Fortellersken, rebellen og den store Nord-Dvina-elven

Fra jeg var liten ble jeg fortalt av min mor historier om mine oldemødre. Disse historiene har alltid fascinert meg. Sterke kvinneskjebner, verken lette eller lykkelige, de bar med seg livskraft, seighet og mot som jeg håpet å arve fra mine formødre. Jeg har skrevet ned disse historiene som min mor har fortalt meg, og som min mor ble fortalt av sin mor, og hun igjen – av sin mor. Dette er min kvinnehistorie og en helt sann historie – utenom det som er funnet opp selvfølgelig. 

Tekst av Tatiana Elsoukova (Alle bilder ved Ronny Pedersen)

Hjembyen min Arkhangelsk ligger like ved elven Nord-Dvina. Her blir Nord-Dvina bredere og bredere helt til den munner ut i Kvitsjøen. Litt lenger oppover elva ligger en av mine favorittplasser i Nord-Russland: Malye Karely, Småkarelene. Det er et museum under åpen himmel, ikke så ulik Sverresborg i Trondheim, bare mye større og villere, og i mange år mye mer forsømt. Tradisjonelle nordrussiske trebygg står spredt her utover skogen: tømmerhus, kirker, klokketårn og vindmøller. De ble fraktet hit, tømmerstokk for tømmerstokk, fra hele Nord.

Utenlandske turister liker å dra hit og bli fotografert ved en typisk russisk trebrønn eller i trappa til den store trekirka som står like ved inngangen. Russere kommer hit ofte for guljanja, folkefeiringer som foregår her i forbindelse med forskjellige høytider. Jeg likte mest feiringer som foregikk midt på vinteren, rett etter Nyttårsaften. Vi gikk i khorovod, i ring, og sang både gamle og nye russiske sanger. Vi hadde snøballkrig, bygget snømann eller snødame, prøvde gamle trekaruseller og kjørte hesteslede. Da vi endelig frøs, sprang vi til tehuset for å drikke te fra samovar og spise russiske pannekaker, blini, rett fra stekepanna.

Og det er her, i tehuset, at man kunne finne henne som for mange var museets største attraksjon: en gammel fortellerske. Kom du inn hit med en forventning om en kjapp matbit og om en rask og effektiv service, ville du ende med å gå skuffet ut døra. Var du derimot tålmodig, hadde ingen hast, men åpent sinn, så ville du oppleve et helt ekte nord-russisk under. Fortellersken var ikke så lett å legge merke til. Hun var liten, skrukkete og kunne oppleves som stusselig. Hun beveget seg sakte over gulvet, ikledd sitt tykke ullsjal, og mange tenkte hun var en servitør som var gått ut på dato.

Sammen med sine hjelpere gikk hun inn og ut av kjøkkenet og hentet koppene med glovarm te og fatene med blini. En gang i blant, hvis det plutselig ble stille i testua, begynte hun å prate. Jeg var vitne til hennes fortellinger flere ganger, men jeg husker lite av dem. Jeg var for ung og for utålmodig, jeg ville fort bli ferdig med teen og pannekakene og komme meg ut av denne trange testua. Jeg ville ut i frisk luft, ut til latter og lek. Ut – ut – ut under åpen himmel!

I Nord-Russisk fortellertradisjon er det kvinnenes oppgave å fortelle historier. Og det er de eldre kvinnene som sies til å være de beste fortellersker. De unge kvinnenes fortellinger kan ofte bli hakkete og umodne. Det er med alderen at fortellerkunsten edles.

I Karen Blixens “Det Ubeskrevne Blad” satt nonnene og vevde de hvite linlaknene som senere skulle brukes av prinsesser på bryllupsnatten. På samme måte satt de russiske kvinnene og spant garn som skulle senere bli til tøy, samtidig som de sang og fortalte historier. Med tiden sluttet de å spinne garn, men de sluttet aldri med å spinne historier. Jeg husker ikke akkurat hva den gamle fortellersken i tehuset i Malye Karely snakket om, men jeg husker selve opplevelsen: følelsen av å bli fortalt til.

