Feit, feit, feit feminist

Jeg tok bussen til Nationaltheatret og t-banen videre til Nydalen. Kontoret hennes lå i en slik brakkeaktig bygning som Oslo etter hvert har fått som fyllmasse mellom gamle fabrikker og staselige bygårder. Hele områder er fulle av sånne bygg, de kan være til forveksling like kjøkkenutstyr eller leker, små gjenstander som er blåst opp i størrelse, plast og plater av tynn kompositt. Dørene åpner seg automatisk, mattene innenfor er alltid like, og de blir hentet av de samme bilene og de samme menneskene med helt like intervaller slik at vi som trer inn i bygningene aldri trenger å utfordres. Det henger ikke lenger nødvendigvis plakater fra IKEA på venterommet slik det gjorde på 90-tallet, men det er de samme store pottene med de samme grønne plantene, stolene er like og lukten er lik, fordi vaskepersonalet er ansatt i det samme firmaet og bruker likt innhold i sprayflaskene sine når de låser seg inn etter stengetid for å tømme søppelbøttene for brukte munnbind. For noen år siden begynte en eller flere å spraymale små stensiler på søppelbøtter og vegger, og med fargerik skrift blir Oslo-folket minnet på at «Hvis alle tenker likt, tenker egentlig ingen».

Ingenting er egentlig pent hvis alle eier de samme tingene. Når alle tenker likt, utfordres ingen. Det er klart bedøvende, og fordummende. Men det er også deilig. For å tenke nytt, er hardt arbeid. Og å bryte med normen, er smertefullt.

Bakgrunnen for at jeg var i Nydalen akkurat denne formiddagen, var at jeg helt siden jeg ble 40 år hadde opplevd å få stadig mer smerter i musklene. I nesten 20 år hadde jeg spist piller for lavt stoffskifte, hypotyreose, for insulinresistens og sterk PCOS. Flere ganger hadde jeg vært på ultralyd hos gynekologer som oiet og akket seg da de førte ultralydstaven hardt mot skjedeveggen min, jeg hadde det de kalte ‘drueklaser’ av follikler klare til å sprenges bare kroppen min, tilsynelatende fristilt fra meg, og absolutt fra min egen vilje, fant det riktig å produsere visse hormoner. Så kom det smerter og så kom utmattelsen, jeg ville bare sove, og jeg ville bare være i fred. Alle var enige om at jeg hadde hatt uflaks, noen av oss blir syke mens andre lever hele livet i en lullende tro på at det er noe akkurat de gjør som er riktig, og at det er dette som gir dem god helse. Det er en nesten bedårende barnslig tanke at individet skal ha så stor kontroll over slikt som skjoldbruskkjertel eller eggstokker, men jammen styrer vi ikke skuta i stor grad etter nettopp tanken om at vi alle har ansvar for kroppene våre. Inntil et visst punkt, selvsagt. Jeg har alltid vært klar over at jeg også har vært uendelig heldig i Livets Lotteri: Jeg har ikke ryggmargsbrokk eller cystisk fibrose, for eksempel. Lista er svært lang. Det er mye jævelskap jeg ikke har kjent på.

Det aller verste sviket kroppen min har servert meg, er at jeg er tjukk. Det er ikke en sykdom, det er en tilstand, en variasjon, som noen vil hevde vil kunne føre til en økt sannsynlighet for noen kreftformer, diabetes 2, slitasje på ledd, og hjerte- og karsykdom. Alle er ikke helt enige i det, og det er min opplevelse at stadig flere snur speilet for å informere om hva den tynne kroppen kan medføre av potensielle svakheter. Også lav vekt kan gi en økt kreftfare, mer demens, generelt lavere motstandskraft og osteoporose. Alle kan bli syke, og alle skal vi dø av noe. I mange tiår har vi fokusert på BMI, kroppsmasseindeksen, uten å diskutere hvordan begrepet BMI ble til og ikke minst hva utregningen ikke kan si noe om. Ja, det er en effektiv måte å kategorisere en befolkning, slik alder er det, eller bosted. Men BMI er ikke «ha, ha, tjukke folk som skylder på at de har så himla tung beinbygning», det er mer sånn «oisann, tunge mennesker mister livsviktig helsehjelp fordi de regnes som så avvikende fra normen at fagfolk ikke skal trenge å bruke krefter på dem». Spør du tjukke folk om de får helsehjelp, så vil nok de fleste si ja. Hvis du spør dem hva slags helsehjelp de får, er det min antakelse at mange vil si at hele helseapparatet står klart til å hjelpe dem ned i vekt.

