Vi er flinke på helserelatert forskning i Norge. Likevel blir en litt oppgitt når enkelte legemidler og sykdommer hele tiden skal ha forrang før kvinnehelsen kan settes på dagsorden.

Nesten hver kveld de siste 4 årene har jeg tatt en p-pille. Dette prevensjonsmiddelet feirer 54 år i Norge. Opp gjennom årene har den gitt kvinner frihet og økt selvbestemmelse, men også en del bivirkninger. Da den ble rullet ut på markedet var det lite forsking på preparatet og enkelte forskere har påpekt at den neppe ville blitt godkjent i dag. Heldigvis har det kommet litt mer forsking på prevensjonsmiddelet etter hvert, men ikke nok.

I Felleskatalogen står det at omkring 5-7 av 10 000 kvinner som går på pillen kan oppleve å få blodpropp ila. et år. Dette er en risiko vi er villige til å ta, ettersom konsekvensen av å ikke ta pillen kan være uønsket graviditet. Men burde blodpropp være en risiko vi skal godta?

Blodpropp. Ja det ordet har vi hørt mye det siste grunnet AstraZeneca-vaksinen. Om den gir større risiko for blodpropp ved vaksinering skal jeg ikke uttale meg om, men det er interessant å se vurderingene i sammenheng andre legemidler vi tillater i dag.  Noe som har trukket frem dette er Ingrid Marie Sylte Isachsen i Trønderdebatt “Det er litt provoserende at helsemyndighetene godtar den godt kjente risikoen for blodpropp ved bruk av p-piller, men kjører full stans ved muligens, kanskje, hvis, at, om, det kan være en risiko ved AstraZeneca-vaksinen”.

Jeg skal innrømme at jeg ikke er så glad i å lese pakningsvedlegg når det kommer til legemidler, men jeg tok mot til meg og leste meg opp på bivirkninger av p-pillen Mirabella. I Felleskatalogen står det at omkring 5-7 av 10 000 kvinner som går på pillen kan oppleve å få blodpropp ila. et år. Dette er en risiko vi er villige til å ta, ettersom konsekvensen av å ikke ta pillen kan være uønsket graviditet. Men burde blodpropp være en risiko vi skal godta? En fordel med p-pillen er derimot at den gir mindre risiko for kreft i livmorslimhinnen, eggstokkene og tykktarmen, den gir derimot en liten økning i risikoen for brystkreft. Samtidig er det også vist at p-pillen også kan gi psykiske bivirkninger. Det skal sies at de fleste legemidler gir noen form for bivirkning, spørsmålet er bare hvor mye vi skal akseptere fordi vi er kvinner?

Det er ikke bare når det kommer til prevensjon at det kunne vært tilstrebet litt mer forsking. Også når det kommer til kvinnehelse generelt må forskningen økes. Kvinner utgjør ca. halve befolkningen, likevel er mye forsking basert rundt menn. Forskning på kvinnehelse er først og fremst fokusert rundt svangerskap og reproduktive organer. Samtidig vet vi at kvinner opplever mer sykdom enn menn.

Vi er flinke på forsking i Norge. Vi har en høyt utdannet befolkning, vi har til og med nobelprisvinnere i medisin, så at vi ikke skal være bedre på forskning på kvinnehelse er nesten et under.

Rapporten «Hva vet vi om kvinners helse?» (2018) fra kilden kjønnsforskning.no og Norske Kvinners Sanitetsforening slår fast at kvinner har mer angst, depresjoner og kroniske lidelser enn menn, og er overrepresenterte i statistikken over langtidssykmeldinger og uføretrygd. Det trekkes også frem at hjertesykdom er noe som må forskes mer på de kommende årene. Dette er en av vanligste dødsårsakene hos begge kjønn.  Kvinner har derimot andre symptomer enn menn, og responderer annerledes på behandling. Likevel utføres mesteparten av hjerteforskningen på menn.

I et innlegg i Stavanger Aftenblad skriver Ann Sesilie Tekfeldt og Sissel Beate Fuglestad at kvinnesykdommer ofte kan bli sett på som tabubelagte: «Arbeiderpartiets Hadia Tajik fortalte for ikke lenge siden at hun led av endometriose, og at sykdommen hadde gjort det vanskelig å få barn. Vi heier på Hadia og andre som er åpne om dette, for dessverre er underlivshelse fortsatt et tabu, og kunnskapen om temaet er altfor dårlig både hos kvinner og menn».

Men hvordan skal vi få kvinnehelse til å bli mindre tabubelagt, og mer verdt å forske på? Det er flere svar på spørsmålet, men noe av det viktigste er at det fra politisk hold stilles konkrete tiltak og øremerkede midler til forskningen. Uten bevilgninger blir det heller ikke mye forsking. Samtidig må kvinnehelse høyere opp på dagsorden i utdanning av helsepersonell, for det er tross alt disse som møter kvinnene først.

Vi er flinke på forsking i Norge. Vi har en høyt utdannet befolkning, vi har til og med nobelprisvinnere i medisin, så at vi ikke skal være bedre på forskning på kvinnehelse er nesten et under. Pandemien har vist oss at vi kan utvikle legemidler på rekordfart ved hjelp av kompetente fagmiljøer. Det er på tide at denne kunnskapen kommer til nytte også når det gjelder forsking på kvinnehelse, så slipper jeg kanskje å lese meg opp på alle bivirkningene av p-piller i Felleskatalogen.

Foto “Forgetfulness” av Annabelle Shemer , CC BY-NC-ND 2.0