Lyden av stemmen hennes, noen ganger leende og leken som et bekkevann i skogen, og noen ganger vid og dyp som Nord-Dvina som flyter like ved. Jeg husker følelsen av å bli forhekset av hennes stemme. Den holdt meg bundet, der jeg satt på trebenken. Jeg visste jeg måtte sitte stille og lytte. Kanskje ikke rart jeg ville bryte trolldommen og komme meg raskt ut. 

Min oldemor på morssiden var en slik fortellerske. Hun trollbandt både barn og voksne med sine historier. Moren min mintes ofte sin farmor Ustinja, hvordan hun fortalte eventyr til barna mens de satt og lyttet til henne med gapende munn. Til og med navnet hennes Ustinja har samme klang som det russiske ordet usta, som betyr munn. Ikke rart at hun ble en fortellerske med dette navnet. Hun var også navnesøster med selve stedet hun bodde på. Ust-Pinega het det. Ustje betyr os, elvemunning. Ust-Pinega lå der elven Pinega rant ut i Nord-Dvina. 

Det er ikke bare fortellerkunsten oldemor Ustinja trollbandt landsbyboerne med. Hun var også znakharka, landsbyens medisinkvinne. En skogskvinne. En heks. Hun kokte brygg på forskjellige urter som hun fant i skogen og kunne lage alt fra kjærlighetsdrikker til otvorotnoe zelje (heksebrygg som fjerner uønsket oppmerksomhet). Hun kunne helbrede plager og fjerne det onde øye. Ustinja var moren til morfaren min. Min mor likte å fortelle meg og søsteren min om den gangen Ustinja brukte heksebrygg for å hjelpe vår morfar å vinne vår mormors hjerte. 

Morfar Pavel, Ustinjas ville og vakre sønn, var forelsket i Aleksandra, kjærlig kalt Sasja eller Sasjenjka. Vi barna ble fortalt at Pavel hadde øyne kun for Aleksandra den gangen. Senere fant vi ut at det ikke var helt sant. Morfaren min var en stor flørt i sine yngre dager. Til tross for sin store forelskelse, hadde han et godt øye til flere av kvinnene i landsbyen. Kanskje visste mormor Aleksandra det allerede da, at han var en kvinnebedårer og skjørtejeger. Hun var i alle fall ikke så veldig interessert i ham på den tiden.

Da den andre verdenskrigen kom, måtte Pavel sammen med mange andre unge menn melde seg i krigstjeneste. Dagen før han skulle ut i krigen, ble venner og familie samlet i huset for å ta avskjed med ham. Aleksandra var også invitert. Under avskjedsfesten bød Ustinja den unge Aleksandra på en drikk. Hun sa det var brazhka, hjemmebrygget øl. I Russland er det uhøflig å ikke ta imot en drikk du blir bydd på, også i våre dager. Så Aleksandra tok imot brazhkaen og drakk den. Dagen etter, da Pavel hadde reist ut til fronten, brast Aleksandra i tårer. Hun gråt i flere dager av hjertesorg og savn. Hun var plutselig hodestups forelsket. 

Aleksandra ventet på Pavel mens krigen stod på. Han gikk helt til Berlin og tilbake. Han var blant de få som overlevde krigen og kom hjem. Pasja, som var morfars kjælenavn, kom hjem til Sasja som ventet på ham. Den ville Pasja og den snille Sasja giftet seg. Historien fikk allikevel ingen eventyrlig slutt. Morfar både drakk og hadde flere kortvarige affærer, mens mormor ventet på ham tålmodig hjemme. Hun tilga ham alt. De levde nok ikke så veldig lykkelig i alle sine dager, men jeg husker også mye kjærlighet og varme dem imellom. Han kalte henne alltid “Sasjenjka”, også etter hennes død. Hun hadde tross alt alltid vært hans store kjærlighet.