Jeg kan ikke huske noe tidspunkt i livet mitt der vekta mi ikke er blitt debattert. Hele livet har jeg blitt veid. Da jeg var fire år gammel, visste jeg med overveldende sikkerhet at jeg var feil, helt grunnleggende feil, fordi jeg var feit, og fordi det var min skyld. Det var bare min skyld, og det var bare mitt ansvar å gjøre det bedre. Det er mitt ansvar. Jeg er feit, og jeg er feil. Alt jeg har klart, har jeg klart på tross av. Av alt jeg har føkka opp, er åpenbart kroppen min den bokstavelig talt største falitten. Jeg er snart 46 år gammel. Jeg er mamma til et fantastisk menneske, ei smart og sterk og morsom og empatisk jente på tretten år. I snart sytten år har jeg vært sammen med Caro. Jeg har gamle venner og nye venner, jeg har lang utdannelse i etikk og historie og sosialt arbeid. Det er mye jeg har fått til. Jeg har et hjem. Men kroppen min avslører meg, slik den avslører alle feite mennesker. Jeg er viljesvak, dum, lat. Og jeg har ingenting å klage over, for det er min feil.

Jeg er ikke bare litt tjukk.

Jeg er klar over dette: I mange omganger har det faget vi kaller ‘medisin’ arbeidet ut fra hypoteser som har vist seg å ikke bare måtte revurderes, men fullstendig forkastes. Livmorens påvirkning på eieren er selvsagt et av de beste eksemplene. Nei, ingen blir hysteriske fordi livmoren finnes. Tida går, vi undersøker og undersøker, får bedre metoder og stadig flere flinke forskere, men språket og folkeforståelsen henger igjen som seig, seig sukkermasse, det kan strekkes og formes, men det knekker ikke, og det forblir, blankt, skinnende, vakkert. For er det ikke slik at kvinnfolk er annerledes enn menn? At kjønnet er i kroppen, som noe særlig eller ekstra, noe styrende? Eller er det i hjernen, eller i hormonene? Det er, det er vi enige om, for det føler vi, det sanser vi, og alle veit jo at kvinnfolk blir gale når det er tida deres i måneden. Menn er enkle sånn, jevnere, mer rasjonelle. Derfor er det lettere å stole på menn, og på intellektet deres? Det veit jo alle! Nei, kjønnet sitter i språket, det benevnes, det sies, og derfor er det. Det motsatte kan virke utenkelig: Vi kan kanskje ikke lenger skrive det bort, men jeg mener vi har muligheten til å skrive det om. Ingenting er; se, nå snakker jeg annerledes om vekt. Så mektig er mennesket.

Noe av det tristeste jeg veit, er alle de homofile mennene som opp gjennom tiden har donert kroppen sin til forskning. Akkurat som at jeg sitter her og blør hver eneste dag i en evigvarende indre debatt om jeg skal gi etter for det jeg oppfatter som et voldsomt, ytre press om å skjære bort det aller meste av magesekken min, eller om jeg skal klare å endelig la denne kampen ta slutt, har homofile menn gitt bort kroppene sine slik at samfunnet skal kunne skjære dem i stykker på jakt etter avviket. Det er så enkelt som dette: Det de aller fleste er, eller det de med makt er, er det aller beste dopet i verden. Normalitet er enormt undervurdert. Når vi strever etter å være ekstraordinære, annerledes eller spesielle, er det alltid innenfor en godtatt ramme. Ekstraordinært feit er ikke akkurat stas. På samme måte er det av største viktighet å kunne dokumentere hvorfor de normale er normale. Det er ingen som forsker på hvorfor streite mennesker er streite, men skeives hjerner skal skjæres i stykker for å finne ut av hvorfor. Med mindre vi obduserer absolutt alle, har vi ingen hypotese å verifisere. Streite Torvald kan ha de samme variasjonene som skeive Are, eller June, for den saks skyld, gjemt inne i den grå massen. Vi er mennesker, vi er mangfoldige. Det er det aller vakreste ved verden. Det er også det mest skremmende, potensielt ødeleggende. Fordi mennesket synes å takle variasjon svært, svært dårlig.

Vi trenger dopet. Vi trenger tryggheten. Vi trenger å føle oss flinke og vanlige og å kjenne på at vi fortjener å høre til.

