Lykke oppstår ikke av seg selv. Den kommer når man lever et verdig liv, og påvirkes av hvordan du tar vare på deg selv og dem rundt deg.

Talesyntesen Siri leste nylig opp en tekst om reinlykke, ført i penn av Nils Oskal. Teksten kom i bruddstykker, ødelagt av en dårlig formatert PDF.

Det er gjerne sånn tekster kommer til meg nå om dagen: stykkevis og delt.

Da jeg var barn, tålte øynene å ligge fjorten timer i strekk under dimt lys. Fingrene satte strek under hvert enkeltord, og tekster fikk liv ved at jeg gjettet hva meningen var.

Jeg drømte meg til verdener langt bortenfor det jeg kunne føle.

Tårene trillet ofte. Skuldrene verket, ilende smerte danset nedover ryggen etter for mye stillesitting.

I årevis trodde jeg at å være avskåret fra verden var det eneste livet som var mulig for meg.

Begynnelsen på et nytt kapittel

Sommeren 2019 ankom assistenten min og meg Riddu Riđđu, en internasjonal urfolksfestival som årlig finner sted i Gáivuona.

Vi gikk opp mot frivilligteltet.

Jeg husker ikke om jeg holdt assistenten i armen eller om jeg «gikk selv».

Friskt i minne er likevel skepsis sammenvevd med forventning. Følelsene mine vikla seg sammen: måtte jeg kjempe for å få bevist min rett til å være frivillig, eller ville arrangørene tro på at jeg kunne få jobben gjort?

Å være en «sikkerhetsrisiko»

Tidligere erfaring tilsa at å være frivillig utenom organisasjoner for funkiser ikke alltid går knirkefritt.

Jeg hadde noen år før blitt nekta å være natteravn. Avvist som «sikkerhetsrisiko» fordi jeg er blind, kunne jeg heller ikke være frivillig i Åpen Kirke av samme grunn. Jeg var skikka til å entre helsevesenet, men ikke til å være frivillig i kirka. Det var ulogisk og urettferdig. Avvisninga derfra klemte sårt om hjertet som en påminnelse om at å delta som frivillig ikke er alle forunt.

Dessverre er det en erfaring jeg ikke er alene om.

Senest i 2020 tapte Norges Handikapforbund en sak i Diskrimineringsnemnda. Kulturetaten i Stjørdal ba Eli Anita Faanes, som sitter i elektrisk rullestol, fratre som frivillig kulturvern etter fire og et halvt år. Begrunnelsen var nye sikkerhetsforskrifter for brann og evakuering.

Demrende identitetskrise

Anspentheten slapp taket da festivalbåndet lå trygt om håndleddet.

Frivilligkoordinatoren var vennlig. Vi ble godt tatt imot.

Jeg hadde aldri vært på festival før.

Timene gikk. Jeg var høyt og lavt de dagene festivalen varte. Svevende, på Riddusletta med stokken i hånda, uten å tenke på om andre la merke til meg eller ikke. Jeg bare var der. Trivdes fullt og helt for første gang. Opplevelsene derfra går i ett.

Unntatt én hendelse.

Erfaringa står i sterk kontrast til alt det andre. Den er så ordinær, begivenhetsløs og likevel uvurderlig.

En rolig stemme forteller meg om hvordan Riddu starta som en samling ungdom.

«Noen ungdommer samler seg til en grillfest, De snakker om identitet og sine røtter. Hvorfor er det å være same forbundet med skam? Hvorfor blir ikke vår samiske bakgrunn snakket om, til tross for at samisk var morsmålet til våre besteforeldre?»

Om Riddu Riđđu

Jeg lytta oppmerksomt.

Da beretninga var ferdig måtte jeg spørre: Hva med funkiser? Har de vært på festivalen før?

Jada, selvsagt hadde vi det.

Hen jeg snakka med hadde ikke tenkt over at jeg var blind før jeg sa det sjøl.

Der og da ble jeg flau.

Seinere gikk det opp for meg at ingen la bånd på meg.

Attehæ?!

Ingen hadde kommandert meg rundt, ingen hadde bortvist meg. Ingen hadde fortalt meg hva jeg «måtte» gjøre!

Jeg virra på måfå da assistenten min hadde fri. På ett tidspunkt stoppa jeg og stirra ut i lufta som en anna fortapt sau mens jeg holdt hardt om den hvite stokken min. Trynet mitt gjenspeila nok den bunnløse forvirringa mi, for jeg husker at jeg slo følge med noen til Senteret for Nordlige folk kun for å ikke gi den vennlige personen dårlig samvittighet for at jeg stod midt ute på en gressplen uten å gjøre noe.

Da det gikk opp for meg at folka her hadde akkurat de samme forventningene til meg som alle andre, visste jeg ikke hvem jeg skulle være.

Alt jeg tok ansvar for, var det selvsagt at jeg skulle gjennomføre.

Det var så himla nytt og uventa.

For om jeg ikke er andres ansvar, hvem er jeg da?

Identitetskrisa var et faktum.

Verdier verdt å feire

Den 6. februar 2020 satt jeg på Sverresborg i Tråante og hørte på festtalene.

Folk omringa meg på alle kanter. Kjente, ukjente. Selv ankom jeg aleine, uten assistent og ledsager.

Jeg dro derfra med nye venner og trygghet. Jeg hadde lært noe viktig.

Det er lov å ta ansvar for sitt eget liv. Da utvikler man seg.

Den samiske studentforeninga i Trondheim — Saemien Studeenth Tråantesne — er en herlig gjeng. Før jeg meldte meg inn husker jeg at jeg imøtegikk dem med den samme undrende følelsen jeg hadde da jeg var på Riddusletta: forvirringen over at ingen la bånd på meg, ingen tvang meg til en rolle jeg ikke hørte hjemme i, og Ingen gjorde noen nevneverdig greie ut av at jeg var blind.

Det var for ett år sida. Identitetskrisa er omme; jeg veit endelig hvem jeg er.

Nå, når vi feirer samenes nasjonaldag 2021, fortsetter talesyntesen Siri med å lese høyt fra teksten til filosofen Nils Oskal. Oskal forteller at lykke skapes sammen, og hvordan man bør behandle en reinflokk. Reinen har verdi i seg selv, og er ikke et middel for å oppnå et mål. Man holder dem høyt, respekterer deres integritet, og viser dem verdighet og omtanke. Å komme overens med andre mennesker, så vel som landområdene du befinner deg i, eller kommer til å befinne deg i, er en ferdighet du bør mestre.

Ut fra dette oppfatter jeg et krav om å ta ansvar for hverandre. For dem som var, dem som er, og dem som kommer til å være i framtida. Alle skal bli tilbudt å høre til et sted, og alle skal ha nok til å ha et trygt hjem, nok mat, og god tilgang til hvile. Det står i sterk kontrast til krav om rask produksjon, den norske arbeidslinja, og raseringen av språk, kultur og næringer. 

Ansvar handler om de grensene du setter for å ha nok energi til å utvise verdighet og integritet ovenfor andre.

At samer på forskjellige måter har lært meg alt dette, er verdt å feire.

Læhkoeh biejjine! 

Vuorbbe biejvijn! 

Lihkku beivviin!

Bilde: Maria Puenchir