikke lenger er henvist til å sitte på gangen og røyke og vente på beskjed om det ble gutt eller jente. Alt var absolutt ikke bedre før.

Vi brøler nå, fordi det trengs. Og til høsten håper jeg brølet vårt tas med inn i stemmeurnene, så vi sørger for at barselomsorgen blir en så viktig og prioritert sak som den fortjener.


* Denne feilen ble godt håndtert av sykehuset og særlig kirurgen selv i ettertid (som var ganske fra seg), og skjedde trolig fordi alt måtte gå så ekstremt fort og en misforståelse i kommuniseringen med anestesilegen. Jeg var uansett ganske nummen av smerten fra riene, men hadde ikke rukket å få noe smertelindring i det hele tatt. Umiddelbart etter snittet ble jeg lagt i narkosen, så jeg rakk ikke å kjenne så mye smerte av kuttet, men sett i ettertid var det jo ganske traumatisk. Men alt får være verdt det, så lenge sønnen min ble reddet.

(Foto: Privat. Bildebeskrivelse: Den lille hånden til den nyfødte sønnen min som holder rundt tommelen min.)

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort byboer og universitetsbyråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig mamma og samboer i gammelt rekkehus med baby, katt og mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*