Jeg veit også dette: Kanskje finnes det fysiologiske grunner til at akkurat jeg ikke klarer å holde en BMI på under 30. Med mindre jeg sulter meg kraftig, og det har jeg gjort mange ganger i livet mitt, alltid med et klart sammenbrudd som konsekvens, så blir jeg ikke såkalt ‘normal’. For meg virker det som om de eventuelle fysiologiske grunnene aldri vil avdekkes, ikke i min levetid. Nå leser jeg om nye medisiner som skal regulere avvik i stoffer, syrer, enzymer, hormoner, som noen av oss skal ha for mye eller for lite av, ting som påvirker følelsen av sult og metthet. Det gir fullstendig mening for meg. I mitt liv har det egentlig aldri vært en lege som har lurt på hvorfor. Mange leger har derimot påstått at jeg overspiser, til og med at jeg står opp om natta for å spise, men de tar feil. Det liker de ikke at jeg sier. Da kaller de meg kranglete og sier jeg er uvillig til å ta imot helsehjelp. Det er sant at jeg spiser mye, og definitivt nok til at jeg veier det jeg veier. Jeg er ikke dum. Jeg skjønner regnskapet. Det er bare det at jeg opplever at jeg gjør det legene sier jeg skal. Jeg spiser når jeg er sulten, jeg stopper som oftest før jeg blir skikkelig mett. Jeg spiser helt normal mat. Er jeg et passivt fleskeberg som bare sitter stille? Nei, men det er ofte det som blir antatt.

Om og om igjen: Denne trangen til å forklare meg, til å kunne dokumentere, lage lister over alt som går inn, regne ut hver eneste kalori. De aller fleste lever kanskje i variasjoner av dette helvetet, men ikke alle husker hvordan det var å være et lite barn i et sykehusrom med en lunken tallerken og en fortelling om at de andre barna får pølse i dag, men du skal ha dette stykket trukket torsk, for vi prøver jo å finne ut om du kan bli mindre. Det husker jeg. Jeg husker ansiktet til gutten som hadde blitt operert for blindtarmbetennelse. Han spurte hvorfor jeg var på sykehus, og jeg svarte at det var fordi jeg var så veldig, veldig tjukk. Jeg husker alt, fordi det er dette som holder meg fast til jorden, min plass, min verdi. Jeg vet at jeg ikke trenger å fortelle deg hva jeg har spist. Jeg gjør det likevel. Dette er blodet mitt. Jeg blør.

En dag finnes det kanskje (alt er mulig) et relativt uomtvistelig bevis på hva det er som gjør at vi danner seksuelle og/eller romantiske relasjoner med folk basert på hva som skjuler seg bak kjønnshårene. En dag finnes det kanskje en klar forståelse av den fulle fysiologien som styrer vekt. Selvsagt er det sånn at det moderne livet har endret forholdene – både hvem vi kan tillate oss å bli glad i, men også hvordan vi lever med hensyn til tilgang på mat, og hvilke passiviserende hjelpemidler vi har fått i hverdagen, som bil og vaskemaskin. Men kanskje er det også sånn at det hadde vært en helt enorm lettelse om vi kunne dele på litt av det ettertraktede sosiale dopet, tryggheten, den udiskutable tilhørigheten?

Kanskje vi kan slutte å spørre hvorfor noen er skeive?
Kanskje vi kan slutte å anta at vi veit hvorfor noen er tjukke?
Kanskje kan vi bare akseptere et større mangfold?

Allerede i 1978 kom Susie Orbachs bok Fat is a feminist issue (Arrow Books). Den kommer i stadig nye opplag, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Det er ikke, slik den aldeles fabelaktige tittelen skulle tilsi, en analyse av hvorfor vi feminister burde se verden gjennom fedmens linser, slik Kimberlé Crenshaw elleve år seinere, i 1989, gjorde da hun skrev interseksjonalitet inn som begrep. Crenshaw nevnte blant annet kjønn, klasse, seksualitet, religion, førlighet, utseende og høyde som kryssende utgangspunkt for forståelse av makt og avmakt. Orbach skriver om hvordan kvinner overspiser, hvorfor (i hennes mening), og hvordan de kan overkomme overspisingen – og bli såkalt ‘normale’. Hun bruker riktig nok noe hun kaller et feministisk perspektiv, eller flere, for den saks skyld, ved å peke på vold, tradisjoner og kjønna forståelser av kropp, men hun markedsføres stadig under «dietter».