Tålmodighet er fint å ha, men det er måte på hvor tålmodig en kvinne skal være.

Tatiana E.

Jeg er ikke i nærheten like tålmodig som min mormor Sasja. Kanskje derfor ville jeg bryte ut av det fint- og tettvevde nettet av ord og eventyr i testua i Malye Karely. Tålmodighet er fint å ha, men det er måte på hvor tålmodig en kvinne skal være. Etter sine sidesprang og fyllekuler, kom morfar Pavel hjem til sin Sasjenjka. Han tigget og ba om unnskyldning. Han lovet å bli bedre, å slutte å drikke, å slutte å ligge rundt. Og hun trodde på ham hver gang. Hun trodde på hans løfter og fortellinger om et nytt og bedre liv. Min mormor lot seg fange i et trolldomsnett, spunnet av skogskvinnen Ustinja og hennes sønn. Og hun måtte tåle både utroskap, svik og skam.

Hennes triste kjærlighetshistorie lærer meg om at ikke all tålmodighet er god å ha og at ikke alle fortellinger er gode å lytte til. Noen historier er det best å avbryte og bryte seg ut av. 

Men det finnes også en annen historie som blir fortalt i min familie, om en annen oldemor. Også hun er på min mors side. Oldemor Maria, Aleksandras mor, som kom fra Krasnoborsk, et tettsted som ligger midt i en furuskog nesten like ved Nord-Dvinas utspring. Fortellingen om Maria er min favorittfortelling, også den ble fortalt til meg av min mor.

Oldemor Maria var datteren til en velstående bonde, en av dem som senere ble kalt for kulakker og som ble fratatt all sin eiendom under Sovjettiden. Da Maria var 16 år, ble hun giftet bort mot sin vilje til den enda rikere nabobonden som var flere tiår eldre enn henne. Marias far Danila ønsket med dette ekteskapet å forene de store gårdsbrukene til ett stort et. Bikubene som stod på begge gårdene skulle slås sammen og det skulle lages honning.

All den honningen som skulle flyte, og allikevel var det et bittert liv Maria gikk i møte. Natten etter bryllupet, mens alle sov, forlot hun huset til sin ektemann og flyktet mot elven. Der ba hun ferjemannen til å frakte henne over til den andre elvebredden. Nord-Dvina er en stor elv og kan bli opp til 7 kilometer bred, det tok tid å krysse den. Da ferjen var midt i elva, heiset Maria opp sitt lange skjørt og dro det over hodet. Og så stupte hun ned i vannet. Heller dø enn å leve med en mann hun ikke elsket. Ferjemannen var en gudfryktig mann, denne synden ville han ikke ta på seg. Han dro jenta ut av vannet etter den lange lyse fletta hennes og tok henne over på den andre siden av elva. Ferjemannen tok Maria inn i sitt hus der hun passet hans barn og hjalp med annet arbeid på gården. Datteren til en rik bonde ble en barnepike og gårdsarbeiderske. 

På den tiden fløt det store strømmer med romfolket, romaly, fra sør. De slo seg ned i Nord-Russland, særlig i områdene rundt Kotlas og Krasnoborsk. En av de, en foreldreløs gutt som het Vasilij, bodde og arbeidet på en gård som lå i nærheten av der Maria holdt til. Den lyshårete og blåøyde Maria ble forelsket i Vasilij med svarte krøller og brune øyne. De ble gift og fikk barn. Min mormor Aleksandra var deres eldste, det ekte kjærlighetsbarnet. De fikk seks barn til sammen. Deres yngste, Mikhail, deltok i 1944 i frigjøringen av Kirkenes, byen jeg selv kom til på 1990-tallet som utvekslingselev.

