I forrige uke ble abort i Polen i praksis forbudt. Selvbestemt abort har vært forbudt i flere europeiske land tidligere, inkludert Norge og Frankrike. Hvordan er det være en kvinne som trenger en abort i et land der det forbudt? Hendelsen er et godt portrett av en kvinne som bryter loven.

I 1963 var Annie Ernaux 23 år og studerte i Frankrike. Hun strevde med hovedoppgaven sin og lurte på om hun skulle fortsette å treffe P, som studerte i en annen by. Var de kjærester? Ville hun være kjæresten hans? I oktober finner hun ut at hun er gravid, og da blir spørsmålene hun har om oppgaven og P brått uviktige.

«Månedene som fulgte, er badet i et blekt, matt lys. Jeg ser meg selv gå utrettelig rundt i byens gater. Hver gang jeg har tenkt på denne perioden, har uttrykk fra litteraturen dukket opp i hodet mitt, som «the voyage out», «hinsides godt og vondt» og «reisens til nattens ende». Jeg har alltid tenkt at de var betegnende for det jeg opplevde og følte da, noe som ikke kunne sies med ord, og som på sett og vis var vakkert» (s. 15).

Hendelsen har ikke navn, for hendelsen er ulovlig i Frankrike. Annie greier til slutt å bryte loven, fordi hun har nok ressurser. Boka viser godt hvordan abort er et klassespørsmål. Annie får hjelp av nettverket sitt til å finne noen som kan utføre aborten, låner henne penger, tipser om en lege som kan gi henne antibiotika og hva slags kodeord hun skal bruke for å få en resept. Hun kan reise midt i uka og bli borte noen dager fordi hun er student og ikke avhengig av en jobb. Klassetilhørigheten hennes gjør det ikke til en god prosess, men til en prosess som er mulig. Da hun ble hasteinnlagt med blødninger etter inngrepet mistet hun beskyttelsen bakgrunnen hennes ga henne, men da studentbeviset falt ut ble hun behandlet bedre. En lege sa det rett ut: Hadde jeg visst at du var en av oss med en gang hadde jeg oppført meg annerledes. Poenget understrekes en siste gang på brutalt vis i boka mens hun er innlagt på sykehuset. Hun møter en kvinne fra arbeiderklassen som måtte bære frem barnet fordi hun ikke hadde råd og tilgang til en abort. På et bilde fra demonstrasjoner for selvbestemt abort i Norge på 70-tallet holdt en kvinne et skilt der det stod Nei til tvangsfødsler. I Hendelsen av Annie Ernaux vises det tydelig frem at det ikke er alle som må gjennomføre en tvangsfødsel, men kun de som har minst fra før.

Å lese Hendelsen og om abort i Polen er å lese samme historie. Tusenvis av hendelser uten navn, kvinner som leter frem informasjon om abort, bruker kodeord for å ikke bli tatt og som må lyve og skjule. Vi vet ikke helt sikkert hvor mange polske kvinner som gjennomfører aborter hvert år, men BBC skriver at tallet ligger mellom 10 000 og 150 000. Tusenvis av Annier hvert år. De minner oss om at ingen land kan stoppe kvinner fra å gjennomføre aborter, men de kan forby trygge aborter og de kan stoppe kvinner fra å orke å gi hendelsen riktig navn.

Hva kan vi gjøre? Norge bør legge press på Polen slik at de reverserer dette forbudet, og så bør vi jobbe for at de legaliserer selvbestemt abort. Vi kan også hjelpe polske kvinner i Norge. I høst foreslo Nicholas Wilkinson i SV å gi polske kvinner rett til gratis abort i Norge. Fordi Polen er et EU-land kan de fritt krysse grensen til oss, men de må betale for medisinske inngrep som abort selv. Om det blir gratis, kan kvinner får tilgang på trygg helsehjelp. Slik situasjonen er nå, må de betale selv for hjelp i utlandet. Det kan vi stoppe. La det ikke bli reisen til nattens ende, men en reise til Norge.

Hva kan du gjøre? Organisasjonen Women on Web tilbyr kvinner legekonsultasjoner på nett for abort eller prevensjon, og sender piller i posten til kvinner etterpå. Du kan støtte dem, og være med å sikre at kvinner får nødvendig helsehjelp om landet deres ikke tilbyr det.

Hvordan er det være en kvinne som trenger en abort i et land der det forbudt? Ensomt og farlig. Norge bør legge press på Polen helt til de legaliserer abort og sikrer kvinner rett til god helsehjelp. I mellomtiden bør vi gi alle Polens Annier hjelpen og språket de trenger.

Illustrasjonsbilde: Foto av bokens epigraf tatt av Rose Teigen-Fagerheim. Det står «Mitt todelte ønske: at hendelsen blir til skrift. Og at skriften skal være en hendelse. Michel Leiris».