Dette er våre felles kamper: Et manifest for feministisk solidaritet og søsterskap mellom ciskvinner og transkvinner

Miriam Aurora Hammeren Pedersen – Sosialantropolog (PhD), rådgiver i Rosa kompetanse, styremedlem i PKI, interseksjonell feminist, transkvinne.
Sonia Muñoz Llort – Spesialpedagog, anarkofeminist-skribent, medlem i Motmakt, agender.

Vi cis- og transkvinner har mer til felles enn enkelte liker å tro. I denne kronikken skal vi gå igjennom det vi mener er de viktigste kampene vi har felles på tvers av skillet mellom cis og trans, og gjøre det tydelig at vi trenger en felles feministisk front for å bekjempe patriarkalske og undertrykkende strukturer.

Vi, forfatterne av denne teksten, er en ciskvinne og en transkvinne som deler en grunnleggende oppfatning om at alle mennesker – cispersoner og transpersoner, folk av alle kjønn, folk med alle typer seksuelle orienteringer, folk i alle aldre, størrelser og funksjonsvariasjoner, hvite som melaninrike – har rett til å leve gode liv som dem vi er, på egne vilkår.

Vi er motstandere av synet på kvinnekamp som et nullsumspill hvor kvinner settes opp mot hverandre og hvor den enes seier er den andres tap. Det vi ønsker oss er en interseksjonell feministisk bevegelse som favner både majoritets- og minoritetskvinner på likt grunnlag, og hvor en seier for én gruppe kvinner blir sett på som en seier for alle kvinner.

Vi ønsker en feminisme som fremmer søsterskap mellom kvinner av alle kategorier, en feminisme som tar høyde for at kvinner er mangfoldige og samtidig likeverdige. Dette kan oppnås gjennom en tydeligere analyse av de felles strukturene som undertrykker oss, og gjennom å snakke sammen om aktivismen som kan føre oss til felles frihet.

I Norge, som i flere andre land, har det blomstret opp en diskurs hvor transkvinner blir fremstilt som fiender av ciskvinners rettighetskamp. Vi opplever at denne diskursen har vokst seg sterkere og sterkere. Riksdekkende media har de siste årene gitt betydelig spalteplass til skribenter, inkludert selverklærte feminister, som har spredd skremselspropaganda og direkte usannheter om transpersoner, og som har omtalt transpersoner – og transkvinner i særdeleshet – på svært nedsettende og respektløse måter (f.eks. gjennom bevisst og direkte feilkjønning, psykologisering, eller generell mistro). Kildebruken i saker om transpersoner viser seg også ofte å være problematisk når man ser nærmere etter. I det store og hele opplever vi at dette går relativt upåaktet hen både av redaktører, journalister og lesere/lyttere, og at nedsettende og tendensiøs omtale av transkvinner ennå i 2021 er mainstream i det norske offentlige ordskiftet.

Vi mener at dette skader kvinnekampen i Norge, både fordi det fører til direkte belastning for transkvinner som gruppe (og bidrar til at transkvinner trekker seg fra ordskiftet), og fordi det fører til at kvinnebevegelsen som helhet svekkes gjennom splittelse og ikke minst gjennom bortkastet tid og ressursbruk. Derfor har vi skrevet denne teksten om ciskvinner og transkvinner, hvor vi forsøker å vektlegge at det er mer som forener oss enn som skiller oss, og at kvinnekampen vil tjene på solidarisk støtte mellom ciskvinner og transkvinner også på de områdene hvor vi har forskjellige kamper å kjempe. Vi kaller det et manifest, og vi håper at så mange som mulig slutter seg til vårt syn, sånn at vi sammen kan skape et bedre samfunn for alle kvinner.

Dette er våre felles kamper.

1. Helsetjenestene for kvinner må styrkes, enten det gjelder lokale fødeavdelinger i distriktene eller lokale tilbud for kjønnsbekreftende behandling. Vi kvinner fortjener et helsetilbud som ivaretar våre behov og som innehar nok faglig kompetanse og omsorg til å sørge for at vi har best mulig helse gjennom hele livet.

Ciskvinner og transkvinner har i mange tilfeller ulike behov når det gjelder kroppspleie og helsehjelp. I stedet for å se på kampene for transkvinners og ciskvinners rettigheter i helsevesenet som motstridende, vil det være i alle kvinners interesse å støtte hverandres kamper for et bedre helsetilbud.