Danila, Marias far, fikk senere vite at datteren hans var i live og bodde på en gård på den andre siden av elva. Han tilga henne aldri. Fordi Maria giftet seg med Vasilij uten sin fars velsignelse, ville hun aldri være velkommen tilbake i sitt barndomshjem. Men hennes barn fikk lov til å komme til besteforeldres hus. Danila og hans kone elsket sine barnebarn og ville være med dem. Kjærligheten hoppet over en generasjon, men den var fortsatt der. Den ble ikke brutt. Etter Danilas død kunne Maria endelig komme hjem til sin mor. Kvinnene hadde det nok mye lettere for å tilgi og finne tilbake til hverandre.

Mange små bekker blir til en elv, og mange elver renner ut i havet. Mange små valg og gjerninger blir til slutt et levd liv. Elver kan med tiden endre sine løp. Også vi mennesker kan endre våre liv og skrive om vår historie. 

Jeg liker tanken på disse to oldemødrene mine. Den ene – fortellersken, den som trollbinder og binder generasjonene sammen ved hjelp av sine historier og sine kjærlighetsdrikker. Mens den andre – rebellen – bryter opp og frigjør seg fra det gamle, fra det hemmende og bindende. Deres blod flyter også i mine blodårer, på samme måte som Nord-Dvinas strømmer flyter gjennom alle våre liv.  Deres historie fortsetter med meg, og hvem vet hvor den renner ut. 

Disse to oldemødrene mine er for meg to urkrefter som jeg alltid finner tilbake til: den opprivende og brytende på den ene siden og den samlende og helende – på den andre. Kanskje det er oldemor Marias rebelske ånd som fikk meg til å flytte fra Russland til Norge som 17-åring, da jeg flyktet fra et undertrykt liv preget av utrygghet og frykt. Maria krysset en elv – jeg krysset en grense. Som henne ønsket jeg en ny start, å kunne skrive min egen historie.

Kanskje det er oldemor Marias rebelske ånd som fikk meg til å flytte fra Russland til Norge som 17-åring, da jeg flyktet fra et undertrykt liv preget av utrygghet og frykt. Maria krysset en elv – jeg krysset en grense.

Tatiana E.

Kanskje det er oldemor Ustinjas stemme som reiser seg nå fra mitt sjeledyp og får meg til å fortelle mine formødres historie, som er også min egen historie. Den stemmen er for meg en kroppslig opplevelse: det er ikke så mye mitt sjeledyp, som min bekkenbunn den springer ut fra. Jeg husker en konsert der Mari Boine gjentok ordene hennes sanglærer brukte å si til henne: “Du må synge fra kjønnet”. Det er tross alt fra mine formødres livmødre jeg kommer fra. Jeg har bodd i deres bekken, på samme måte som mitt barn har bodd i mitt. Ideen om meg har blitt overlevert fra min mors mormor, til min mormor og til min mor, sammen med historiene de har fortalt. 

Fortellerstemmen min er nok hakkete og usikker, jeg er ingen erfaren fortellerske. Jeg kan leve med det og bruker den stemmen jeg har. Jeg setter meg ned og skriver. Jeg vil fortelle om min fortid og binde den med nåtiden, sånn at livet ikke stopper opp, men kan renne videre. 

Renne videre gjennom flo og fjære

sammen med den store Nord-Dvina-elven

forbi Krasnoborsk der rebellen Maria krysset elven på sin flukt hjemmefra

forbi Ust-Pinega der skogskvinnen Ustinja kokte heksebrygg og spant historier

forbi tehuset i Malye Karely med den gamle fortellersken 

forbi øya Solombala der både min mor, min søster og jeg ble født 

forbi Arkhangelsk der jeg vokste opp

og ut – ut – ut i den åpne Kvitsjøen.


Om skribenten: Tatiana Elsoukova er født og oppvokst i Russland, og kom til Norge som 17-åring. Er glad i å lese, tenke og skrive. Har bachelor i matematikk og informatikk, grunnfag pedagogikk og nesten master i litteraturvitenskap. Pensjonert yogalærer. Oversetter og skribent. Mor til Mikael (13 år). 

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*