Jeg er feminist, jeg har vært uttalt feminist siden jeg var tretten år, og uansett hva jeg ellers har ment eller hvem jeg har stemt på, så har jeg vært feminist. Jeg har kjent og kjenner sterke, solide, smarte feminister som skammer seg selv og døtrene sine på vekt. Fett er så absolutt et feministisk tema, men ikke på grunn av helse, ikke på grunn av frelse, og aldri på grunn av kvinners frigjørelse. Gjennom det type fokus feminister har hatt på fedme, har vi effektivt holdt kvinner nede, vi har tatt bort makt, og ikke minst har vi skapt en hel del uhelse og avmakt. Jeg mener så absolutt at vi har åpna for flere gode perspektiver de siste årene, og at vi er i ferd med å åpne debatten på måter som trengs sårt, men jeg mener også at vi kommer til å slite med språk og folkeforståelser, den seige, seige materien, i mange år framover. Vi er alle så grunnleggende opplært i den slanke normens fortreffelighet at et dryss kroppspositivitet i både første, andre og tredje omgang preller av. Alle ønsker å ha et positivt forhold til kroppen sin, og de feite kvinnenes fokus på å bryte ned den strukturelle diskrimineringen høy vekt medfører, ble kjapt skjøvet til side av såkalte ‘normalvektige’ som krever å bli hørt når de sier at også de sliter med å godta kroppene sine. Det er bare det at når melaninrike kvinner snakker om hvilke forståelser de opplever de må tvungent leve under, så er det hvite kvinners oppgave å holde kjeft og lytte. Slik er det også når det kommer til førlighet, til klasse, til seksualitet. I stedet for å «diskutere» om transkvinner burde få lov til å leve sine helt ordinært ekstraordinære liv, så burde alle vi som er ciskvinner bare lukke munnen og høre godt etter når transkvinnene snakker.

Sånn er det også med feite kvinner.
Hør oss.

Vi har levd lenge nok med å bli møtt med: «Slapp av! Det er ingen her som ikke liker feite kvinner!» Det vi trenger, er en opprydning i hva vi alle tenker om vekt og størrelse. Fordi ingen ville vel velge å være feit, akkurat som at ingen foreldre ønsker seg en skeiv unge? Det vi trenger, er et kompromissløst krav om reell helsehjelp, antidiskriminerende tiltak i arbeidslivet, og at vi kollektivt slutter å fortelle hverandre at vi føler oss bedre når vi er «sunne». Hele samfunnet vårt lider under forstyrra forhold til mat og kropp. Alle har det vondt, for ingen av oss er gode nok. Da er det neppe feil ved noen av oss, men ved diskursen vi lever under. Det vi trenger, er at vi kan godta at slik mange hvite kvinner har det vondt, så har melaninrike kvinner det systematisk verre. Det kalles rasisme. Det er også slik at såkalte ‘normalvektige’ kvinner har det vondt, men systematisk lider store kvinner mer. Det kalles fettfobi.

Da jeg leste Wenche Mühleisens bok Redd deg selv, lille hjerte (Gyldendal, 2020) måtte jeg gå mange runder med bruken av ordet ‘feit’. Boka handler om Erika og Jan, de er 65 år gamle, og i løpet av de aller første sidene beskriver Erika seg selv, kroppen sin, senete, sterk, glad, men stadig aldrende, noe hun opplever som overraskende (slik jeg antar at de fleste av oss gjør), og så får vi vite at Jan i halvannet år har hatt et forhold til den femten år yngre Marie. Jans innrømmelse kommer i etterkant av at Erika har foreslått av de skal åpne for å kunne ha sex med andre. Mühleisens bok er kort, og omlag 120 av de 150 sidene går med til å beskrive Erikas oppløsning. Mühleisen skriver flere gode poeng, men det viktigste er kanskje dette: Jan velger seg Marie, og Marie er ikke som Erika. Erika beskriver Marie som «feit», om og om og om igjen, et repeterende grep så manisk at det ikke bør være tilfeldig. Erika sier at Marie ikke er direkte stygg, bare pregløs, med dobbelthake, utrente armer og cellulitter. Erika grøsser ved synet av mannens kjæreste. Maries kropp står i kontrast til Erikas kropp, og oppleves av Erika som «en fundamental avvisning av hele mitt vesen, kroppen min, følelsene mine, verdiene og intellektet» (2021, s. 123). Maries store bryst, til og med øreflippene hennes, er en påminnelse om at Erikas mann har valgt noe annet, det kvinneidealet Erika opplever som gammeldags, ei sånn dame som ikke er opplyst, moderne, feminist. Mühleisen skriver det ikke, men i en samtale om boka beskrev jeg Marie som «med skjødet mot jorden og håret i vinden». Det er en aristotelisk dikotomi, bare i 2021, hvor den «riktige» feministen Erika får stå for det klare intellektet, mens Marie er kropp og hysteri. Hvit, svart. Kald, varm. Jeg synes det er ytterst interessant at Mühleisen skriver det slik, og at Erika oppløses av at «hennes mann» kan la seg henfalle, rett og slett bli lurt av kroppen, eller den genetiske sammensetningen hans, til noe så enkelt og simpelt som å falle for «en slik kvinne». Ren natur, naturlig. Mühleisen sier ingenting om Marie annet enn gjennom Erikas maniske monolog. For alt vi vet, er også Marie faglig ansatt ved et universitet, slik Erika er det. Kanskje holder hun like mye kapital, kanskje er hun en like opplyst og aktiv feminist. Det Mühleisen skriver, er Erikas fokus på Marie som «feit». Det er det verste hun kan kalle henne. Marie er feit.