2. Restriktive normer og forventninger rundt kvinnelighet må avskaffes. Hvordan ser en “ekte” kvinne ut”? Hva er en “ekte” kvinne opptatt av? Hvordan oppfører en “ekte” kvinne seg? Vi er alle underlagt visse forventninger knyttet til kvinnelighet og hvordan det skal uttrykkes, forventninger som ofte setter kjepper i hjulene for vår samfunnsdeltakelse. Når vi kvinner på ulike måter ikke oppfyller de kjønnsnormene som er blitt satt for oss, brukes dette for å delegitimere meningene våre, enten gjennom ulike former for hersketeknikker eller i form av direkte verbale eller fysiske angrep. Dette kan f.eks. gjelde ciskvinner med et stiluttrykk som oppfattes som “maskulint”, det kan ofte gjelde kvinner som velger mannsdominerte yrker eller har interesser som ikke vanligvis oppfattes som “feminine”, og det gjelder transkvinner som gjenkjennes som trans på grunn av utseendemessige trekk, eller som blir fortalt at de ikke “prøver hardt nok”. Å utvide rommet for hvordan man kan være kvinne og leve sin kvinnelighet på er en kamp som gagner alle kvinner, cis som trans.

At transkvinner og transpersoner generelt er tilhengere av – eller ofre for – stereotypiske kjønnsroller, er en myte. Transkvinner er like mangfoldige som alle andre kvinner, også når det gjelder stiluttrykk og væremåte. Dessverre er det en god del transkvinner som opplever det som vanskelig å bli akseptert som autentiske kvinner med mindre de lever i tråd med en svært snever feminin norm.

3. Enhver person må ha selvbestemmelsesrett over egen kropp. For å kunne ta visse avgjørelser over kroppene våre er vi kvinner, både cis og trans, underlagt byråkratiske prosesser som er bestemt av myndighetene. Mange ciskvinner må ha nemndtillatelse til å ta abort, mens transkvinner (og andre transpersoner) må gjennom langvarige og belastende vurderingsprosesser før de eventuelt anses som verdige til å få tilgang til kjønnsbekreftende behandling i statlig regi. I disse prosessene blir transkvinner i tillegg ofte ufrivillig seksualisert og objektivisert. En slik paternalistisk og nedlatende behandling signaliserer til oss at vi ikke vet vårt eget beste. I virkeligheten greier vi kvinner, cis og trans, fint å bestemme over oss selv og våre egne kropper, i samråd med kompetente fagpersoner og uten politisk innblanding. Kampen for selvbestemmelse over egen kropp er en felles kamp for alle kvinner, cis som trans.

4. Rett til et liv uten vold. Kvinner er overrepresentert i statistikker om vold i nære relasjoner. Alle må kunne være trygge i sine egne hjem, og her har vi mye å hente for å kreve alternativer til nåværende straffesystem, et system som legger bevisbyrden på voldsofre og samtidig gir voldsutøvere lite hjelp til rehabilitering og oppfølging som forebyggende tiltak. På samme måte er transkvinner på verdensbasis – og spesielt melaninrike transkvinner – i uforholdsmessig stor grad ofre for vold, voldtekt og mord både i og utenfor hjemmet. Også i Norge er det data som tyder på at transkvinner opplever mer vold enn transmenn. Kampen mot vold – å forebygge vold, plassere ansvaret for voldshandlinger der det hører hjemme, og påse at gjerningspersonene blir behørig straffet – er en felles kamp som handler om liv og død for både ciskvinner og transkvinner.

5. Mer fokus på feminisme og kjønnsmangfold i skolen. Mange av oss har følt under hele oppveksten at det finnes lite representasjon blant kvinnelige figurer på skolen. At kvinner i historien er blitt usynliggjort bør være en velkjent sak. Å spre kunnskap om kvinners rolle i historien og samfunnet bør ses på som en naturlig del av en større kamp vi må ta for å synliggjøre kjønnsmangfold som et naturlig menneskelig tilstand. Ciskvinner har alltid bidratt i samfunnet. Det har også transkvinner, selv om mange ikke har kunnet leve åpent. Vårt felles mål må være å gi fremtidige generasjoner eksempler på kvinner, cis og trans og med ulike bakgrunner og perspektiver, som har vært med på å bygge samfunnet vårt. Alle jenter må ha rollemodeller å kjenne seg igjen i.

6. Mer fokus på egenomsorg, respekt, samtykke og kjønnsmangfold i seksualitetsundervisningen. I dag er det fortsatt slik at seksualitetsundervisning i stor grad skjer på heteronormative og cisnormative premisser, og forbedringspotensialet er stort. Fokuset ligger svært ofte på det reproduktive aspektet ved sex, og forståelsen av biologi er ofte forenklet, utdatert og ekskluderende overfor dem av oss som har ikke-heteroseksuelle orienteringer eller dem av oss som er trans eller interkjønn. Seksualitetsundervisningen har også ofte hatt elementer av kjønnssegregering, og det skjer fortsatt at gutter sendes ut av klasserommet når det skal snakkes om f.eks. mensen. Barn og ungdom har ingenting å tape og alt å vinne på å få en seksualitetsundervisning der følelser, gjensidig respekt og samtykke, kroppsmangfold og identitetsmangfold står i fokus.

