Universitetenes skjulte opptakskrav

Person går opp en isdekket bakke med to gåstaver med pigger som støtte.

Jeg går på NTNU og skal skrive bacheloroppgave til våren. Før jeg begynte, fortalte ingen meg at enkelte studenter ikke blir vurdert på samme grunnlag som andre.

Veien til tredjeåret har vært en lang prosess, og ble ikke slik jeg hadde tenkt. Jeg må finne omveier og smutthull for å oppnå den karriereveien jeg ønsker.

Smak litt på det: omveier. smutthull.

Jeg en av mange som har tilretteleggingsbehov.

Ved opptak til høyere utdanning må tilretteleggingsbehov presenteres, deretter behovsprøves gjennom hele studietiden. Det krever mye tid, om enn ikke mer, enn å faktisk studere og gjennomføre eksamen.

Dermed blir en stor gruppe studenter vurdert dobbelt: én vurdering av fagprestasjoner, og én vurdering som går på hvorvidt man klarer å gjennomføre studiene uten å slite seg i hjel for å få den tilrettelegginga som trengs.

Utdanning er ikke for alle

Jeg ville bli kunstner. Rådgivere, NAV og karriereveiledere sier nei: jeg vil slite meg ut på å konstant søke stipend. Ei ville jeg hatt utholdenhet til de ekstra valgfagtimene på videregående.

Jeg ville bli vernepleier. Men jeg måtte ha førerhund, og alle sykedagene jeg trengte under praksis måtte brukes i stedet for en innvilga permisjon. Jeg måtte droppe ut den første dagen jeg ble sjuk i praksisperioden.

Jeg vil jobbe med hendene. Alle tilbakemeldingene jeg får fra myndighetene er at nei, du er blind, du må jo gjøre akademisk, teoretisk arbeid. Du er så god til det.

Jeg trengte tilrettelegging. Å ordne dét krever mer energi og kløkt enn å lese og forstå selve pensumet.

Den røde tråden her er omsorg for meg. Kvelende, kvernende, utslettende omsorg. Jeg har blitt forsøkt tatt vare på, som bare har resultert i at alt tar mye lengre tid. Og nå, når jeg står foran vårsemesterets arbeid med bacheloroppgava, og har tilrettelegginga i orden, kan jeg ikke ta friheten min for gitt.

Jeg kan ikke ta for gitt at jeg får fullført oppgaven min.

Jeg, og mange med meg, kjemper hver eneste dag for hver lille flik av bevegelsesfrihet og plass innenfor skole og høyere utdanning.

Utholdenhet har jeg i massevis.

Det jeg ikke har, er tålmodighet.

Det jeg ikke har, er toleranse.

Toleranse og tålmodighet for at jeg, og andre som meg, skal snakkes om som om vi ikke kan ha ansvar for oss selv og egne livsvalg. At vi ikke kan være ansvarlige for andre.

Høyere utdanning på trass

Jeg har ikke noe personlig ønske om å bli akademiker. Bachelorgrad var aldri noe jeg ønska meg. Jeg er en sånn som bygger nettverk og holder foredrag. Jeg er skribent, kunstner og selvstendig næringsdrivende. Jeg vil heller gå med noen langs et fortau mens vi holder på å lære hverandre trygg navigasjon. Jeg driver med konsultasjon, ikke oppgaveskriving. Jeg snakker heller med folk enn å skrive rapporter om dem.

Likevel blir det sånn. Oppgaveskriving og fortolking av andre, altså.

Jeg tar bachelorgrad utelukkende for å slå i bordet på en måte som andre med mer makt enn meg vil lytte til. Med formuleringer som blir tatt på alvor. Jeg går og står på en måte som krever den type oppmerksomhet allerede; det som mangler er at en institusjon som et universitet «godkjenner» meg.

Alt jeg lærer skal tilbakeføres og spres på tvers av klassebakgrunn, alder, kjønnsidentitet, etnisitet, kjønn, kjønnsuttrykk, seksuell orientering, funksjonsevne. Kunnskapen jeg tilegner meg er jeg uinteressert i å holde for meg selv. Så lenge jeg har midler til å dekke basisbehovene mine, skal jeg tilbakeføre det jeg tjener og ikke har behov for.

Det er viktigst for meg at alle tilhører et sted. At alle kan ta sin råderett over seg selv for gitt, og stole på at ingen røsker den bort fra deg. At vi sammen, som et storsamfunn, kan ta vare på hverandre uten å frykte behovsprøving av livene våre.

Jeg må holde ut litt til

Gjennom lyder forstår jeg verden. Jeg sorterer i mitt eget lille lydvirvar gjennom ekkolokalisering og gjennom å snakke med andre. Urfolk, språk og læring er hjertesakene mine. 

Det virkelige arbeidet, det som betyr noe for meg, det som setter spor og gjør det lettere for alle som ønsker å leve frie liv etter meg, gjør jeg utenom studiene.

Studier er slitsomt.

Helst skulle jeg latt være.

For det er mer slitsomt å tilrettelegge for å ta høyere utdanning enn å gjennomføre selve lesinga, selve skrivinga.

At høyere utdanning krever riktig tilgang til en plass å bo, energi til å koordinere flere forskjellige instanser, energi til å argumentere, hevde seg, og evne til tilpassing som ikke likner grisen, gjør universitetet til en sorteringsarena uten sidestykke.

Det krever all min kløkt og livserfaring for å sno meg inn i rom som ikke er designa for meg.

Den mangedobla arbeidsinnsatsen som kreves når man trenger tilrettelegging må sies høyt. De skjulte opptakskravene og doble vurderingene må fram. Først da går det an å forberede seg. Rektorer, faglærere, og studieveiledere får anledning til å skape utdanningsinstitusjoner som bedrer studenthelse og samtidig får fram den banebrytende kunnskapen samfunnet etterspør.

Og hva så med meg?

Jeg gjør det jeg må gjøre for å fullføre.

Bilde: Privat. Maria sklir opp bakken til NTNU Dragvoll.

Om forfatteren

Maria

Maria

Blind aktivist og kunstner. Hen bor i Tråante, og studerer koloniserende pedagogikk ved NTNU. Leder Steatornis, organisasjonen for økt tilgjengelighet i kulturlivet.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*