Etter å ha hørt på “Syklubb fra hælvete” om at kvinner må dyrke uenigheten, var mitt første instinkt å si at jeg var helt enig. Jeg hadde lyst til å være heiagjengen, men da hadde jeg gjort akkurat det motsatte av det de etterlyser. Det er hyggelig å heie på andre, men det er også hyggelig å ta ideene deres på alvor og møte dem med andre ideer.

Da jeg studerte statsvitenskap, ble jeg ofte overrasket over hvor vanskelig det var å diskutere politikk. Vi var flinke til å snakke om valg, gravde oss ned i teorier og ingen detaljer var for små for oss, men jeg visste ikke hva de andre stemte. Hva mente de egentlig om regjeringen? Privatisering? Hvordan ser konflikten mellom by og land ut for noen som har vokst opp på en liten øy der skolebåten innstilles om det blir dårlig vær? Selv da vi fikk i oppgave å skrive kronikker var det vanskelig å forstå hva mine medstudenter mente. Litt av svaret på hvorfor uenighet var vanskelig fikk jeg da jeg skrev en oppgave om et betent tema, og leste den stolt opp på seminar. En medstudent jeg hadde hatt en god tone med sluttet å snakke med meg. Da jeg spurte om det hadde vært noe med den teksten, sa han at hadde trodd at jeg hadde tatt tydelig side med den ene parten. De snakket han ikke med. Jeg sa at jeg ikke hadde tatt en side, men hadde prøvd å drøfte temaet fra forskjellige kanter for å forstå alle partene. Jeg synes det var bra at vi fikk snakket sammen om det, men jeg har tenkt mye på hvordan vi kan avskriver hverandre når vi tror at den andre er helt annerledes. Vi slutter å drøfte ideer, hilse på hverandre og snakke sammen. Nå, flere år etterpå, er det en urovekkende trend hos påvirkere at de ikke vil møte til debatt, men svarer på instagramkontoene sine der de vet at det er få kritikere. De er på bortebane i avisa, men på hjemmebane på instagram og slipper mange av kritikerne. Jeg forstår dem. Det er enkelt å være noens heiagjeng når vi er like og enige, men det er vanskelig å heie på andre når de er rykende uenige i noe som er veldig viktig for oss. Påvirkere trekker seg til sin egen sfære. Andre kjente debattanter gjør det samme. Da blir den offentlige samtalen dårligere.

Det er lett å fortelle om andre som har syntes konflikt er vanskelig. Da er det greit å se seg selv i speilet og spørre om hva jeg synes om at andre kritiserer meg. Jeg elsker det ikke, jeg heller, men jeg har lært at det enklere å stå i når jeg ser på det som en mulighet til å utbrodere mine egne synspunkt. Jeg må bygge ut argumentasjonen min, og det har jeg lært mye av. Samtidig har jeg også lært litt om dynamikkene som utspiller seg når vi skal debattere vanskelig ting, og jeg ser at det ofte blir diskusjoner om hvem den andre er, ikke hva den andre har sagt. Da jeg blogget om bøker og kultur for noen år siden, syntes jeg det ble en hard tone om jeg var uenig med noen. Det tok ikke lang tid før kommentarfeltet startet en diskusjon om hvem jeg var, ikke om hva jeg hadde skrevet. Det er tøft å lese kommentarer som drøfter hvor teit og usympatisk du er, og ikke ideene dine. Vi må bli flinkere til å møte hverandre når vi er uenige, og se på det som en styrke. Det er ikke sånn at alle debatter trenger å ha en vinner og taper, der den som knekker først er eid. Jeg ønsker meg debatter der det er ideer som blir drøftet, og ikke hverandres skjulte agendaer, personligheter eller utseende. I all beskjedenhet har jeg laget en liste om hvordan vi kan dyrke uenigheten på tvers av heiagjenger:

• Ta utgangspunkt i hva den andre har sagt, ikke hvem du tror den andre er.

• Dropp adjektivene og ta tak i substansen. På hjemmekontoret kan du godt mene at kronikken hadde noen dårlige formuleringer og forfatteren er [sett inn nedsettende adjektiv], men stryk det når du deler det du mener offentlig.

• Forlat heiagjengen din og ta debatten der den er. Det er fristende å gå til sin egen facebook-konto der man vet at man får støtte og kjenner alle som pleier å kommentere, men det stenger ute den du argumenterer mot. Rivende uenig med meg? La oss argumentere mot hverandre i kommentarfeltet under så alle kan se det, og ikke bare på hver vår tue.

• Burde dette some-innlegget vært et lagt ut i en gruppechat i stedet for? Teknologien har hvisket ut forskjellen mellom det private og offentlige, så ta skillet tilbake og kjeft og smell til venner om du synes noen er urteite. Bare ha i bakhodet at alt som er skrevet i en chat kan bli publisert av Filter Nyheter under en betent rettssak, så spar noe til dagboka under madrassen. Dyrk uenighet og dropp personangrepene.

• Djevelen har nok advokater, og han trenger ikke mer hjelp fra deg. I mange debatter står det ekte ting på spill for ekte mennesker, så det holder å si hva du mener på ordentlig. Dyrk den faktiske uenigheten, og ikke den hypotetiske.

• Har du beskrevet motpartens argumenter på en riktig og redelig måte? Stråmenn ødelegger debatten fra start, fordi personen du prøver å argumentere mot «ikke kjenner seg igjen i denne fremstillingen» og så har du det gående.

• For å feilsitere Mean Girls: Ikke bruk hersketeknikker mot hverandre, for det gjør det greit for menn å gjøre det samme mot oss. Dyrk uenigheten!

Lykke til! Jeg skal prøve å heie på deg selv når jeg er rykende uenig.

Illustrasjonsbilde: arguments av Rawbert|K|Photo (tilgjengelig under CC BY-NC-SA 2.0). Bildets utsnitt og størrelse er endret.