7. Rett til selvbestemmelse i arbeidslivet og på boligmarkedet. Vi kvinner har lenge krevd lik lønn for likt arbeid. De av oss som er trans kjemper for å komme seg i arbeidsmarkedet i det hele tatt, og i arbeidslivet må transkvinner ofte slåss mot fordommer og diskriminering. Arbeid, for dem av oss som kan ta del i det, må være en rettferdig og trygg arena for samfunnsdeltakelse. Her har vi alt å tjene på å samle kampene våre og jobbe for strukturelle endringer som kan gjøre arbeidslivet mer inkluderende og vilkårene bedre for alle.

Det samme gjelder bolig. Hvor mange kvinner lever i voldelige forhold fordi de har ikke råd til å kunne bo trygt for seg selv, med barna sine eller andre familiemedlemmer? Å kreve et billig boligmarked hvor alle i størst mulig grad kan velge hvor de vil bo, må være et felles mål for både cis- og transkvinner. Ingen trenger å miste helsa si for å kunne ha tak over hodet. Dette er en feministisk kamp som cis- og transkvinner kan og bør fremme i samlet front.

8. Likestilling for alle, uavhenging av seksuell orientering. Det bør være velkjent at folk som ikke har en heterofil orientering opplever ulike former for diskriminering. Lesbiske, homofile og bifile (LHB-personer) har fått bedre levekår i Norge og ligger nå stort sett på linje med heterofile, men særlig bifile kvinner scorer fremdeles noe lavere. Det er viktig å huske på at kjønnsidentitet og seksuell orientering er to forskjellige ting, og at transpersoner såvel som cispersoner kan ha ulike seksuelle orienteringer. Kampen for likestilling og frigjøring for LHB-personer er derfor en felles kamp for cis- og transfolk. Lesbiske transkvinner opplever faktisk ofte usynliggjøring og mangel på aksept fra andre transkvinner, så kampen for lesbisk synlighet og inkludering angår i aller høyeste grad også transkvinner. Det eksisterer ingen interessekonflikt her.

Det har blitt spredd flere usannheter i media om forholdet mellom transpersoner på den ene siden, og skeive cispersoner på den andre siden. Transpersoner har ikke en agenda om at lesbiske og/eller kjønnsnormbrytende kvinner skal gjennomgå kjønnstransisjon og “bli” menn, slik enkelte stemmer i norske medier har påstått. Transmiljøene driver ikke med “pro-trans propaganda” for å lure folk til å bli trans. Alle mennesker vet selv best hva slags kjønnsidentitet de har, og transpersoner vet bedre enn mange andre hvor skadelig det er å bli presset til å leve et liv som ikke er i tråd med den man er. Og som vi allerede har nevnt, så er det i både ciskvinners og transkvinners interesse å avskaffe snevre kjønnsnormer og kjønnsroller.

Det er heller ikke sant, slik det også har blitt påstått, at transkvinner ønsker å tvinge lesbiske ciskvinner til å ha sex med personer de ikke er tiltrukket av. I stedet for å henge oss opp i oppkonstruerte problemstillinger uten rot i virkeligheten, bør vi som kvinnebevegelse holde fokus på arbeidet for et samfunn der alle kvinner – ja, alle mennesker – kan leve gode liv som seg selv. En seier for deg er ikke et tap for meg; alle vi som på en eller annen måte tilhører undertrykte og marginaliserte grupper har interesse av et mer åpent og inkluderende samfunn.

Oppsummering

Å se på kvinnekamp som et nullsumspill bidrar til å splitte en kvinnebevegelse som vil kunne få til mye mer dersom vi står samlet. Vi opplever en rekke felles undertrykkende strukturer knyttet til patriarkalsk tankegang hvor både cis- og transkvinner blir ansett som mindreverdige mennesker. Med dette manifestet ønsker vi å bidra til at denne pågående debatten innen feministiske kretser, og samfunnet for øvrig, blir snudd fra fiendtlighet til solidaritet. Vi har alt å tjene på å kjempe sammen, slik at vi kommer et steg nærmere en friere og mer inkluderende samfunn.

For mer informasjon om tematikk knyttet til transpersoner, kjønnsidentitet og kjønnsinkongruens, viser vi til brosjyren “Mannen, kvinnen og meg“, utarbeidet av Skeiv Ungdom og FRI.

Hovedbilde: “My Life Through A Lens” ved Unsplash

Om forfatteren

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam Aurora Hammeren Pedersen

Miriam er stolt transkvinne og utdannet sosialantropolog med doktorgrad fra University of Cape Town, Sør-Afrika. Hun bor i Oslo hvor hun jobber som rådgiver i foreningen FRI. Miriam har gjort etnografiske feltarbeid i Norge, Romania, Fiji og Sør-Afrika, og har også bodd i USA og Kenya.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*