Jeg satt på venterommet i Nydalen og ventet på å få komme inn til gynekologen. Dette var min andre henvisning på relativt kort tid. I 2017, da jeg var 42 år, ba jeg fastlegen sende meg til en gynekolog for å sjekke hvordan det sto til med de polycystiske eggstokkene med tanke på at jeg i over to år opplevde at jeg i økende grad fikk mer og mer ubehag og smerter i perioden fra eggløsning til første menstruasjonsdag. I 2018 kom jeg til en morsom og klok gynekolog som fortalte meg at jeg mest sannsynlig ikke ville komme i overgangsalderen før om ti år, og at alt så bra ut. Hun lurte på om jeg hadde tenkt å gå ned i vekt. I 2020 leste jeg om en lege på Rikshospitalet som tenkte at folk med PCOS burde sees som mer enn kun et fertilitetsproblem, og jeg skaffet meg en ny henvisning direkte til denne legen. Så kom pandemien, Riksen stengte flere, om ikke alle dører, og henvisningen min endte hos gynekologen i Nydalen. Hun var hvit, slank, noen-og-seksti. Jeg tipper hun går på ski. Jeg tipper hun har hytte på fjellet, og kanskje ei hytte ved sjøen. Jeg tipper, jeg veit ikke. Jeg tipper at hun har vært ganske heldig i Livets Lotteri. Hun lyttet utålmodig: «Du ville faktisk ikke hatt noen problemer om du ikke var så tjukk.»

Stolen skar inn i lårene mine. Det var lyst. Jeg var enorm. Jeg var bitteliten. Jeg var ingenting. Så ba hun meg ta blodprøver og komme tilbake i januar 2021 slik at vi kunne diskutere om jeg var villig til å vurdere en gastric bypass. Jeg gråt da blodprøven ble tatt, men ikke fordi jeg syntes det var vondt eller ekkelt. Jeg gråt på toalettet i gangen. Jeg betalte og smilte og fikk tidspunkt for time i januar. Jeg gråt da jeg gikk ut i den varme høstdagen. Jeg ringte til Caro og jeg gråt og gråt på en benk i Nydalen, fordi jeg er feit, jeg er feil, og jeg kommer aldri til å bli riktig.

Det er den ene versjonen av denne fortellingen.

Den andre er slik: Det er ikke meg det er noe galt med.












Med stor, stor takk til Jessica fordi jeg fikk bruke bildet hennes som illustrasjon! Du finner Jessica på Instagram som @jessicaritar og på Facebook som @jessicaritar MadDam takker deg!


Denne teksten dedikeres alle de av mine søstre som har store historier å fortelle. (Har du det ikke, så er du heldig.)

Om forfatteren

Aina Kirsebom

Aina Kirsebom

Jeg er Aina, opprinnelig er jeg fra Lyngdal, men jeg bor i Gamlebyen i Oslo. Jeg er sammen med Caro, og sammen er vi foreldre til Luka. Jeg har storfag i etikk og mellomfag historie, og en bachelor i sosialt arbeid. Jeg elsker Oslo, og jeg elsker litteratur.

