Det har mildt sagt kokt om Tix sitt pannebånd. Både i sosiale medier og i kjelene på NRK. 

Og jeg innrømmer det gladelig: Jeg var en av dem som koste meg da jeg så et dandert pannebånd nå leppene til en anmelder. Det var et viktig poeng om å holde løfter. Men løftet gimmicken fram det viktigste i debatten?

I sitt forsvar i Debatten på NRK, sier anmelder at han skrev om Tix sitt intervju hos Lindmo som “et stikk” til alle artister som selger seg inn med selvmordstanker. Anmelder fremholder at menn som er åpne om selvmordstanker og psykisk helse høster fordeler av å “gråte på Lindmo”. Da er det et paradoks at Tix en snau uke etter MGP fortsatt må svare for seg på grunn av sin åpenhet. Forsvare intervjuet, musikken sin, og til syvende og sist forsvare menns psykiske helse. I Norges mest populære debattprogram, intet mindre. Det var prisen han måtte betale.

Og det er slett ikke første gang en mann i Norges offentlighet må betale en dyr pris for å fortelle ærlige historier om psykisk helse. Selv etter sin bortgang. Anmelderen velger selv å trekke inn navnet på en mann som etter lang tids sykdom mistet livet grunnet psykisk helse, og på en slumpete måte oppfordrer Tix til å “ta en han”. Når han gjør dette motbeviser han sitt eget poeng. Hvor er alle fordelene kjendismenn får av å være åpen om selvmord? Om å være åpen om rusproblemer og avhengighet? Spiseforstyrrelser? Depresjon? Selv etter sin død må menn betale. Og jeg og flere med meg er lei av det.

Jeg er lei av at det skal koste så mye og jeg er også lei av at de må gjøre det. Det stemmer at menn regjerer på selvmordsstatistikken, det stemmer at menn opplever store hindre fra å oppsøke psykisk helsehjelp. Selvfølgelig stemmer det også at det å gå offentlig med å ha det vondt gir håp og inspirasjon til andre menn. Men hvorfor er det i det hele tatt nødvendig?

De siste årene har medias forfølgelse av kvinner endelig blitt utfordret og kritisert. Diana, Janet og Britney er navn som gir oss bildet av offentlighetens systematiske og langsiktige angrep mot kvinners liv og psykiske helse. Men disse sakene har en ting til felles med Tix og pannebåndet: Individet er i sentrum.

Igjen. 

Det skulle ikke vært opp til Tix å forsvare legitimiteten til menns psykiske helse. Det skulle heller ikke vært opp til Britney. Eller Dianas håndveske som ga et kortsiktig skjold mot blitzene og en årelang latterliggjøring av en kvinne som ikke tåler mer. Vi vet at vi har sviktet. Men hvorfor slutter vi ikke, da?

Jo, fordi vi slutter når hver enkelt har fått nok. Når bilen krasjet, når hun barberte av seg håret, når han måtte spise pannebåndet og når livet tok slutt. 

Men det er mønsteret vi må slutte med. Vi kan ikke gjemme oss bak hver enkeltperson og late som om de er enkeltstående, tilfeldige hendelser. Etter hvert tente lys finner vi en ny en, å ta. Og for hver ny en krever vi at de ikke svarer, ikke møter oss, ikke gråter. Hvert fall ikke om du er mann. Gjør du det, møter du kritikk, motstand og latterliggjøring. Og en hver mann og gutt som ser på blir mer og mer redd for å være ærlig selv. 

Men det er ikke hver enkelt mann dette handler om. Det er det jeg ønsker at alle menn så inderlig må vite: Det er ikke deg. Det er oss. 

Foto: Yukiko Matsuoka Newspaper Stand.