Visit Website

One Comment

  1. Kristi 16/03/2021

    Flott bloggpost, mange spennende tanker og impulser.☺ Jeg vil kommentere litt på den delen som har med vekt å gjøre..
    Jeg er selv feminist, har Cystisk Fibrose OG har hatt overvekt/fedme de siste 6-7 år, så jeg er *ekstra* uheldig med livets lodd og jeg gjenkjenner mye av det du snakker om ift. vekt og selvfølelse. Jeg har også hatt ulike plager som følge av vekten min, i tillegg til en haug med plager grunnet min genetiske sykdom Cystisk Fibrose
    Jeg vet at du er drittlei av råd etter å ha fått vekten din diskutert hele livet. Men jeg vil likevel fortelle litt om min reise, hva jeg selv har oppplevd som underliggende årsak til denne overvekten min (eller’fedme’ ifølge bmi)
    Jeg startet først å bli interessert i hva som ligger der i meg, på bunnen i mitt indre. Jeg ble veldig interessert i hva som ligger under sultfølelsen min, og hvorfor jeg MÅ ha så mye mat hver 4 time hele døgnet (selv om maten jeg spiser er upåklagelig sunn) at jeg føler meg trygg og føler et psykisk velbehag. Det jeg fant, var en stor svart sekk av usikkerhet, angst, følelse av å være sveket, stor,stor sorg og ikke minst masse mørk giftig skam. Samt betydelige farsissues!
    Men ved å være oppmerksom og nysgjerrig og interessert ift. alle disse følelsene,er jeg nå startet å utfordre og endre både min psyke og sult samt matavhengighetsmønsteret mitt ved å møte disse følelsene i meg istedenfor å spise slik at jeg kan opprettholde den for høye vekten min, og fortrenge smerten følelsene medfører. Det jeg opplever ved at jeg spiser mindre kalorier enn hva kroppen min trenger for å enten øke eller opprettholde vekten, er å måtte møte disse vanskelige følelsene beskrevet over. Jeg går inn i depresjon, rett og slett. Mørk uhyggelug depresjon; som å piske meg selv mentalt med egne destruktive tanker og følelser, muster all livslyst. Dette må bevisdt se i hbitøyet, hver dag jeg spiser mindre. Spiser jeg derimot ‘vanlig’ så slipper jeg å møte det, og kan være mitt vanlige glade jeg som kun strever litt psykisk innimellom, men mest er utadvendt, glad og optimistisk.

    Det jeg har gjort rent praktisk, er å investere i en dyr Consept2romaskin brukt fra Finn, som jeg har hjemme på stuegulvet(sic!) Og jeg ror samvittighetsfullt 40 min på den hver dag, uansett. Dette hjelper mot depresjonen mens jeg eksperimenterer med sult, kaloriinntak, sultfølelse og de mørke vonde følelsene jeg må møte. Blir følelsene for heftig, regulerer jeg litt med et ekstra måltid eller kakao eller tillater meg kake eller vin. Måltidene min består av 1 stykke omelett med masse grønnsaker i, på knekkebrød x2 daglig samt litt mindre porsjon middag +en shake av hampproteinpulver, kikkertemel, kakaopulver og en halv banan til kvelds så jeg er mett om natten. I tillegg til tran og multivitamintablett. Det tok meg to uker å regulere sultfølelsen til at kroppen vendte seg til den reduserte kalorimengden. Jeg tror jeg skal lykkes med å gå ned i vekt nå når jeg verner om meg selv og lar psyken min få snakke og fortelle, og er villig til å gå gjennom mitt indre mørke. Jeg gleder meg til å få slutt på hælsmerter, leddsmerter og anpustenhet bare jeg må løpe opp en liten bakke, og er allerede kommet langt med å gå ned i vekt& se min indre smerte i hvitøyet.
    Mitt poeng med denne historien, er å fortelle at det kan være nyttig å se hva som ligger under en forhøyet vekt. Jeg ble overvektig såpass sent i livet at jeg knyttet det til en spesiell episode som var dråpen i begeret ift. det å utvikle et slikt behov for selvmedisinering gjennom metthetsfølelse som jeg utviklet. Du kan mulig ha opplevd ting som liten, slik at du alt som 4-åring var veletablert i mønsteret? Men ingenting er meislet i stein og det ER mulig å endre, som alt annet i livet. Men ikke uten å være villig til å føle og omfavne de dypere underliggende psykiske årsakene. Eller kan du velge å leve med de fysiske plagene pga. din overvekt og være fornøyd med tingenes tilstand slik de er nå. Det er også et valg som er helt ok og et valg du kan være bekjent av, bare du tar valget bevisst og med åpne øyne. Uansett, heia deg! 💗

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*